En typisk sak
Landssviksaken mot Bernt, en bonde og fisker i slutten av 50-årene fra en bygd på Vestlandet, kan sies å være i nærheten av en gjennomsnitts landssviksak. Saken omfatter en dokumentliste, et påtegningsdokument og fem andre nummererte dokumenter, der det siste er et forelegg på bot, 1000 kroner, og tap av stemmerett og retten til å gjøre tjeneste i rikets krigsmakt i ti år. I tillegg ligger innmeldelsesskjemaet i Nasjonal Samling der og noen dokumenter fra Erstatningsdirektoratet, som viser at Bernt betalte boten.
Hva hadde så Bernt gjort? Jo, han hadde vært medlem av Nasjonal Samling siden 1941, men ikke hatt partiverv. Han hadde vært medlem av herredstinget, ja faktisk varaordfører gjennom det meste av tida. Men han hadde ikke vært med på kommunale bevilgninger til Frontkjemperkontoret eller andre NS-formål, ikke angitt noen, gitt noen hjelp til okkupasjonsmakta eller båret våpen. Han framstod aldeles ikke som noen angrende synder i 1945, men hadde vett nok til å vedta forelegget. Det gjorde han nok klokt i, for reaksjonen synes mild. Ofte fikk man tusenlappen i bot for bare et passivt medlemskap i partiet, men påtalemakten så hen til syndernes økonomiske stilling.
De fleste sakene ble henlagt
Landssvikarkivet oppbevares i Riksarkivet i Oslo. Det utgjør i alt over 12 000 hyllemeter med saker på mer enn 90 000 personer og firmaer. Et helt presist antall er vanskelig å gi, da en del saker gjelder flere personer og en del personer har flere saker i arkivet. Flere saker er også henlagt ved at man ikke klarte å identifisere den personen det ble levert en anmeldelse mot. I en del av disse tilfellene kan nok personen ha flere mapper, fra ulike politikamre.
Landssvikarkivet består av saksmapper fra alle landets politikamre og domsmapper fra Bredtveit kvinnefengsel. Ordningsprinsippene varierte. Noen kamre la alle sakene etter anmeldelsesnummer, mens andre lagde serier med saker som endte med dom, saker som ble avgjort med forelegg, påtaleunnlatelser, henlagte saker og så videre. Atter andre hadde andre systemer, og Riksarkivet har ikke omorganisert noe. Arkivet er langt på vei slik det er var da det ble samlet ved Oslo politikammer for drøyt seksti år siden.
Knapt 20 000 personer fikk en dom eller flere under rettsoppgjøret. Ja, for det hendte at noen som ble dømt tidlig, senere måtte i retten igjen, da det kom opp nye forhold. Dessuten var det mange som anket både lovanvendelsen og straffeutmålingen til Høyesterett. Nåløyet der var rett nok trangt, men mange fikk redusert straffen. På den annen side hendte det også en del ganger at herredsretten valgte å dømme angrende småkårsfolk heller mildt, og da anket påtalemakten - og fikk ofte medhold i en betydelig straffeskjerpelse. Et par av lagmannsrettene vegret seg for å avsi dødsdommer. Det ble også rettet opp av Høyesterett.
I underkant av 29 000 vedtok et forelegg. Det kunne gå ut på alt fra bare rettighetstap til store bøter og faktisk også kortere fengselsstraffer. Vedtok man ikke forelegget, endte som regel saken i retten. Dermed kan en finne et stort spenn i domssakene, fra stadfestelse av små forelegg og blanke frifinnelser til døds- og lange tvangsarbeidsstraffer.
Drøyt 43 000 saker ble avsluttet uten noen straffereaksjon. Var forholdet ubetydelig eller med en svært ung synder, kunne det bli påtaleunnlatelse. Men langt flere saker ble henlagt som «intet straffbart forhold» eller «etter bevisets stilling». Eksempler på det første var yngre kvinner som ble anmeldt for intime forhold med «de grønnkledte» og gutter som tok sjåføroppdrag i Nationalsozialistischer Kraftfahrerkorps. Eksempler på det siste var en del kompliserte profitørsaker og saker der den anmeldte var død. Som nevnt ga selv et helt passivt medlemskap i Nasjonal Samling straffereaksjon, mens medlemskap i ungdomsfylkingen ikke ga reaksjon. Mange av medlemmene der var dessuten under den kriminelle lavalderen.
