Brøt opp familier med statens velsignelse

Jeg begynte med slektsforskning da jeg var 12 år. Moren min hadde vært engasjert i det siden jeg var liten, og jeg syntes det hun drev med var spennende, og viktig. Jeg var interessert i hvor vi kom fra. Jeg hadde hørt at mine tippoldeforeldre ble tvangsbosatt av staten, at min oldemor var på Norsk misjon blant hjemløses barnehjem og at farfar ble født på Svanviken arbeidskoloni.

Norsk misjon blant hjemløse (Misjonen) var en privat stiftelse som ble opprettet i 1897. Misjonen fungerte som statens eget «taterdirektorat» med mandat til å assimilere reisende i storsamfunnet og utrydde deres kulturelle egenart. Metoden var å bryte opp familiene, plassere barn på barnehjem og hele familier i arbeidskoloniene Svanviken på Nordmøre og Bergfløtt i Buskerud. Konsekvensene var drastiske om man ikke fulgte Misjonens krav. Bestyrer ved Svanviken arbeids- koloni uttalte til Norsk Ukeblad i 1963:

«Det vi gjør er bevisst å utrydde et folks egenart, deres språk, deres livsform. Vi prøver å løsrive dem fra forbindelsen med slekten, som de tidligere har følt seg knyttet til med sterke bånd».

Denne særomsorgen varte frem til 1991, da stiftelsen ble lagt ned. Da var jeg fire år gammel.

Kom nærmere tippoldefar gjennom arkiverte brev

Da jeg begynte med slektsforskning reiste jeg opp til Riksarkivet og fikk innsyn i min tippoldefar Godin Hagvald Nikolaysens personmappe i arkivet etter Norsk misjon blant hjemløse (Misjonen). I personmappen var det en tykk bunke brev fra Godin som gjorde at jeg kom veldig nærme hans egen stemme. Her leste jeg korrespondansen mellom han og Misjonens generalsekretærer fra da familien kom på Svanviken arbeidskoloni i 1910 til etter krigen. I brevene så jeg hans utvikling gå fra å være en ung undertrykt mann til å bli en eldre, rakrygget herre som krevde rettigheter for reisende og en omlegging av Misjonen. Jeg fant også en kontrakt fra tvangsbosettingen familien senere ble utsatt for, som hadde som betingelse at de skulle bryte all kontakt med slekt og nære familie.

Hadde med seg tre barn til kolonien

Da Godin og kona Anna Marie kom til Svanviken i 1910 hadde de med seg tre barn. Min oldemor Karoline var en av dem. Hun ble født på Kampen i Kristiania i 1907, og i Helserådets fødselsmelding har jordmoren ført inn moren som «taterpike». Godin og familien reiste på denne tida tradisjonelt, og vi finner dem i kilder flere steder i landet. I 1905 fikk de en sønn på Sunnmøre, og i 1909 en datter i Sogn og Fjordane.

Om du skal slektsforske på en familie som flyttet mye rundt, kan det være lurt å ta en kikk i de ulike kommunale og statlige folketellingene. Fødestedene som er oppgitt der gir en pekepinn på familiens reiserute og hvor det kan finnes flere kilder.

«… en opvakt og indsigtsfuld arbeider»

Informasjon om livet på Svanviken finner vi i arkivet etter arbeidskolonien som ligger i Statsarkivet i Trondheim for årene 1908-1989. I kolonistprotokollen skriver Misjonen at:

«Godin Fredriksen er en opvakt og indsigtsfuld arbeider. Flittig. Han synes dog at ha mer lyst til haandverksarbeid end til jordarbeide. Paalitelig. Opførsel meget godt, naar undtas, at han har adskillig anlæg for opposition. I det hele kan der med grund stilles gode forhaapninger til denne kolonist.»

Tvangsflyttet til Strømmen i 1911

Etter oppholdet på Svanviken ble Godin og familien tvangsbosatt på Strømmen i 1911. Her jobbet han på Strømmen trevarefabrikk, og var engasjert i utskjæringen av den norske sjømannskirken i Rotterdam i Nederland. Da familien valgte å bryte med Misjonen og flytte fra Strømmen, ble fem barn tatt fra dem i 1915. Misjonen drev en rekke barnehjem, blant annet Eilert Sundts barnehjem i Eidsvoll, Lillegården i Eidanger, Rostad på Inderøy og Jacob Walnums barnehjem i Kopervik. En tredel av alle reisende barn ble tatt fra foreldrene sine og satt i barnehjem, i fosterhjem eller adoptert bort.

