Loven om innfødsretten

Hva som har ligget i begrepet statsborgerskap har variert gjennom historien. Før 1888 hadde vi ingen statsborgerlov eller rettslig definisjon av hvem som var norske statsborgere. Men allerede i 1776 kom det en dansk-norsk lov som dannet utgangspunktet for det senere norske statsborgerbegrepet: Loven om innfødsretten. Her het det at alle embeter i Danmark-Norge skulle være forbehold innfødte, altså personer som var født i Danmark, Norge og Holstein, eller folk som av andre årsaker kunne ses på som innfødte. Om noen ikke var innfødte kunne de søke om å bli det. Av den grunn finnes det i dag naturalisasjonsbrev helt tilbake fra 1700-tallet tilgjengelig hos Arkivverket.

Ny lov i 1888

Hovedformålet med den første norske statsborgerloven som kom i 1888 var ikke å definere hvem som var norsk og ikke. Den skulle hindre utenlandske borgere i å kjøpe eiendom i Norge, noe som var oppfattet som et økende problem. Loven satte også noen krav til hva som skulle til for å bli norsk statsborger: Fast bolig i Norge i tre år og at søkeren ikke hadde fått støtte fra Fattigvesenet.

Mål om færrest mulig statsløse

Dette er noen korte riss av den tidlige norske statsborgerlovgivningen. Når det gjelder de lange linjene for hvem som mistet sitt norske statsborgerskap er disse ganske lette å oppsummere. Da det er et mål å unngå at noen blir statsløse, er det ikke mange som har blitt rammet av dette. Et viktig unntak var kvinner som giftet seg med menn med utenlandske statsborgerskap. Etter loven av 1888 mistet de da sitt norske statsborgerskap.

– Frem til 1950-tallet fikk kvinner som giftet seg med utenlandske borgere mannens statsborgerskap, Lars Kvestad, førstelektor ved Høgskulen på Vestlandet.

Flere justeringer i årenes løp

Statsborgerskapsloven fra 1888 sa at kvinner umiddelbart ble utenlandske statsborgere etter bryllupet. I 1924 kom det en lovendring som sa at det nye statsborgerskapet først trådte i kraft ved en utvandring. Også i etterkant har det vært noen justeringer. Blant annet en forordning fra 1945 som gjorde at alle kvinner som var gift med tyske soldater mistet statsborgerskapet umiddelbart. Les mer om dette i en egen artikkel om «tyskerjentene» på våre nettsider.

Mistet statsborgerskap etter mange år i Norge

En annen gruppe det er interessant å kikke på når vi ser på hvem som har mistet statsborgerskapet gjennom historien, er utenlandske borgere som bodde så lenge i Norge at de til slutt mistet sitt opprinnelige statsborgerskap. Statsborgerskap var på mange måter et nytt fenomen på andre halvdel av 1800-tallet, og det var derfor ikke naturlig å ta affære for å holde på sitt opprinnelige statsborgerskap. Mange av dem søkte heller ikke om å bli norske statsborgere i etterkant av utvandringen og det er derfor ikke uvanlig å finne personer som er oppført som statsløse i arkivmateriale fra første del av 1900-tallet. En stor andel av de statsløse var svenske arbeidsinnvandrere som kom til Norge på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. De mistet, ifølge den svenske statsborgerloven fra 1894, det svenske statsborgerskapet sitt om de bodde borte fra Sverige i mer enn ti år.

Flere hundre

I en artikkel i Halden Arbeiderblad fra 19. april 1952 kan vi lese mer om disse svenskene:

«Vi brakte forleden en melding fra Stommen der svenske tollere hadde vist liten konduite mot en statsløs som egentlig var fra traktene ved Stommen. Vi har et lignende innlegg under «Fritt Ord» i dag. Det er mange i Haldendistriktet som sikkert har kommet i vansker av samme grunn idet vi ved årsskiftet hadde 610 svensker eller statsløse av svensk avstamning her. Selv om de fleste av disse sikkert er svenske borgere er det likevel flere hundre statsløse av svensk opprinnelse som vil møte hindringer ved reise til Sverige».

