Hva har etternavnene Bakken, Gjelstad og Telhaug til felles? Jo, de er alle gårdsnavn, og ifølge Statistisk sentralbyrå er det henholdsvis cirka 7500, 310 og 100 nordmenn som har dette som etternavn. I dag har nær 60 prosent av befolkningen i Norge et gårdsnavn som etternavn.

Den andre mest brukte etternavnstypen i Norge er patronymer, også kjent som sen-navn. I dag er det rundt 48 000, 46 000 og 32 000 personer som har henholdsvis Hansen, Johansen og Nilsen som etternavn. Antallet blir imidlertid stadig færre, og siden 1993 har for eksempel Hansen gått tilbake med over 15 000 personer.

Mange typer gårdsbruk

Olav Veka har gitt ut boken «Norsk etternamnleksikon», som kom i revidert utgave i 2016, som inneholder alle etternavn i Norge som har flere enn 25 brukere, samt opprinnelsen til disse.

– Et gårdsnavn kan ha opprinnelse enten i en eldre gård med røtter i middelalderen fra år 500–1500 eller før, samt et nyere gårdsbruk, småbruk eller en husmannsplass. Gårdsnavn kan derfor også være et småbruk med en liten jordvidde, et lite nyryddingsbruk i utmarken eller en husmannsstue, forklarer Veka.

De yngre navnene oppsto i tiårene før og etter 1900, og småbrukene kunne bli navnsatt av eieren etter nydyrkingen. Da navneloven kom i 1923, som krevde at alle skulle ha et slektsnavn på én skrivemåte, var det derfor mange av de som bodde på bygda som tok gårdsnavnet som etternavn.

Fornorsket gårdsnavnet

Å bruke gårdsnavnet som et tilnavn, var dessuten noe flere begynte med allerede mot slutten av 1800-tallet. Frem til 1900-tallet hadde norske etternavn dansk skrivemåte. Senere fornorsket mange navnet sitt, særlig blant de på bygda. Veka nevner sin egen bestefar som et eksempel.

– Da jeg fant ham i folketellingen for 1875, het han Ola Mikkelsen på gården Vegge. I 1900 sto det bare Ola Mikkelsen, mens i 1910 var han oppført som Ola M. Veka. Den danske skrivemåten Vegge hadde forsvunnet og det ekte patronymet var på vei ut, sier han, og legger til at etterkommerne av de som utvandret fra gården til Amerika på den tiden, fortsatt bruker Vegge.

– Det gjaldt ikke bare de som utvandret i sin tid, men også de som flyttet til byene innenlands. De beholdt også ofte den danske skrivemåten. Det er derfor vi ser flere navnevarianter fra samme sted, som for eksempel Wiig og Vik, Egeland og Eikeland, samt Skeie og Scheie.

Geografiske spor

Med de fleste av landets gårdsnavn kan man avsløre hvilken landsdel eller bygd det kommer fra. Dette kan en naturlig nok ikke med et sen-navn, da det kun er oppkalt etter en forfar.

– Heter du for eksempel Stuen, Sveen eller Brenden kommer navnet ditt fra Østlandet. Til sammenligning er navn som Reiten, Trøen eller Aune fra Trøndelag, Bø fra Agder eller Vestlandet og Tveit fra Sør-Vestlandet eller Agder, sier navneforskeren.

Ofte er det bare første eller siste ledd i etternavnet som trengs for å avsløre geografien.

– Har du for eksempel etternavn som slutter på -jord eller -slett, kommer navnet fra Nord-Norge. På Østlandet er det typisk med lange etternavn, som for eksempel Tørudbakken og Rønningsbakken i Ringsaker. De lange endingene kommer fra de mange husmannsplassene, som var knyttet til et hovedbruk, påpeker Veka, som deler etternavnet sitt med 123 andre i Norge.

Identitetsbærende

Selv om gårdsnavn er vanlig i så måte at mange bruker denne navnetypen, er den likevel mer individualiserende.

– Et gårdsnavn signaliserer tradisjoner langt tilbake i tid, og forteller mye om slektsopphavet ditt og din geografiske tilknytning. Det blir en del av identiteten din og fremstår litt eksklusivt.

– Presenterer du deg som Johansen, sier navnet lite om deg. Har du et gårdsetternavn får man fort mer å snakke om. «Det navnet har jeg hørt før. Du er fra Trøndelag?». Det blir litt som med dialekter, sier Veka.

Det er særlig når man gifter seg at et patronym skiftes ut med et gårdsnavn.

– Har du valget mellom ditt eget Johansen og ektefellens Helland, velger du gjerne Helland, sier han, og legger til at dersom noen vil ha et norsk gårdsnavn eller stedsnavn som etternavn, anslås det at det finnes minst 100 000 å velge mellom. Av disse er halvparten middelaldergårder.

Ikke yrkesnavn

Norge skiller seg veldig ut sammenlignet med andre europeiske land når det kommer til gårdsnavn som etternavn.

I Tyskland har de ti mest brukte etternavnene sitt utspring i yrkesnavn, for eksempel Schmidt. Men å ta yrkestittelen som etternavn har vært svært uvanlig i Norge, noe som er ganske enestående i Europa, der yrke ofte er en kilde til et etternavn.

– Du finner for eksempel ingen som har etternavnet Smed i Norge. Her i landet tok smeden heller navnet etter gården hvor han jobbet eller et patronym. Hvorfor yrkesnavn ikke ble brukt finnes det ingen enkel forklaring på, men det kan blant annet skyldes at Norge var en utkant i Europa. Folk bodde langt fra hverandre. Ettersom det var mange gårder rundt om i landet, var det naturlig for mange å kalle seg opp etter stedet de bodde, sier Veka.

Våre naboland

Finland ligger nærmest oss når det gjelder bruken av gårdsnavn som etternavn. I naboland som Sverige, Danmark og Island er situasjonen helt annerledes.

– I Sverige brukes ofte «kunstnavn», som for eksempel Ekblad og Løvmark. I Norge slo ikke dette an, da vi ikke hadde en dominerende overklasse som påvirket valget av etternavn, sier han.

I Danmark og Island er det patronymer som gjelder. Sistnevnte skiller seg likevel ut, da de bruker ekte patronymer. Det vil si at man fortsatt blir oppkalt etter fars fornavn, som vi gjorde i Norge før i tiden, og ikke etter en forfar langt tilbake i tid.

– Anslagsvis 90 prosent av alle islendinger har slike etternavn. Utfordringene er likevel at den islandske telefonkatalogen må alfabetiseres etter fornavn, avslutter Veka.

---

Toppbilde: Rasmus Sørensen Johnsen / Dalane Folkemuseum