Godin var bekymret for barna sine og lette etter dem. Han krevde svar om hva slags forhold barna levde under på barnehjemmene og satte spørsmålstegn ved nødvendigheten av disse. Han mente denne inngripen i familiene skapte bitterhet og hat mot det norske sam- funnet. Godin og Anna Marie fikk senere seks nye barn som vokste opp hjemme hos foreldrene. Min oldemor Edevine var en av dem.

På denne tiden bodde familien i Vestfold, og Misjonen ba det lokale vergerådet, som er en eldre betegnelse på barnevernet, følge med på dem for et eventuelt vergerådsvedtak som ga dem muligheten til å ta barna. Verge- rådet i kommunen svarte at det ikke var tale om å ta barna fra foreldrene og at de ikke hadde det verre enn andre småkårsfolk i området. De anbefalte til og med at den ene datteren skulle komme hjem siden hun ikke hadde det godt i fosterhjem.

Rikholdig arkiv i Riksarkivet

Det omfattende arkivet etter Misjonen, som jeg fant Godin i, finnes i Riksarkivet for årene 1893-1990. Det inneholder, i tillegg til personmapper, flere nasjonale og regionale manntall, slektsfortegnelser med informasjon tilbake til 1800-tallet (omstreiferprotokoller) og fra 1935 registerkort over de ulike familiene. Det finnes også omkring 3000 fotografier fra Misjonens virksomhet i arkivet, blant annet en rekke personfoto. Jeg fant selv bilde av min egen familie, tatt ved ankomsten til Svan- viken, oppstilt foran huset de ble tildelt.

Grunnlaget for mye av informasjonen som finnes i arkivet, stammer fra 1840-tallet. Da ble norske myndig- heter opptatt av å kartlegge norske minoriteter, og på oppdrag fra staten laget samfunns- og kulturforskeren Eilert Sundt flere beretninger og familieoppstillinger over reisende, de såkalte Fantefortegnelsene. Fantefor- tegnelsen av 1845 er transkribert og finnes på Digital- arkivet. Alle de ulike tellingene finnes skannet på Nasjonalbibliotekets sider.

Misjonens grunnlegger Jakob Walnum brukte flittig Sundts arbeid på 1890-tallet til å videre kartlegge de reisende slektene. Dette omfattende arbeidet ble syste- matisert i det som skulle bli kjent som omstreifer- protokollene, slekts- og familieoppstillinger fra 19001935. Omstreiferprotokollene finnes kun på papir i Riksarkivet og er fritt tilgjengelige.

I 1925 beskriver generalsekretæren i Misjonen, Ingvald B. Carlsen, Godin og familien i et brev som er lagt ved Godins personmappe i Misjonsarkivet:

Med hensyn til Karolines foreldre så er det opspind av faren at de ikke skal være av omstreiferslekt. Faren Godin Hagvald Fredriksen, født 11/5-1882, tilhører en meget talrik familje med mange brødre, som går under navnet «Torpene». Oprindelig er det visstnok en forvansking av korp og skal hentyde til deres svarte utseende. Såvidt jeg vet tilhører de den talrike Nystuslekt. Konen Anne Marie Karlsen, født 21/6-1887, tilhører på farssiden (Lundberg eller Lindberg) den såkalte kvikfamilje og på mors- siden den beryktede Vakreludvigslekt. Efter min mening kan der ikke skaffes stort mere ekte omstreifere i Norge end disse folk.

Godins liv og bakgrunn før 1911

Godin ble født i Trøndelag og det ble ved dåpen oppgitt at faren var omreisende metallarbeider. Faren Adolf Fredrik Nicolaisen Bodin og mora Anne Marie Jakobsen Torp ble begge registrert i de ulike tellingene for reisende som barn.

I 1859 ble Adolf Fredrik og søsteren satt bort av staten, han til pleieforeldre og hun på oppdragelsesanstalt. Eilert Sundt beskriver dem i Fortsat Beretning om Fantefolket fra 1859:

«I sin Barndom streifede denne Mand (der nu er noget over 40 Aar gammel) omkring med sin Moder. Hun døde fra ham, da han var 10 Aar gammel, og nu streifede han en Tid alene omkring, indtil han 13–14 Aar gammel kom til Christiania og var Feierdreng der et Par Aar, ligesaa i Skien 6-7 Aar... I høsten 1858 kom Bodin med Familie til Præsten Hauge i Skien og bad om hans Bistand... Hauge anbefalede til det Offentliges Forsorg Mandens 2 Børn: Adolf Fredrik, 15 ½ Aar gammel, og Anne Marie, 7 Aar. Den første var ikke konfirmeret, ja kjendte, da han kom til Skien, ikke en Bogstav. Præsten mener, at han helst burde anbringes hos brave Pleieforældre på Landet, medens den yngre Søster bedst passede for den nær Skien beliggende Opdragelses-Anstalt Hans Cappelens Minde».

