(Flere bilder og linker blir lagt til i artikkelen på nyåret).

Elfrida ble født av Hanna Berg i Oslo (Kristiania på den tiden) i 1894 og døpt i Johanneskirken, som lå på Christiania torv ved Rådhusgata, før den senere ble revet etter et jordskjelv. Hanna bodde like i nærheten, nærmere bestemt i Nedre Vollgate 5.

I kirkeboka ser jeg at Elfrida ble født utenom ekteskap, og at faren står oppført som Karl Kareliussen, som var kjører på guldlistfabrikk. Karl var også, i likhet med Hanna, fra Eidskog helt sør i gamle Hedmark fylke – ikke langt unna grensen til Sverige. De kjente hverandre trolig fra før av da de kom til Oslo. I folketellingen 1900 finner jeg ut at Elfrida har etternavnet Berg.

I konfirmasjonsinnførselen i kirkeboka for 1909 står faren oppgitt som Andreas Andersen, en av hennes faddere. Likeledes er hun innført med navnet Elfride Andersen i en skipsliste fra 1910. Det er usikkert hvem denne Andreas Andersen var. Han var to år eldre enn Hanna, og kom også fra Eidskog. At det var han som var faren anses dermed som en mulighet.

Oppvekst i Norge og Sverige

Moren Hanna flyttet med Elfrida tilbake til sine foreldre på Aklangberget i Eidskog etter at datteren var døpt. Senere døde Elfridas besteforeldre da hun var rundt ti år gammel, som gjorde at Hanna reiste til Chicago i USA. Elfrida bosatte seg derimot hos onkelen Carl Johan i Värmland i Sverige, som ikke hadde barn selv. Hun bodde der til hun ble konfirmert 15 år gammel i Vestmarka kirke i Eidskog.

Tante Elfrida ble altså født i Oslo og konfirmert i Eidskog, men hvor gikk veien videre? Det tok mange år før jeg fant ut av dette. Jeg fant verken ekteskap eller bortgang, om det var i Norge eller Sverige. At moren emigrerte visste jeg ettersom jeg hadde funnet henne i skipslistene fra Hamburg, som er søkbare i ancestry.com. Et par år senere tok jeg likevel en ny kikk i skipslista, og da så jeg Elfridas navn to rader under morens.

Diamantfunn i Lüderitz

Året før Elfrida ble konfirmert, inntraff en stor begivenhet på den andre siden av kloden. Ved byen Lüderitz i Namibia (den gang Lüderitzbucht i Tysk Sydvest-Afrika) ble det funnet diamanter i sanden. Byen var en liten fisker- og havneby 1000 kilometer nord for Cape Town, der noen norske hvalskip har hentet forsyninger, kokt hval og blitt reparert. Diamantene ble opphavet til stor rikdom på kort tid i den lille byen, og kan sammenliknes med Dubai 100 år etter. Rikdommen tiltrakk seg mange tyskere, samt folk fra andre europeiske land og Amerika.

Blant de tilreisende lykkejegerne fantes en tyskfødt nordmann; bakeren og konditoren Johannes Amandus Kröger. Han hadde nylig stukket av fra sitt konkursbo i Fredrikstad, slik at muligheten til å starte opp igjen på et sted med mye penger var tiltrekkende. Han etablerte et konditori i Lüderitz, og året etter kom også hans norske kone.

Reisen til Afrika

For dem som var født utenfor ekteskap på 1800-tallet fantes begrensede muligheter for et godt liv i Norge. Mange emigrerte derfor til Amerika, ofte rett etter at de var blitt konfirmerte og dermed voksne. Elfrida opplevde nok også at hun var mindre verdt enn andre på hennes alder, både i Sverige og Norge.

Moren Hanna hadde kommet tilbake fra Chicago etter å ha blitt gravid med en eidskoging der. Hun fødte barnet i Oslo. To år etter fikk hun nok en datter, dermed hadde hun tre døtre med like mange fedre utenfor ekteskap.

Hanna var hushjelp og søkte trolig etter bedre muligheter andre steder. Det er ukjent om hun hadde fått et tilbud om arbeid ved Krögers bakeri i Lüderitz, eller om hun bare hadde hørt om diamantrushet.

Uansett tok Hanna med Elfrida til Afrika et halvt år etter konfirmasjonen. I skipslista står moren oppført som kokk. De reiste først til Hamburg og tok derfra det tyske dampskipet Admiral til Lüderitz. Dette var en båttur som tok tre uker, rundt dobbelt så lang tid som fra England til New York.

Den nye tilværelsen

Elfrida hadde som nevnt bodd på landet i Norge og Sverige hos sine besteforeldre og onkel, som var selveiere og trolig blant de bedre stilte i bygda. Selv om det var store økonomiske forskjeller mellom storbonden og leilendinger, hadde de en felles kultur, religion og tilhørighet. Alle kunne snakke med alle.

