Strekker seg over flere hundre år
– Tannhelseproblemer er ikke noe nytt. Gjennom utgravinger i det som var det gamle Romerriket har det blitt funnet flotte tannproteser fra helt tilbake til 500-tallet f.Kr. Så odontologi og erstatning av tenner har nok vært viktig for selvfølelse og selvhevd lenge. I Norge er de første kjente kildene som forteller om tannhelse og odontologi fra 1500-tallet. I disse finnes beretninger om farmasøytiske produkter med spesielle navn som «Drageblod», som skulle virke for alle plager. Inkludert tannproblemer. På denne tiden verserte det også teorier om at tennene råtnet fordi mark og ormer hadde bosatt seg i dem, sier tannlege Edvard Berger Messelt ved Institutt for oral biologi hos Universitetet i Oslo.
Utviklingen av tannhelsetjenesten i Norge er en historie som strekker seg over flere hundre år. Frem til de to siste århundrene var det ikke særlig mye hjelp å få om du hadde tannverk eller andre tannproblemer. Ofte var det eneste alternativet trekking av den vonde tanna.
Utenlandsk tannlegevisitt
Et tannhelsetilbud kom først på slutten av 1700-tallet. Men det var sesongbetont i flere tiår og bare tilgjengelig for dem som kunne betale for seg.
– En gjeng med utenlandske «tannleger» søkte amtmannen om å komme på sommerpraksis her i Norge. Vi kan bruke gåsetegn fordi de ikke hadde noen lisensiering eller formell utdannelse innen odontologi. Men på slutten av 1700-tallet kunne du få løyve av amtmannen til å drive medisinsk praksis uten utdannelse om du viste spesiell dugelighet innen faget og ble anbefalt av en lege eller en embetsmann. Det var også grunnen til at mye av tannhelsestellet her til lands ble gjort av blant annet smeder, barberere og urmakere frem til 1800-tallet. Eventuelt andre som hadde tilgang til en tang, sier Messelt. De utenlandske tannlegene, som aldri talte flere enn noen titalls personer, fortsatte å komme frem til starten av 1800-tallet. Da ble det stopp til 1830. Noen mener det skyldtes at Norge var i en økonomisk nedgangsperiode på grunn av Napoleonskrigene og at det derfor var få som kunne betale for tannbehandling.
Første tannlegeeksamen i 1859
Selv om de utenlandske tannlegene begynte å komme tilbake da økonomien stabiliserte seg utover 1830-tallet, var de aldri nok personer til å kunne hamle opp med de enorme tannhelseproblemene som fantes i den norske befolkningen. Myndighetene innså derfor etter hvert at noe måtte gjøres.
– De nedsatte en kommisjon som skulle se på ulike løsninger. Den avgav rapporten sin i 1857, der det ble anbefalt at alle som skulle drive som tannleger måtte ha en formell lisensiering og avlegge eksamen for å dokumentere sine kvalifikasjoner. Den første som gikk opp til eksamen var Conrad Schive fra Stavanger. Han hadde drevet tannlegepraksis i mange år, men så nok at det var lurt å ha de formelle kravene på plass. På sin første eksamen i 1859 strøk han, men bestod året etter, sier Messelt.
En lisensiering betydde derimot ikke at det ble opprettet noen formell skolering. Undervisningen måtte kandidatene ordne selv. Teorien fikk man ved å søke seg inn til en professor i medisin eller ved å dra til utlandet. Praksis fikk man ved å være lærling hos en tannlege. Gradvis ble kravene strammet inn og undervisning i ordnede former kom på plass gjennom årene som fulgte. Den første formaliserte utdanningen ble opprettet i Oslo i 1893, og var ettårig. Fra 1909 ble den treåring. Dagens tannlegehøyskole åpnet i 1927, og ble en del av Universitetet i Oslo i 1957.
Enormt kariesproblem og manglende tannpuss
Den dårlige tannhelsen som preget landet frem midten av 1900-tallet skyldtes flere ting. Tannpuss var noe få drev med på fast basis og et betydelig kariesproblem vokste frem utover 1800-tallet. Dette fordi sukker var blitt en del av kostholdet til nordmenn. På den tiden åt man dessuten mye mer sukker enn det vi gjør i dag. Folk visste at sukker gav energi, og en stor del av befolkningen hadde hardt arbeid. Fokus på betydningen av et godt kosthold er noe som har kommet først i vår moderne tid.