Godin med søsken og foreldre flyttet til Kristiania i 1898 og slo seg ned i arbeiderforstedene på østkanten. Her bodde mange reisende i leiegårder hvor de drev verksteder og fortsatte med tradisjonelle yrker innen metall- og blikk, hestehandel og knivarbeid. Andre var feiere og kramkarer og dermed en viktig og synlig del av bybildet. Flere bodde i båt langs Akerselva eller Loelva, og reiste ut langs Oslofjorden og kysten. Flere kom også til Oslo med båtene sine for å selge skrapmetall de hadde samlet opp forskjellige steder langs kysten.

Kommunale kilder gir gode svar

I Oslo byarkiv finner jeg familien i en rekke kommunale kilder. Slike kilder finnes i kommunearkiv over hele landet. I de kommunale folketellingene og i Helserådets mange fødsels- og dødsmeldinger finner vi reisende på lik linje med resten av befolkningen i byen. Her kan vi finne ut om deres slektsforhold, bosteder og yrker. Fattigvesenets hjemstavnsforhør, som er forhør av fattighjelpsmottakere, og dagbøker er rike kilder hvor vi kan se hvordan de levde. Kilde og tidsperiode er avgjørende for hvordan de omtales. Ofte ble de omtalt som omstreifer, andre ganger tater. Særlig om det gjaldt refusjon kan det i kildene henvises til Norsk misjon blant hjemløse eller at de er staten tilhørende.

Familien bodde mange år i byen, i forskjellige leiegårder. I 1904 står det i Fattigforstanderens dagbok for Kampen og Vålerenga at familien hadde bodd i Opplandsgaten de siste tre månedene etter å ha bodd i Totengata før dette. Likevel står det at Adolf Fredrik var «Stadig omreisende» og tilhørende statskassen, noe som betyr at han ikke hadde opparbeidet seg hjemstavn i byen – altså at byen ikke hadde et økonomisk ansvar for han. Men da en av sønnene ble konfirmert i 1909 står det om moren, som da var blitt enke, at hun var på vei til å bli bofast. Kristiania hadde da vært deres base for om- reisende handel og håndverk i mange år. I 1925 finner vi igjen Anne Marie i et hjemstavnsforhør i Fattigvesenet i forbindelse med at hun kom på sykehus. Hun hadde da bodd med sin nye mann på båt før hun de siste månedene hadde bodd hos en av sønnene i Oslo.

Fulgt familien i syv generasjoner gjennom kildene

Slekts- og familietilhørighet er spesielt viktig for reisende, hvor storfamilien er en viktig del av kulturen. Slekten gir deg tilhørighet og er med på å definere deg som person. Derfor har reisende en større familietilhørighet enn mange andre i det moderne, individ- ualistiske samfunnet. For meg er det viktig å hjelpe dem som har mistet sin tilhørighet til folket på grunn av assimileringen, for eksempel ved å hjelpe de som har vært på barnehjem med å finne tilbake til sin familie og slekt.

Gjennom Misjonens kilder har jeg blitt kjent med mine forfedre i syv generasjoner. Den hardhendte assimileringspolitikken har satt sitt preg på et helt folk, spesielt de som direkte ble utsatt for den. Om norske myndigheter hadde fått det som de ville og mine forfedre hadde gitt etter for denne politikken ville jeg i verste fall aldri blitt født. Min slekts opplevelser har preget meg og mine valg, og formet meg til den jeg er i dag.

KILDER OG LITTERATUR

• Karlsen, Vera (1996): Mor som ga håp. Vera Karlsen og Edevines barn forteller til John Granly, Rex forlag
• Oslo byarkiv, fattigvesenet, helserådet, folketellinger
• Riksarkivet, Norsk misjon blant hjemløse
• Statsarkivet i Trondheim, Svanviken arbeidskoloni
• Sundt, Eilert, Fantefortegnelser 1845–1865
• Vigardt, Kai-Samuel og Johanne Bergkvist: Duri drom, Oslo byarkiv, 2015
• Vigardt, Kai-Samuel og Johanne Bergkvist: «‘Anlæg for opposition’. Motstand og organisering blant reisende i første halvdel av 1900-tallet. Godin Hagvald