Samer

Samer var tradisjonelt et nomadisk folk som levde over store områder. Fra sør i Norge til Telemark og øst i Russland til Kvitesjøen. Kjønnene er tradisjonelt likestilt, og ikke patriarkalsk som i samfunn lenger sør.

På samisk kommer patronym først, ikke sist som i tradisjonen lenger sør. Man har utgangspunkt i en forelder, besteforeldre eller oldeforeldre som er berømt og kjent i lokalsamfunnet. Så beskrives slektskapsforholdet til vedkommende. For eksempel Niljasaš-Jovnna Mággá. Transformert til norsk: Nils fra Garagasniemi sin sønn Jon sin Magga, Magga Jonsdatter Niittyvuopio. Det samiske navnet er det folk oftest presenterer seg med til de danske og norske offentlige personer. En må være klar over muligheter for feiltolkninger. Vi ser i originalkilder at navn er rettet på, spesielt rekkefølgen av fornavn-patronym av denne grunn.

Etternavn har vært brukt i samiske slekter i lang tid. Etternavn kan oppstå av et bestemt yrke, stedet man kom flyttende fra eller bodde på, spesielle trekk og lignende. For eksempel Luhkkár etter en forfader som var klokker (i Tanadalen, oftest Pehr Josephsson, Utsjok, 1726–77) eller Kemi etter en forfader som kom flyttende fra Kemi (i Kautokeino, Mickel Andersson Kemi, 1699– 1781). Etternavn følger ofte farsleddet, men kan like gjerne følge morsleddet.

Man har rike navnetradisjoner for å kalle opp barn. For eksempel: eldstesønn skal kalle sin førstefødte sønn etter sin far, andrefødte etter seg selv og så videre. Oppkalling kan også være for å forsterke bånd til personer. Gudforeldre er oftest fra nær familie og et viktig bånd.

Som slektsforsker må man også være oppmerksom på oversetting og fornorskning av navn. De danske og norske offentlige personene oversatte navn til «norsk». Det gjør at for eksempel Marit går mye igjen, mens vedkommende kunne ha hett Marét, Marge, Mággá, Márja eller Májá.

Kvener

Kvener stammer fra finskspråklige bønder som kom til Nord-Norge fra Sverige og Finland (som lenge var underlagt Sverige). Hit kom de allerede fra 1500-tallet, men den første store eksplosjonen av kvener kom først på begynnelsen av 1700-tallet, og da hovedsakelig til Nord-Troms og Vest-Finnmark.

En stor utfordring er at navn kan være nedtegnet veldig forskjellig. Kvenene hadde gjerne et hjemmenavn på kvensk og et «offisielt» navn de ble registrert med. Det siste var ofte et patronym. Kvenske etternavn er gjerne gårdsnavn, og det skjedde ofte at det ble gjort et navnebytte ved flytting. Det var ingen vits å hete «Per i Lia» om du flyttet til en strand, for eksempel.

Enda mer utfordrende er det å finne rett person før de flyttet over grensen. Her kan et navn være skrevet så forskjellig at du må kjenne igjen forhistorien deres eller en konkret sak for å vite at det er snakk om riktig person. En person kan også ha ulike fornavn i norske og svenske kilder. For eksempel kan en mann med navnet Per Ole Nils bli omtalt som Per i norske kilder, og Nils i de svenske. I Sverige kan dessuten Per bli Pär. Ellers er det verdt å merke seg at en person gjerne kan dukke opp med tilnavnet «qven» i kildene. For eksempel Per Hansen Qven.

Skogfinner

Skogfinnene, som kom fra øst til det svenske «Østerlandet» (senere Finland) i middelalderen, hadde utviklet en spesiell form for svedjebruk i granskog. På 1500-tallet begynte det å bli tettere befolket i Savolax-området, så de flyttet ut derfra i alle retninger. En liten del kom fra 1570 til Sverige, senere Norge.

Oppkallingsreglene og navnetradisjonene i den skogfinske kulturen følger flere ulike mønstre. Et mønster var at gården eller grenda fikk navn etter den første personen som bosatte seg der, mens bonden fikk navn etter plassen han bodde. Hvis gården ble lagt øde og senere tatt opp igjen, kunne den bytte navn etter personen som bosatte seg der på ny. Når utflytting skjedde fra hovedgården, fikk den nybygde gården navn etter den yngre generasjonens fornavn.