– De første kostholdsrådene kom gjennom brosjyrer om barns kosthold ble utgitt av skolen tidlig på 1900-tallet. Senere var det enkelte entusiaster som fokuserte på betydningen av riktig kosthold uten at det fenget i stort omfang. Det var først gjennom TV og Ingrid Espelid Hovigs Fjernsynskjøkkenet at betydningen av helseopplysning slo an i bred målestokk i Norge, sier Messelt. Han forteller at kariesen gjorde skade på flere måter.
– Tennene falt ut hos mange, og det ble vanskelig å tygge den harde maten de fleste spiste. Det ble sagt at folk fikk gebiss i konfirmasjonsgave, og det var nok ikke så langt fra sannheten i mange tilfeller. Det fantes også teorier om at de som hadde dårlig tannhelse var ekstra utsatt for tuberkulose, da bakterier hadde en god grobunn i en munnhule som ikke var rengjort, sier Messelt.
Disse problemene var felles i mange land, og norske myndigheter så at det måtte settes inn tiltak. Den første utredningen om hvem som skulle få tannbehandling finansiert av staten kom på slutten av 1800-tallet.
– Hvem som skulle få støtte og hvordan man skulle finansiere det ble diskutert lenge, og en kom frem til at skolebarn skulle prioriteres. Det ble også diskutert om fattige skulle få støtte, men da myndighetene regnet seg frem til at det var 400 000 skolebarn som ville få et tilbud, og at 250 000 av dem ville trenge behandling, ble det raskt klart at de ikke hadde råd. Det ble nok likevel gjort en del unntak, der blant annet syke fikk støtte til tannbehandling av Fattigvesenet. Ofte var det da snakk om billigste alternativ; trekking, sier Messelt.
Gradvis utbygging av tilbudet
Det første skoletannlegekontoret åpnet i 1910 i Oslo, og parallelt med dette ble det også informert ut til elever og foreldre om hva som var god munnhygiene gjennom brosjyrer og annet informasjonsmateriale. Men det skulle ta mange år før tjenesten hadde strukket seg ut til hele landet.
– I 1930 var det rundt 300 kommuner av 700 som hadde en skoletannlege. Det var med andre ord langt fra et fullstendig nasjonalt tilbud. Rett før krigen hadde en del flere fått dette, men ikke alle. På 1950-tallet kom folketannrøkta. Noe som resulterte i en fylkestannlege i alle fylker og et utbygd tilbud som hjalp andre enn bare skolebarn. Rundt et tiår senere begynte en også å få bukt med kariesproblematikken i samfunnet. Først da var det blitt en balanse mellom antall tannleger i landet og de som trengte hjelp, sier Messelt.
Utover 1950- og 1960-tallet kom i tillegg flour, som også var en faktor som var med å bedre tannhelsen.
– Rett etter 1900 ble det i USA observert at innbyggere i områder med høy konsentrasjon av fluor i drikkevannet fikk færre hull i tennene. De neste femti år kom det en lang rekke artikler som konkluderte med at fluor var en «vidundermedisin» mot hull i tennene. I Norge ble det debattert om man skulle tilsette fluor i drikkevannet for å bedre tannhelsen i befolkningen utover 1950- og 1960 tallet. Resultatet ble at man ikke skulle fluoridere drikkevannet, men at man heller skulle oppfordre til generell bruk av fluortannkrem. Samt innføre fluorpensling av skolebarn, sier Messelt.
Kilder
Arkivmateriale knyttet til pasienter
Pasientjournaler
Det er bevart pasientjournaler etter mange tannklinikker. Informasjon kan også finnes i arkivmateriale etter folketannrøktnemdene. Søk på Arkivportalen.no for å få en oversikt over hva som finnes hvor.
Arkivmateriale knyttet til tannleger
Student- og eksamensprotokoller
Om en av dine slektninger utdannet seg til tannlege kan det finnes oppbevart arkivmateriale etter vedkommende sin studietid, for eksempel studentprotokoller og eksamensprotokoller. Dette kan ligge hos utdanningsinstitusjonen vedkommende gikk på, om det ikke er avlevert til Riksarkivet eller et statsarkiv. Det finnes også en rekke minnebøker fra ulike universitet, laget i forbindelse med studentjubileer. Disse heter ofte ting som «Studentene fra …» og så videre, og det ligger flere på Nasjonalbibliotekets nettsider. Der finnes det også noen oversiktsbøker som heter Norges tannleger.
Arkivene etter amtmannen
Før det kom på plass et organisert utdanningstilbud for tannleger, kunne du praktisere som dette om du hadde særlige ferdigheter i faget og fikk bevilgning fra amtmannen. Disse søknadene vil ligge i arkivet etter amtmannen i distriktet vedkommende praktiserte. Disse arkivene ligger oppbevart i statsarkivene.