Fra øst i middelalderen

Skogfinnene, som kom fra øst til det svenske «Østerlandet» (senere Finland) i middelalderen, hadde utviklet en spesiell form for svedjebruk i granskog. På 1500-tallet begynte det å bli tettere befolket i Savolax-området, så de flyttet ut derfra i alle retninger. En liten del kom fra 1570 til Sverige, senere Norge.

Her ble de kalt finner, svedjefinner eller rugfinner. Finner fra kystområdet var det mange av i Sverige fra før, men de levde som skandinaver flest. Begrepet «skogfinner» ble skapt da EU-normen om nasjonale minoriteter ble ratifisert av norske myndigheter i 1998.

Flesteparten var født i Sverige

Vi regner med at finnebosettingene i Norge startet fra 1630-tallet og ble avsluttet en generasjon senere, i Trysil i 1670. Skogfinnene bosatte seg på Finnskogen, på begge sider av den norsk/svenske grensen. I denne perioden fortsatte skogfinnene også å bosette seg vestover mot fylkesgrensen mellom Buskerud og Telemark, samt i Ringsaker nær grensen mot Lillehammer. Området vest for Mjøsa var like tett befolket med finner som Finnskogen. Skrukkelien i Hurdal var «hovedstaden».

De fleste forfedrene til de norske skogfinnene kom over Gävle, nord for Stockholm. I 1686 iverksatte norske myndigheter en folketelling for å kartlegge hvor mange finske innvandrere som hadde bosatt seg i Norge. Nesten alle de drøyt 1200 finnene som er nevnt her var født i Sverige. De fleste i Hälsingland, Gästrikland, Dalarna, Västmanland og Värmland.

En gammel myte sier at skogfinnene kom hit med to tomme hender og bosatte seg med familien i ukjent urskog. Sannheten er at de var godt forberedt. De solgte det de hadde hjemme, tok båten til sitt nye hjemland og bodde hos slekt og landsmenn, mens de bygde opp sine egne boplasser. Det er verdt å merke seg at nye bosettinger først måtte godkjennes av jordeier/fogd og lignende. Det var altså ikke bare å slå seg ned hvor man ville.

Hvordan bodde og livnærte skogfinnene seg?

Kjennetegnet for skogfinner er den tidligere nevnte svedjingen; å brenne marken for å dyrke mat. Dette livsmønsteret krevde stor arbeidsinnsats. Foruten storfamilien skapte det behov for tilfeldige arbeidslag, som minner om moderne bemanningsforetak. De vi kaller «løsfinner», mennesker som ennå ikke hadde et fast sted å bo, slo seg sammen med storfamiliene og arbeidet for dem, mens de lette etter et eget sted å rydde. Avlingen ble delt etter arbeidsinnsats. Etterhvert ble de beste og nærmeste svedjene brukt til tradisjonelt åkerbruk, for å gi flere ben å stå på.

Etter hvert blir svedjing forbudt, først i Sverige rundt jernbrukene, litt senere i Norge. Da Finnskogen ikke var egnet for tradisjonelt jordbruk, ble buskapen viktigere og skogsbruket ga etter hvert større inntekter.

Hadde ofte store flokker med buskap

Fra tingbøker og andre kilder kan vi se at skogfinnene ikke bodde isolert. De var avhengige av handel for å kunne omsette sine store rugavlinger, skinn og annet, i penger eller i bytte mot andre varer. Svedjene skapte også fine beiteområder, så de hadde ofte større buskap enn de skandinaviske bøndene. I skiftet etter Gjertrud Andersdatter Purainen på Våler finnskog er det for eksempel nevnt 166 husdyr. Tingsdokumenter fra Trysil viser at skogfinnene i Galaasen hadde to til tre ganger større avlinger enn de største bondegårdene i bygda. På begynnelsen av 1700-tallet var det i Østerdalen kun presten i Åmot som betalte mer skatt enn Ole Tossavainen : i Søre Osen. Men levestandarden varierte også for finnene, avhengig av om de kunne kjøpe sin jord eller ikke.

Hvem kan kalle seg skogfinne?

Alle som mener de tilhører den skogfinske kulturen som fortsatt finnes i Norge kan kalle seg skogfinner. Sverige har valgt å innlemme skogfinnene i den store gruppen «Sverigefinländare». Kvenene er en helt annen finsk folkegruppe, som bosatte seg i Nord-Norge og livnærte seg ved andre levemåter enn svedjing.

Dagens spor etter den skogfinske kulturen

Den dag i dag finnes det mer enn to hundre skogfinske bygninger i Skandinavia, og komplette gårder er å se på Finnetunet i Grue Finnskog og på Glomdalsmuseet i Elverum. Vi finner også spor av finnekulturen i mange hundre stedsnavn, tradisjoner, kulturdager, mat, magiske tegn på bygninger og bruksting. Neverfletting er et eksempel. Litteraturen er også rik. Moderne og akademisk forsking har bidratt til at et videre og mer nyansert bilde av skogfinnene har vokst fram siden 1990-tallet. Noen eldre skrifter bygget på sagn, historier og manglende kunnskap om finnekulturen har skapt et primitivt og feilaktig bilde. Dette har også blitt spredd i skjønnlitteratur og noen bygdebøker.