Begynte under krigen og ble avsluttet i 1972
Forberedelsene til et rettsoppgjør med dem som på ulikt vis bisto tyskerne i Norge begynte allerede under krigen, ved etterretningskontorene i Stockholm og i London. Materiale fra disse finner man i et stort antall landssviksaker. Mange saker fra etterretningen ble også avsluttet før frigjøringen, men allikevel kan det finnes dokumenter i landssvikarkivet. Grunnlaget for disse sakene var ofte etterretningsrapporter fra flyktninger og kontakter inne i Norge. Etter frigjøringen startet så gjennomgangen av beslaglagte arkiver etter Nasjonal Samlings ulike ledd, medlemskartotekene, frontkjemperkartoteket med mer. Og i tillegg manglet det ikke på viljen blant «gode nordmenn» til å anmelde naboer og myndighetspersoner man mente var på «feil side».
De første dommene, stort sett i enkle saker, falt i herreds- og byrettene rundt om i hele landet allerede høsten 1945, og i 1949 hadde de aller fleste som skulle dømmes fått sin straff utmålt. Noen stakk av, blant annet til Argentina, og noen kom hjem fra krigsfangenskap i Sovjet godt inn på 1950-tallet, slik at det kom noen få dommer, forelegg og henleggelser også i årene som fulgte. Men i 1957 slapp den siste livstidsdømte ut fra fengselet, og i 1972 ble den siste landssviksaken endelig vedtatt henlagt. Oppgjøret var avsluttet.
De sentrale opplysningene finnes i noen få dokumenter
Landssviksakene kan inneholde alt fra ett dokument til mange hundre nummererte sådanne, ofte med omfattende bilag, slik at saken utgjør flere arkivesker. Særlig er en del økonomiske landssviksaker omfattende, med bunker med fakturaer og regnskapsutskrifter. Motsatt kan saker som endte med dødsdom inneholde så lite som bare ca. 30 dokumenter. For med så mange omfattende straffesaker måtte man rasjonalisere litt. Flere personer med enkle saker ble ofte stilt for retten i samme møte, og i de alvorligere sakene konsentrerte man seg om de grøvste anklagene. Småtterier som ikke ville få noen innvirkning på straffeutmålingen, ble ikke etterforsket.
Der en sak kom for retten, ble det ofte ført vitner. Men ikke alltid. Forelå det full tilståelse, var det sjelden behov for det. Hva vitnene fortalte i retten, står ikke i rettsbøkene. Det må man se etter i avisene, om de refererte fra saken. Men i de aller fleste tilfellene var vitnene avhørt av politiet tidligere, slik at forklaringa deres finnes i en politirapport.
Politirapportene utgjør antakelig noe av den viktigste informasjonen i sakene. I nesten alle saker finnes en rapport etter avhør av den siktede, og i de fleste sakene også etter avhør av vitner. For de sakene som endte med dom, vil også rettsboken gi mange og gode opplysninger. Og som regel ligger den i mappen. De andre dokumentene i sakene kan være brev og artikler den siktede skrev, som kan gi mye informasjon. Men mange av dokumentene i sakene er som regel skjemaer med svært lite informasjon. Det er imidlertid vanskelig å si noe mer generelt om innholdet. Variasjonen er stor.
Fritt tilgjengelig med forbehold
Riksarkivaren vedtok i 2014 at opplysninger om straffbare forhold under landssvikoppgjøret skulle anses fritt tilgjengelig. Det er imidlertid ikke ensbetydende med at landssvikarkivet er helt åpent. En del saker inneholder opplysninger det fortsatt er lovpålagt taushetsplikt om, for eksempel barnevern og adopsjoner. Riksarkivaren har også bestemt at opplysninger om «tyskerjenter» og særlig sensitive helseopplysninger, i praksis en del rettspsykiatriske erklæringer, fortsatt skal være unntatt offentlighet. Noen få saker omhandler også andre alvorlige straffbare forhold enn landssvik og krigsforbrytelser, som gjør at Riksarkivaren må vurdere fortsatt taushetsplikt.
Den som ønsker innsyn i landssviksaker, må derfor kontakte Arkivverket først med opplysninger om navn og fødselsdato, eventuelt bosted for den eller de man ønsker å studere en mulig sak på. om hovedregel må sakene studeres på lesesalen i Riksarkivbygningen på Sognsvann i Oslo, men bor man langt unna og det er snakk om sakene til noen helt få personer, kan man be om kopier. Normalt leveres da kopi av dokumentliste, politirapporten etter hovedavhøret av den siktede og rettsbok med dom, eventuelt et vedtatt forelegg. Vil man ha mer, må man bestille, betale og belage seg på lang leveringstid.