Fikk vite lite som slekten

Som 14-15 åring på 50-tallet, forsøkte jeg å sette opp et slektstre. Jeg hadde full oversikt over mine besteforeldre, men da jeg spurte mine foreldre og andre voksne om hvem oldeforeldrene mine var, var det lite jeg fikk greie på. De kunne fortelle at jeg på min mors side hadde en oldemor som kom fra Rendalen og en oldefar som var av Gamst-slekten, med dansk og norsk bakgrunn. Jeg fikk også vite at en av min fars besteforeldre Moses hadde kommet over fjellet fra Finland, men at de øvrige var fra Nordreisa. Uten nærmere forklaring.

Kvenske og sjøsamiske aner

Når jeg nå har fått god innsikt i min families bakgrunn, ser jeg at jeg har betydelige innslag av kvenske og sjø- samiske aner. To av mine oldeforeldre var kvenske, en var blandet kvensk/norsk og tre blandet sjøsamisk/kvensk/ norsk. Dette forklarer kanskje hvorfor mine foreldre enten ikke hadde fått disse opplysningene fra sine for- eldre, eller at de hadde fortrengt det. Fornorsknings- prosessen som samer og kvener ble utsatt for på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet hadde ledet til at kvener og samer ble betraktet som mindreverdige i forhold til nordmenn. Det kan ha påvirket mine forfedre til å ikke nevne noe om bakgrunnen sin.

Som pensjonist i Oslo tok jeg opp tråden med å finne ut av min families bakgrunn og begynte som de fleste andre med kirkebøker og folketellinger. Stor var min forbauselse da jeg i folketellingen 1875 oppdaget at av alle familiene i bygda jeg kommer fra, var det kun i familiene til to av mine oldefedre at de til daglig talte kvensk. I alle andre familier talte de norsk! Dette trigget forskergenet mitt, og det jeg har funnet har gitt meg mye ny kunnskap om og forståelse av mine forfedres liv og om egne røtter.

Røtter i Tornedalen

Flere av mine forfedre har røtter i Tornedalen, men jeg vil i denne artikkelen spesielt ta for meg historien om en av dem, oldemor Helena Johansdotter Jupakaniemi (1828–1913). Da hun giftet seg med min oldefar Henrik Mathisen (1822-1896) i 1854, er det anført i kirkeboken at hun var født i Sverige. Det ga meg en pekepinn, og en tremenning av meg kunne fortelle at han hadde hørt noen nevne at hun muligens kom fra et sted i Sverige som het Hietaniemi. Da var det å kaste seg over Sverige, og jeg fant frem til Släktdata som har en gratis søkbar database. Det viste seg at databasen hadde god dekning av Hietaniemi kyrkosocken og jeg fant raskt frem til Helena, hennes foreldre og søsken. Jeg abonnerte senere på databasen til Riksarkivet i Sverige og fikk bekreftet de opplysningene jeg hadde funnet i de skannede kirkebøkene. I tillegg fikk jeg tilgang til den nyttige kilden husförhörslängder, som ga meg utfyllende opplysninger om familien.

Lappfogder og birkarler

Helena var født i 1828 i Niemis, en liten bygd like nord for Hietaniemi kirke i Övertorneå ganske langt syd i Tornedalen. Foreldrene, Johan Henriksson Jupekaniemi (1795–1855) og Maria Magdalena Adamsdotter Juvani (1796–1838), hadde giftet seg i Hietaniemi 1819. De bosatte seg i Niemis hvor Maria Magdalena var fra. Farens familie hadde i flere generasjoner bodd i området noe lenger nord i Övertorneå på svensk side og i Ylitornio på finsk side av Torneelven.

Med god hjelp av opplysninger svenske slektsforskere har funnet tidligere, har jeg kunnet følge moren Maria Magdalenas forfedre mange generasjoner tilbake, via kyrkoherde Isacus Clementis Curtilius som var prest i Hietaniemi 1645–1670 og til flere generasjoner av familien Tullki. De var lappfogder og birkarler på 1500- og 1600-tallet. En birkarl var en som reiste rundt i lappmarkene og inndrev skatt fra samene. Disse opp- lysningene har jeg ikke primære kilder til, men jeg har sjekket opplysninger opp mot flere forskjellige kilder tilgjengelig på internett og har tro på at de er riktige, men tar naturligvis forbehold. Kirkebøker og husförhörs- längder for Hietaniemi er tilgjengelig tilbake til henholdsvis 1721 og 1783.

