60 000 sjøfolk på 1800-tallet

– Vi kan snakke om to topper for antallet norske sjøfolk. På slutten av 1800-tallet var det rundt 60 000 sjøfolk i Norge. Med tanke på at landet hadde under to millioner innbyggere den gangen var det snakk om en stor del av norske menn. Den neste store toppen kom i etterkrigstida. I 1960 var det omtrent like mange sjømenn som på 1800-tallet. I dag er det til sammenligning få nordmenn som jobber i sjøfarten, sier Elisabeth S. Koren, førstekonservator hos Norsk Maritimt Museum i Oslo. 

Ofte fra kystnære strøk 

I Jon Michelets populære bøker om Halvor Skramstad kommer hovedpersonen fra innlandet. Men flertallet av sjøfolkene som dro ut kom fra kystnære strøk. Dette skyldes både praktiske og mer stedskulturelle grunner. Det er likevel vanskelig å gi noe konkret svar på hvordan denne fordelingen var. 

– Det var særlig enkelt å dra til sjøs om man bodde langs kysten. Gjerne hadde du allerede sjøfolk i familien, og det var også mange steder som hadde rederier med lokal forankring og tilknytning til byen. Det var derfor enklere å komme seg med på en båt. I tidlige tider var det også gjerne slik at du fikk hyre, ved å gå ned på havna og komme i snakk med sjøfolk som lå der, sier Elisabeth S. Koren. 

Mange unge menn 

Sjømannsyrket var et spesielt yrke på mange vis. Blant annet bestod arbeidsstokken av et stort flertall med unge menn. Du dro ofte ut rett etter konfirmasjonen og møtte dermed yrkeslivet tidlig. Yrket har også vært preget av å ikke være noe permanent. Elisabeth S. Koren sier at dette gjerne var noe du gjorde noen år, før du fant deg et annet yrke på land, selv om det også fantes de som gjorde det til en livsløpskarriere. 

– En annen spesiell ting med dette var at yrket førte med seg veldig spesielle erfaringer. Du ble ført ut i verden. Om du var oppvokst i et sjømannsmiljø hadde du kanskje hørt noe om det som fantes der ute fra eldre brødre som allerede hadde vært ute, men du var nok ikke fullt forberedt på hva som ventet. 

Hierarkisk system 

Når du var kommet ombord ble du gitt en ganske uformell opplæring, før resten av tiden til sjøs ble prisgitt de andre om bord.  

– Skip er kjent for å ha veldig tøffe arbeidsmiljø, og for førstereisguttene ble det lite søvn og mye arbeid. Et skip har også et strengt formelt hierarkisk system, med faste oppgaver og plasser. Det hadde også et uformelt hierarkisk system, i den betydning at mange av guttene ble herset med. Så var det opp til hver enkelt gutt om det opplevdes som noe akseptabelt, plaging eller direkte trakassering. Hvor mye det fantes av slikt var også avhengig av kapteinens ledelse, og hvilken kultur han aksepterte om bord, sier Elisabeth S. Koren, og legger til at Aksel Sandemose har beskrevet hvor ille det kunne gå på et skip for en førstereisgutt.  

For det kan ikke ha vært enkelt å være 14 år langt til havs. En ting var hjemlengselen, men så var det sjøsyken da. 

– Det var det ikke særlig toleranse for. Det var en fase alle måtte gjennom, og du fikk ingen sympati eller hjelp fra de andre. Heller tvert imot. Det var vanlig at de andre ertet deg for dette og fortalte kvalmefrembringende ting når du var dårlig. 

Sjanse til å bidra i samfunnet som 14-åring 

Selv om dette høres ut som tøffe forhold, legger Koren til at man ikke må svartmale situasjonen helt. 

– Mange av disse guttene hadde det nødvendigvis ikke så veldig bra hjemme heller, og så sjøen som et bedre alternativ. På 1800-tallet bodde folk trangt med mange barn, og få materielle goder. Da ga sjøen en mulighet til å komme seg ut og tjene penger. Selv om man var minst og yngst og ble herset med, opplevde man også å gjøre nytte for seg. Man ble tatt inn i et mannssamfunn og arbeidsfellesskap, der man fikk bidra. Det er sjelden 14-åringer i dag opplever slikt. Det er jo en klisjé som sier at disse guttene dro ut som unggutter og kom hjem som en mann.  

Å være til sjøs var greit betalt. Ikke så voldsomt mye mer enn på land, men som en typisk industriarbeider.  Fram til 1950-årene var man gjerne om bord i to år av gangen før man fikk mulighet til å mønstre av og eventuelt dra hjem. I etterkrigstiden ble kontraktstiden gradvis kortere og rederiet begynte å dekke hjemreisen for sjøfolkene når kontrakten var ferdig.  