Saken fra Stommen handler om en mann som hadde bodd i Norge siden starten av 1900-tallet og som etter hvert hadde blitt en av de statsløse. Han søkte aldri om å bli norsk statsborger og ble derfor utstyrt med et pass for statsløse. Dette reiste han lenge over grensen med da han skulle besøke barndomshjemmet i Sverige, men en dag var det stopp. I artikkelen om han kommer det frem at statsløse trengte visum for å reise over grensen til Sverige, men at svenske tollere hadde et problem med at opprinnelig svenske og nå statsløse personer ikke hadde ordnet seg dette.

Fratatt statsborgerlige rettigheter

Noe som var mye vanligere enn å miste statsborgerskapet var å miste statsborgerlige rettigheter.

– I Norge er dette rettighetstapet knyttet til stemmeretten. Etter straffeloven kunne man også bli fradømt verneretten, altså det å være i militæret, sier Lars Kvestad.

I den opprinnelige grunnloven fra 1814 ble det spesifisert hvem som skulle få suspendert eller tape stemmeretten i paragraf 52 og 53. En av gruppene som er nevnt er personer som har begått kriminelle handlinger. I 1814 ble ikke så mange påvirket av dette, siden det var så få som hadde stemmerett. Loven var videre uklar, så det var usikkerhet om hvordan den skulle operasjonaliseres.  Dette endret seg i takt med at flere og flere fikk stemmerett utover 1800- og 1900-tallet. Tap av stemmerett ved kriminelle handlinger ble praktisert langt utover 1900-tallet. En artikkel fra Aftenposten den 22. april 1925 gir et interessant innblikk i hvordan lovverket ble tolket og praktisert.

«Etter straffelovens § 30 medfører dom paa fængsel i 1 aar eller derover tap av stemmeret i offentlige anliggende og av adgang til at opnaa offentlig tjeneste. Til dom paa kortere tids fængsel eller paa hefte i 3 aar eller derover eller paa tjenestens tap kan knyttes tap av disse rettigheter forsaavidt den skyldige ved den strafbare handling har vist sig uværdig til dem».

I 1921 mistet 57 personer i Oslo sine statsborgerlige rettigheter, i 1922 var tallet 106. I 1924 mistet 183 av 897 dømte sine statsborgerlige rettigheter. Mesteparten av de som ble rammet av dette var menn. Som hovedregel gjaldt rettighetstapet for ti år.

«… kan øve en meget skadelig indflydelse»

Artikkelen i Aftenposten gir også et innblikk i hvorfor stemmerettsuspensjon ble brukt som en straffereaksjon:

«Ved offentlige valg er det selvfølgelig av den største betydning at en person, som har begaat en grov forbrydelse eller oftere begaar strafbare handlinger, ikke faar adgang til at gjøre sin inflydelse gjældende ved at stemme. Likeledes er det av like saa stor viktighet at den slags elementer holdes utenfor vor hær, hvor de let kan øve en meget skadelig indflydelse. Anvendelsen av de foran nævnte bestemmelser er derfor av meget stor betydning i vor strafferetspeleie».

Se i avisene

Søker du i gamle aviser på Nasjonalbibliotekets nettsider finner du mange historier om de som tapte stemmerett på grunn av kriminalitet. En av dem som står omtalt er Ludvig Elias Bergersen. Han mistet de statsborgerlige rettighetene sine for ti år i 1925.

«Ved lagmannsaretten blev i går behandlet straffesak mot Ludvig Elias Bergersen fra Oslo, tiltalt for delaktighet i skapsprengning i Haugesund. Lagretten kjente tiltalte skyldig i begge hovedspørsmål. Dommen falt i går kveld kl. ½ 7 og lød på 3 års fengsel med fradrag av 80 dager for utholdt varetektsarrest, 10 års tap av statsborgerlige rettigheter og 70 kroner i saksomkostninger. Tiltalte forlangte betenkingtid».

Kilder:

• Lars Kvestad
• Statsborgerloven