Kvensk, samisk og russisk

I alle de årene jeg har lett etter egne formødre og -fedre har jeg stort sett bare funnet bønder og husmenn. Et lite innslag av skogfinsk slekt fra Hof i Solør er det mest eksotiske jeg har klart å spore opp, sammen med en svensk gjestearbeider. Men da jeg begynte å kartlegge farsslekta til min yngste datter, åpnet det seg et konglomerat av etnisitet.

Finnmarksslekta hennes består av litt kvensk, litt samisk, et innslag russisk, og et knippe med arbeidsmigranter fra både Trondheim, Folldal og Tromsø. Dette er et konkret eksempel på det som kalles for tre stammers møte. Det var lite snakk om dette i familien, men det er all grunn til å tro at hele familien snakket både finsk, norsk og kanskje samisk i hjemmet til min datters tippoldemor, Anna Samuelsen. Hun ble født i 1904 i Tana, og døde i 1985 på Toten. Der bodde hun mesteparten av sitt voksne liv, etter å ha blitt tvangsevakuert dit fra Finn- mark under krigen.

Gjør dette min datter Siri til same? Ikke helt og holdent. Er hun kvensk? Tja, det også. Selv er hun stolt av røttene sine, både de norske, de kvenske og de samiske. Dette har med identitet å gjøre, og det er fullt mulig å føle en tilhørighet til ulike etniske opphav, like mye som man kan føle tilhørighet til steder, regioner, land og den nærmeste familieflokken sin.

Jeg har hentet fram to av kvinnene i min datters slektstre, den ene vaskeekte kven, den andre med røtter sørpå, men gift med en fjellsame. Sammen representerer de nettopp dette etniske mangfoldet som er så spesielt for Finnmark.

Eva Isaksdatter

Anna Samuelsens far, Jacob Samuelsen Aahogainen var født i Karjalasta i Finland/Russland, sier kirkeboka. Kona Amanda Josefine Johansen var født i Tana, og var datter av Johan Abraham Johansen, ført opp som kvæn og fisker når hun døpes i 1887. Fornorskingen krevde sitt. Skulle du eie land og dyrke egen mark som fiskerbonde, måtte du være norsk. Da blir Aahogainen til Samuelsen.

Hvordan levde de? Hvem var de?

Det er ikke så lett å finne hverken fotografier eller mer kildemateriale om dem, selv om det ikke er mer enn litt over 100 år siden de døde. Men når jeg leter videre, åpner det seg et lite kikkhull inn i historien som gjør inntrykk. Johan og Anna bor på Norskholmen i Tana, en øy midt i Tanaelva. Der ble Johan født, og foreldrene var Johan Mathias Ala fra «Kittilä, Lappi, Finland», som det står i kirkeboka – og kona hans Eva Isaksdatter, født i Kolari, også Lappland. Eva dør 1. januar 1869, bare 39 år gammel, på Norskholmen. I kirkeboka kan jeg lese: «Døde af den saakaldte Kvænfeber.»

Hva er dette? Jeg leter videre, og finner at den latinske betegnelsen er febris recurrens, på norsk nervefeber. I boka Finnmarkens Amt, bind 2, kan jeg lese:

Kopperne optraadte mest i Vestfinmarken, medens det i 1803 heder om Østfinmarken, at kopperne ikke der har været kjendt i mands minde, men derfor frygtede man for, at de, hvis de en- gang skulde udbryde, kunde blive aldeles ødelæggende. Vistnok reiste kirurgen omkring i Finmarken for at vakcinere og havde en hjælper med sig, men trods alle foranstaltninger gik det traat med vakcinationens indførelse som med alt nyt. I 1808 var der paa Ingø en hel del konfirmander, paa hvilke alle overtalelser fra kirurgen, sorenskriveren, fogden og skoleholderen var Spildte; trods al øvrighedens assistance var disse unge mennesker ikke at formaa til at lade sig vakcinere paa grund af en fin, Peder Johnsens, fortolkninger og forklaringer. Først for- ordningen af 3dje april 1810 overvandt finnernes fordom mod vakcinationen. Leopold von Buch, der reiste i 1807, omtaler den voldsomme og smitsomme sot, som har raset i Alten og foraarsagede en betydelig aftagen af befolkningen. Hele gaarde døde ud; paa de afsides steder fandt man folk liggende døde foran husene og paa veiene; de var gaaet ud midt om vinteren for at bringe den syge familie hjælp og var selv blevet overfaldt af sygdommen og blevet liggende kraftesløs paa veien. Sygdommen udbredte sig over hele Finmarken, og satte befolkningen i denne provinds tilbage. Til fiskeværene Vadsø og Kiby bragte i aaret 1811 nogle syge nordfarere en ondartet og smitsom syge med Sig, som i faa uger alene i disse to fiskevær bortrev 70 mennesker af den kun 250–300 store befolkning.

I 1866 kom børnekopper til Vardø ved russiske fiskere fra Onega og angreb omkring 50 fiskere i Øst- og Vestfinmarken. Samme aar hjemsøgtes de kvænske fiskere i Varangerfjorden af en nervefeberepidemi, der antoges indført fra Finland (febris recurrens), hvilken sædvanlig kaldes kvænfeberen.

Kunne overlevd med vaksine

Jeg leter videre blant døde og begravede i Tana i 1868, og finner flere ofre for denne epidemien. Eva Isaksdatter blir merkelig nok mer levende for meg, når jeg kjenner dødsårsaken. Hun døde alt for ung, og mannen ble sittende igjen alene med barna på sju, seks, fire og tre år. Min datters tipp-tippoldemor døde altså av en smittsom sykdom som en vaksine kunne stoppet.

Marie Regine Haga

Marie er min datters tippoldemor, født 1875 i Jarfjorden i Finnmark. Maries farfar, Peder Olsen Haga var født på Stiklestad i 1805, og tjenestegjorde som soldat på Vardøhus festning. Soldatene rodde ofte over til Jar- fjorden i Sør-Varanger for å hente ved og torv. Der slo han seg ned og dyrket opp gården Haga, oppkalt etter hjemgården. Sønnen Lars giftet seg med Johanne Andersdatter Romsdal. Hennes foreldre kom en helt annen vei opp til Finnmark. Familien dro fra Romsdal i Folldal opp til gruvene i Kåfjord i Alta, og flyttet videre til Jarfjorden. I 1855 bodde det 19 norske og 23 samiske familier i Jarfjorden. Vakre Marie ble nok regnet for å tilhøre en av de norske familiene, men hun giftet seg med en ekte fjellsame, Lars Larsen Koi. Koislekta kan følges bakover i mange generasjoner i Sør-Varanger, og har også mange etterkommere.

Kompleks identitet

Slektsforskning er å prøve å finne svaret på «Hvem er jeg?» og «Hvor kommer jeg fra?» For mange er svaret like komplekst som for min yngste datter, et konglomerat av møter mellom ulike etniske grupper. Og for hennes vedkommende med solide innslag av norske østlands-bønder og litt skogfinsk slekt.

KILDER I TILLEGG TIL EGEN SLEKTSDATABASE:

• Blix, Erik Schytte: Sør-Varangerslekter. Oslo 1971
• Tverrelvdalens slektshistorie. Alta 1995
• http://runeberg.org/norgeslof/20-2/0062.html