Lite bakgrunnssjekk for å få dra ut 

På 1800-tallet bodde sjømennene i felles mannskapsrom, kalt en ruff, der man sov, spiste og oppbevarte tingene sine. Man prøvde også å tørke tøyet sitt der, med vekslende hell. Men i forbindelse med første verdenskrig blir det en forbedring av kårene til sjøfolk. 

– Man får tomannslugarer, og ved overgangen fra damp til seil får man også lettere tilgang til varmtvann og det ble en høyere standard generelt. Overgangen fra seil til damp gikk relativt sakte i den norske flåten. Dampskipsflåten vokste de siste tiårene av 1800-tallet, og seilskipene forsvant med første verdenskrig. 

Når man dro ut for første gangen var det få krav til skole og læretid for de fleste. Krav til legesjekk kom først i 1903 for å unngå at mennene skulle ta med seg tuberkulosesmitte ombord. Man ville også sjekke at de som dro var mentalt friske og egnet til oppgavene de skulle gjøre. Blant de som faktisk måtte ha utdannelse finner man maskinister, styrmenn, kapteiner og stuerter. Kilder til disse finnes i skoleprotokoller fra sjømannskolene. I tillegg til utdanning måtte offiserene ha fartstid. Man måtte altså ha seilt som matros for å utdanne seg til navigatør (styrmann). Mange tok utdannelse mens de var til sjøs, eller hadde et avbrekk som sjømann for å studere videre.  

Slik var sjømannsyrket et yrke med mange muligheter. Man begynte nederst, men hvis man klarte å legge seg opp litt penger til å gå på skole, kunne man stige i gradene. Offiserene tjente vesentlig mer enn de underordnete sjøfolkene. En fullbefaren matros tjente omtrent dobbelt så mye som en sjømann som hadde seilt ett år. Førstestyrmannen tjente dobbelt så mye som han igjen. Det var mulig å arbeide seg opp, selv om man kom fra beskjedne kår.  

Internasjonale impulser 

Noe annet som preget livet til sjøs var det internasjonale miljøet som møtte de som dro ut. Kom man fra en liten bygd på 1800-tallet hadde man kanskje ikke møtt så veldig mange mennesker fra utlandet før. Det ble det kjapt endring på når en kom ombord.  

– På slutten av 1800-tallet var det mange rømminger fra norske skip, med norske sjøfolk som stakk av. For eksempel for å bosette seg i USA. Disse måtte erstattes av internasjonal arbeidskraft. Det var mange svensker og dansker på grunn av språket, men også spanjoler, engelskmenn og noen amerikanere. De fleste som dro ut fra Norge kunne nok ikke engelsk, men mye av skipssjargongen er internasjonal. Som at de sa «nede på streeten» og ikke gata. Mange lærte nok også språk etterpå, sier Elisabeth S. Koren, og legger til at hver fjerde mannskap på norskeide båter var utenlandske på 1960-tallet. 

Fikk ordninger for å sende penger hjem 

Livet som sjømann førte også med seg fristelser. Sjøfolk er ofte beryktet for å være glade i alkohol. Elisabeth S. Koren forteller at dette ikke nødvendigvis er en myte, men at det bare viser en liten del av et større bilde. Veldig mange drakk nemlig ikke en dråpe på jobb, men at de grep anledningen med begge hender da de kom i land. 

– De hadde tjent penger og de brant nok i lomma. Dette var hovedsakelig menn under 30 år, så de benyttet ofte muligheten til å ta seg en fest da de endelig kom i land. Det var en del som brukte opp alle pengene sine med en gang, og man vet også at en del ble lurt av mer brokete personer i sjømannskvartalene. Mange ble rådet av de mer erfarne på båten om å ikke heve hele hyra med en gang, og flere instanser så også problemet mange hadde med pengehåndtering. Sjømannskirken kom i 1864, og på 1900-tallet får man et pengeoverføringssystem som gjør at sjøfolka kunne sende penger hjem. Sjømannskirkens arkiv befinner seg på Statsarkivet i Bergen, sier hun, og legger til New York, Buenos Aires, Genova, Rotterdam, Le Havre og Hong Kong som noen eksempler på havner norske sjøfolk la til i. 

Facebook god kilde 

En god kilde for å finne informasjon om sjøfolk utenfor arkivverdenen er Facebook. 

– Det finnes en del «mimresider» på nett, der tidligere sjøfolk møtes og mange av dem vet og husker mye. For eksempel Facebook-gruppen «Sjøfolk i utenriksfart», tipser Koren. 

En annen god til sjøfolk finner du på Slekt og Datas nettside. Blant annet har laget vårt i Vestfold digitalisert mye. Blant annet nasjonalitetsmatrikler fra Bilbao. Der finnes også karakterkort fra sjømannsskoler og mannskapskort fra området med mer.