Styreleder Sigbjørn Elvebakken informerte om at det ikke blir noen flytting til andre lokaler og at det nå blir oppussing i Kulturvernets hus i Øvre Slottsgt. 2B. OA-stua holder stengt til over sommeren siden 3. og 4. etg. stenges. Møtelokalene i 1 etg. vil fremdeles være i bruk, men vi har ikke tilgang til kjøkken.

Det blir medlemsmøte 3. april på Riksarkivet om IKA Østfold (Interkommunalt Arkiv).

Årets sommerutflukt blir busstur 3. juni til Kongsvinger med besøk på bl.a. Kvinnemuseet. Mer info kommer på våre hjemmesider. Det var 31 personer til stede.

Foredrag ble holdt av Carl Birger van der Hagen om «Diagnoser og dødsårsaker i gamle kilder». Foredraget legges ut som PDF sammen med referat.

Det er mange grunner til at folk er interessert i å få vite dødsårsaker. Juridisk er det ingen problemer å formidle dette. I personopplysninger helt fra de første kirkebøkene kan vi av og til finne opplysninger om dødsårsak. Det ble innført fra 1820 at presten føre inn info om død, ulykkelige hendelser, selvmord, drukning, offentlige henrettelser og smittsomme sykdommer. Når det ikke er ført inn skyldes det mest sannsynlig slendrian fra prestens side.

Humoralpatologi var fra antikken læren om veskebalanse i kroppen. Sykdom ble derfor betraktet som ubalanse i de fire kroppsvæskene, ikke sykdom i organer. De 4 kroppsveskene varblod, svart galle, gul galle og slim. Sykdommer sa man bredte seg som miasma, det vil si det lå i luften.

Det første tilfelle av kolera kom til Drammen i 1832. Det var en los som ble syk og smittet videre. En skarprettersvenn skulle assistere i Drammen og førte med seg smitten til Christiania. Sykdommen ble også kalt den asiatiske kolera og rammet alle aldersgrupper. De var syke 1-2 dager, kastet opp, fikk stort vesketap og døde uttørket og fikk en elendig, smertefull død. De ble behandlet med inntak av saltvann., men det er fremdeles en dødelighet på 30-40%. Epidemien pågikk til 1836 og kom tilbake på 1850-tallet enda sterkere. I England oppdaget man at smitten ble spredt med drikkevannet. I dag vektlegger man veskebalansen

For å helbrede sykdommer skulle man redusere blodet i pasientens kropp. Man kunne bruke igler eller stikke hull på kroppen med spesielle innretninger. Man kunne også bruke koppsetting pluss en sneppert med 12 små kniver. Igler benyttes fremdeles i medisinen.

Fra 1877 skulle sykdomsdiagnoser innføres i kirkebøkene, men oppfølgingen var svært varierende. I forbindelse med transkribering skal dødsårsak ikke føres inn fra og med 1900. Legene skrev utydelige diagnoser i full fart, deretter skulle presten tyde hva legen hadde skrevet og føre det inn i kirkeboka. Resultatet kunne derfor fort bli feil. Det ble anbefalt å bruke Medisinalberetningen for å finne detaljer.

Det ble vist mange lenker til kilder for informasjon. Disse finner du i power point presentasjonen vedlagt. Bl.a kirkebøker fra ulike perioder med eksempler på hvordan dødsårsaker ble registrert eller ikke registrert og kirkebøker med detaljerte opplysninger om dødsårsak.

«Medisinalberetninger inneholder sjelden navn på enkeltpersoner, men når vi sammenligner beretningene med dødsårsaker for enkeltpersoner, kommer vi nærmere sykdomsredsel i familiene. I det hele tatt inneholdt den tidlige medisinalstatistikken mye stoff av stor sosialmedisinsk interesse. Den gir oss innsikt i befolkningens levekår andre halvdel av 1800-tallet som danner et interessant bakteppe for den enorme utviklingen som har skjedd på levekårsområdet senere. Mange medisinalberetninger er digitalisert. Ved å sammenligne opplysningene i beretningene kan enkelttilfelle i kirkebøkene iblant identifiseres og gi mange detaljer, for eksempel om ulykker og epidemier - difteri, tuberkulose, polio, spanskesyken, russersyken og radesyken.