Vi vet også at flere skogfinske etternavn er oppstått med bakgrunn i familieoverhodets personlige egenskaper, som kunnskap, tilnavn, opprinnelse eller utseende. Navnet Suuroinen kan for eksempel komme fra «den store» eller «sura», som er det russiske kallenavnet for Alexander. Etternavnet Lehmoinen kommer fra «lehmä» som betyr ku. Kettunen fra rev. Andre slektsnavn kan ha sin opprinnelse i helgennavn og geografi. Etternavnet Kuosmanen stammer for eksempel fra det greskortodokse helgennavnet Kuosmas.

Jøder

Jødene som bosatte seg i Norge etter at § 2 i grunnloven om utestengelse av jøder ble opphevet i 1851, kom hovedsakelig fra områder som ligger i dagens Tyskland, Polen, Litauen, Belarus og Russland. En fellesbetegnelse på disse er askenaser (til forskjell fra sefarder, jøder med opprinnelse i middelalderens Spania og Portugal).

Det er stor variasjon blant askenasiske etternavn. Mange navn kommer fra slaviske språk, jiddisk eller tysk, og kan være knyttet til stedsnavn, yrker og patronym. I mange tilfeller oppsto etternavnene etter at nye lover krevde at innbyggerne fikk etternavn. Noen navn, som Cohen og Levi og varianter av disse, kommer fra bibelhebraisk og representerer en arvelig religiøs status. Staving av navnene kan variere, for eksempel Abramovich eller Abramowicz.

Blant askenasiske fornavn finner vi blant annet varianter av bibelske navn (for eksempel Moyshe for Moses og Sore for Sara) og jiddiske navn som Hirsh og Leyb for menn og Golde og Beyle for kvinner. Hos askenasiske jøder har det vært tradisjon å kalle opp en sønn eller datter etter en nær og kjær slektning som ikke lenger er i live, for eksempel besteforeldre, oldeforeldre, tanter og onkler. Slik kan en se at det samme navnet går igjen i enkelte familier.

Det var ikke uvanlig at østeuropeiske jøder som kom til Norge, byttet navn. Noen forkortet navnet sitt (for eksempel fra etternavnet Benkowitz til Benkow) eller tok et helt nytt, mer norskklingende navn. Mange ga barna sine typiske norske fornavn.

Mange jøder har, i tillegg til sitt vanlige navn, et jødisk navn som brukes i religiøs sammenheng, for eksempel David ben Gavriel (David, sønn av Gabriel). Det jødiske miljøet i Norge er i dag mangfoldig, og jøder i Norge bærer navn fra askenasisk, sefardisk og mizrahisk (jøder med opprinnelse i Midtøsten) tradisjon, moderne israelske navn, og navn som ikke har jødisk tilknytning.

Romanifolket

Romanifolket kom til Norden på begynnelsen av 1500-tallet. Den lange tilknytningen til Norge og den hardhendte assimileringspolitikken har ført til at folkegruppen har antatt norske for- og etternavn.

For reisende er slektstilhørigheten fortsatt sentral, og mange bruker derfor de opprinnelige og tradisjonelle slektsnavnene som mellomnavn eller for å forklare sin tilhørighet.

Rom

Rom (sigøynere) har et felles opphav med romanifolket/ taterne, som kommer til uttrykk i både språk og kultur. Norske rom kom til Norge fra midten av 1800-tallet.

De tradisjonelle slektsnavnene de hadde da de kom, definerer fortsatt storfamiliene. De fleste bruker norske for- og etternavn, men har gjerne et kallenavn på sitt eget språk, romanes.

---

Bidragsytere:

• Samer: Gunnhild Engstad.
• Kvener: Harald Lindbach og Øyvind Servio Larsen.
• Skogfinner: Bo Hansson og Mary Tangen.
• Jøder: Anita Christensen.
• Romanifolk og rom: Kai-Samuel Vigardt.
• Korrespondanse med Ivar Utne.