Maria Magdalena fødte i perioden 1819–1833 hele ti barn mens de bodde i Niemis, men de tre siste som ble født i henholdsvis 1830, 1832 og 1833 døde alle som spedbarn. Historien sier at det var harde tider i Tornedalen på den tiden, med dårlige avlinger og derav sult. Det er grunn til å tro at det var denne håpløse situasjonen som ledet til at Johan og Maria Magdalena bestemte seg for å begi seg nordover. Opp den lange Tornedalen, over fjell og vidder, og ned til kysten i Nord-Troms. Det må ha vært en meget strevsom tur som jeg anta måtte foregå til fots, hvis de da ikke fikk skyss med elvebåter på sommeren eller med reinsleder på vinteren.

Fra Johan til Johannes

Husförhörslängden viser at familien var registrert i Niemis frem til og med 1833. Da levde de syv eldste barna, som nok alle ble med på flyttingen nordover i 1834. En av døtrene Anna Christina, født 1824, har jeg imidlertid ikke funnet igjen i Norge, så jeg tror hun døde underveis. Det var dermed en familie med seks barn som kom frem til kysten, hvor de fikk anlagt et småbruk i Strømfjord (den gang Skjervøy, nå Nordreisa kommune). Den eldste av barna, Brita Greta var 15 år da de kom til Norge. De yngste, Helena og Isak, var fem og seks år gamle. Året etter at de kom til Strømfjord ble datteren Caroline født. Da de kom til Norge ble navnet til faren Johan skrevet Johannes, og familienavnene ble da Johannesen og Johannesdatter. Dette var kanskje noe presten fant på for å fornorske navnene.

Måtte finne seg en ny kone

Faren Johannes (Johan) var smed, noe det neppe var så mange av i Nord-Troms på den tiden. Så hans tjenester var sikkert ettertraktet. Det var likevel ikke nok til å brødfø familien, så han drev i tillegg småbruket og var fisker. Moren Maria Magdalena døde i Strømfjord i 1838, bare 41 år gammel, og Johannes satt igjen med syv morløse barn. Det var bare en løsning på det, han måtte finne seg en ny kone og giftet seg 46 år gammel med den 30 år gamle Karen Samuelsdatter (1811–1900) i 1841. De fikk tre barn sammen, og bodde da i Ytre Storvik. Dette stedet lå bedre til for fiske på Reisafjorden.

Fiske og det å ferdes i båt på den tiden var gjerne forbundet med ulykker. Sønnen Isak omkom på sjøen i 1843 sammen med to andre da han var 14 år. To dager før julaften 1855 var Johannes (60 år) og sønnen Johannes (29 år) på fiske ute på Reisafjorden og ble nok overrasket av dårlig vær. Båten veltet, de druknet og ble ikke gjenfunnet.

«Henrik finnedræng og ane finnepige»

Helena, som skulle bli min oldemor, traff sin til- kommende mann Henrik Mathisen og giftet seg med han i Skjervøy kirke i 1854. Han var fra Tømmernes litt opp i Reisadalen. Ekteparet bosatte seg først på Rundslett (nær Rotsund), hvor de sannsynligvis bygget et lite småbruk. Henrik hadde sjøsamiske aner på begges sider, muligens også noe kvensk. Da hans besteforeldre på morssiden giftet seg, ble de i kirkeboken betegnet som «Henrik finnedræng og Ane Finnepige», og da hans bestemor Solvi på hans farsside ble døpt, fikk hun betegnelsen «Egtedøbt Jon Pedersøn Find Barn». Samer ble på den tiden betegnet som «finn».

Det var nok litt tak i Henrik, for da «Foreningen til Leilendingsvesenets Opphevelse i Skjervøy» la ut det tidligere krongodset «Skjervøygodset» til salgs i 1860, kjøpte Henrik en betydelig del av gården Nord-Rotsund som da var ledig. Gården hadde tidligere vært lensmanns- gård i en periode. Det var ingen storgård med noe særlig dyrket mark. Det var knapt mat til en ku eller to og noen sauer. Fiske ble derfor en nødvendig tilleggsnæring.

Helena fødte seks barn, men bare tre av dem vokste opp. Den eldste sønnen Johan ble ikke gift. De to andre sønnene Peder og Mathias delte gården mellom seg da faren Henrik døde i 1896. Helena døde 84 år gammel i 1913.

Mathias Henriksen (1860-1924), min bestefar, giftet seg 1892 med Marthine Mosesdatter (1869–1944). Marthine var datter av Moses Eriksen (1830–1891). Han var kven og flyttet til Norge fra Pello i Finland med sine foreldre i 1833. Moren Elen Birgithe Eliasdatter (1829–1889) hadde norsk far og kvensk mor som var en fjern slektning av Helena Johannesdatter. A A.

KILDER

• Riksarkivets digitale arkiv, Sverige. Skannede kirkebøker og husförhörslängder.
• Släktdata, www.slaktdata.org. Søkbare digitaliserte kirkebøker.
• Digitalarkivet, Norge. Digitaliserte og skannede kirkebøker og folketellinger.