Om skogfinske navnetradisjoner

Ifølge Kristian Østbergs bok «Finnskogene» er det mulig å dokumentere 83 finske slektsnavn. Mange av dem er nevnt i «Finnemanntallet 1686». Dette finnes digitalisert på Nasjonalbiblioteket. Prestesønnen Carl Aksel Gottlund, finsk student i Uppsala, besøkte finnskogene i 1817 og 1821. Han nedtegnet befolkningens fortellinger om leve- forhold, slektsnavn og annet. De dagbøkene han skrev er utgitt, det samme er Förteckning över familjenamnen på de svenska och norska finnskogarna.

Oppkallingsreglene og navnetradisjonene i den skogfinske kulturen følger flere ulike mønstre. Et mønster var at gården eller grenda fikk navn etter den første personen som bosatte seg der, mens bonden fikk navn etter plassen han bodde. Hvis gården ble lagt øde og senere tatt opp igjen, kunne den bytte navn etter personen som bosatte seg der på ny. Når utflytting skjedde fra hovedgården, fikk den nybygde gården navn etter den yngre generasjonens fornavn.

Vi vet også at flere skogfinske etternavn er oppstått med bakgrunn i familieoverhodets personlige egen- skaper. Som kunnskap, tilnavn, opprinnelse eller ut- seende. Navnet Suuroinen kan for eksempel komme fra «den store» eller «sura», som er det russiske kallenavnet for Alexander. Etternavnet Lehmoinen kommer fra «lehmä» som betyr ku. Kettunen fra rev.

Andre slektsnavn kan ha sin opprinnelse i helgennavn og geografi. Etternavnet Kuosmanen stammer for eksempel fra det gresk-ortodokse helgennavnet Kuosmas. Man regner også med at Raatikainen stammer fra et slikt. Navnet Siekkinen kan henledes fra det germanske mannsnavnet Sigfrid, Siggi.

Kilder til skogfinner

• Det finnes én primærkilde som er helt spesiell for skogfinnene: Finnemanntallet i 1686 var en folketelling for å kartlegge antallet finske innvandrere, eller skogfinner, som hadde bosatt seg i Norge. Du finner den i sin helhet som skannet versjon på Nasjonalbiblioteket (utgitt i bokform for Kjeldeskriffondet i 1990). Selve manntallet ligger i arkivet etter Det Danske kanselli på Riksarkivet.
• Noen folketellinger tar for seg språk og etnisitet (se nærmere beskrivelse  av disse i artikkelen om slektsforskning på samer), og der vil du finne noen skogfinner, oppført med finsk som språk. Men det er viktig å ha i bakhodet at  det er mengder av skogfinner som ikke står oppført med denne markeringen i folketellinger, ettersom det finske språket gradvis forsvant, og også fordi en  del skogfinner ikke ønsket å bli stigmatisert på grunn av bakgrunnen sin. 
• Carl Axel Gottlunds dagbøker fra hans reiser til skogfinske områder i Skandinavia i 1817 (Dalarna i Sverige) og 1821 (Finnskogen i Värmland og Solør) er også gode kilder til skogfinner.
• For å dokumentere skogfinsk bakgrunn hos personer i eldre kildemateriale, er denne boken nyttig: Bladh, G., Myhrvold, J. och Persson, N. (red): Skogsfinska släktnamn i Skandinavien. Karlstad University Studies 2009:58. Se skannet versjon. Boken kan også kjøpes.
• Svenske og finske manntall for Solør og Odalen fra 1700. Se skannet oversikt.
• Det er flere historielag og slektshistoriske foreninger som i en årrekke har arbeidet med å kartlegge skogfinske slekter. Disse har også utgitt mange publikasjoner. En av disse finner du på fennia.nu. Om du lurer på om en person eller slekt du forsker på er skogfinsk, kan du vurderer å ta kontakt med en av disse foreningene for å få hjelp.

Sjekk ut vårt webinar hvor du får flere tips til hvilke kilder du kan bruke for å finne dine skogfinske forfedre.

(Kildetips av Bo Hansson og Birger Nesholen).

KILDER

• «Slektsnavnsdatabasen», FINNSAM 2009 (www.fennia.nu)
• «Finnemanntallet 1686», Opsahl og Winge (Oslo 1990)
• «Finnskogene», Østberg (Grue1978)
• «Suomalainen nimikirja», finsk namnbok. Paikkala (Helsinki 1984)
• «C.A. Gottlunds Folkmängden på finnskogarne fra 1823», Myhrvold og Persson (Elverum 2004)
• «Carl Axel Gottlunds förteckning över familjenamnen ... », Forsberg og Persson (2015)
• «Dagbok över mina vandringar ... 1821», Gottlund (Malung 1986)
• «Finnenes unike slektsnavn», Trysilboka 8. Hansson og Herou (Elverum 2000)
• «Finske personnavn fra norsk finnskog 1821-75», Furuberg (1995)  www.fennia.nu
• «Finska släktnamn i mellersta Sverige och Norge», Olovsson.  Finnkultur nr. 4/2015 og videre (medlemsblad for Solør-Värmland finnkulturforening).
• «Det skogfinske DNA-prosjektet», Facebook
• «Finnskogene i Norge», Kristian Östberg (Grue1978)
• «Finnemanntallet 1686», Norsk historisk kjeldeskrift-institutt, (Oslo 1990)
• «Det skogfinska kulturarvet», Finnsam (Falun 2001)
• www.finnsam.org (Skogfinsk biografi med 12.000 titler)
• www.fennia.nu (Finske navn/FINNSAM/Slektsnavnsdatabase)
• «Finnkultur», medlemsblad for Solør-Värmland finnkulturforening.