Lüderitz var diametralt motsatt. Et herrefolk av kolonialister på den ene siden, og innfødte herero- og namafolk, som tyskerne delvis massakrerte tre år før Elfridas ankomst, på den andre siden. På bakgrunn av dette var Elfridas sosiale og økonomiske status himmelhøyt over de innfødte, selv om hun jobbet som hushjelp. Hun omgikk i tillegg trolig både tyskere og andre europeere som levde gode middelklasseliv i byen, og fikk impulser som var svært mer varierte enn dem hun hadde fått i Eidskog og Värmland. Den kosmopolitiske byen må ha gjort inntrykk på tenåringen fra landsbygda i Skandinavia.

Etter å ha funnet ut at Elfrida flyttet til Namibia da hun var tenåring, ble jeg nysgjerrig på om jeg hadde slektninger der. Under et besøk i Lüderitz fikk jeg kopiert byens adressebok for 1914. Den bekreftet at bakeren Kröger bodde der, men den inneholdt bare hovedpersonen i husholdningene, som var mannen.

Sør-Afrika (som grenser til Namibia) har arkiver med gode søkemuligheter. Der fant jeg mye stoff om Kröger, men igjen, ingenting om Elfrida. Den sørafrikanske slektsforskerforeningen har også sitt eget gravminneregister, som inkluderer Lüderitz, men Elfrida var heller ikke å finne i det.

Moren fikk barn på ny

Da Kröger hadde bakeri i Fredrikstad, bodde både han og de ansatte i samme hus som bakeriet. Når vi vet at Elfrida var hushjelp hos Kröger og at Hanna var kokk, er det sannsynlig at hun og moren også bodde i bakerihuset i Lüderitz.

Etter mindre enn ett år i bakeriet i Lüderitz ble Hanna gravid igjen, og det viste seg at bakerieieren Johannes Kröger var den sannsynlige faren! Vi har ingen bevis for farskapet, men datteren som ble født i byen oppga senere en baker ved navn Kröger som sin far. På grunn av dette ble han separert fra sin kone kort tid etter barnets fødsel. Etter separasjonen er det enda mer sannsynlig at Hanna, Elfrida og det vesle barnet ble boende i Krögers bakerihus, og Elfrida fikk dermed trolig en nærmere tilknytning til ham.

Overraskende dødsfall

Vel hjemme fikk jeg gjennom Universitetsbiblioteket låne lokalavisa Lüderitzbuchter Zeitung fra 1909–1914 på mikrofilm fra Tyskland. Jeg tilbrakte mange timer med å kopiere alt av slektsstoff som jeg fant i de seks årgangene, og etterpå enda flere timer med å indeksere dem. Jeg la stoffet åpent på nettet for å forhåpentligvis komme i kontakt med andre slektsforskere med kunnskap om stedet.

Jeg fant en del annonser for Krögers konditori, og etter å ha gjennomgått fire årganger av avisa fant jeg endelig noe om Elfrida. Det var verken en forlovelsesnotis eller en passasjerliste, men hennes dødsannonse – 18 år gammel!

Til slutt fant jeg også ut at gravsteinen til Elfrida var transkribert feil (Marinda Anderson) av den sørafrikanske slektsforskerforeningen.

Lüderitz ligger på grensa mellom Kalahariørkenen, der det gjerne er 40 varmegrader om dagen, og Atlanterhavet, der Benguela-havstrømmen frakter kaldt vann langs Afrikas vestkyst. Denne temperaturforskjellen setter opp en konstant vind fra ørkenen mot kysten, varierende mellom bris og kuling. Vinden inneholder støv og sandkorn, slik at å oppholde seg utendørs i Lüderitz føles som å bli sandblåst.

Det regner 30 millimeter i året, som er omtrent ingenting. Drikkevannet kom i Elfridas tid fra et avsaltingsanlegg. Den eneste jorda som finnes i byen, er fraktet 200 km for å kunne plante noen blomster langs husveggene.

Omgivelsene er omtrent motsatt av det varme og fuktige Afrika, der malaria og andre tropesykdommer tok livet av en betydelig andel av kolonistene.

Likevel døde Elfrida bare to år etter at hun kom til Lüderitz. Vi kan bare spekulere i om det kunne være vinden og sanden som ga henne lungebetennelse på den kaldeste tida av året. Det var ingen trøst for henne, men hun fikk nok en mer storslagen begravelse enn det hun ville ha fått i Eidskog. I en stor dødsannonse i lokalavisa sto det:

«På lørdag den 27. ds. sovnet vår kjære hushjelp frøken Elfrida Andersen stille inn etter et kort sykeleie før fylte atten år. Til de mange som har vist oss sin dyptfølte deltakelse ved denne anledningen, særlig deltakelsen av damekoret i begravelsen, gir vi herved vår hjerteligste takk. Lüderitzbucht, 30. juli 1912 – Johs. Kröger og frue.»

I motsetning til den fraseparerte fru Kröger, var ikke moren Hanna nevnt i dødsannonsen. Elfridas gravstein står for øvrig fortsatt på hovedkirkegården i Lüderitz.

Reiste tilbake

Etter Elfridas bortgang reiste Hanna til Oslo med den minste jenta, som hun plasserte på et barnehjem. Etter et par år reiste hun til Steinkjer som hushjelp for sin bror, som hadde blitt enkemann. Hun var etter hvert syk i lengre perioder og døde på Grønland gamlehjem i hovedstaden under krigen.

Kröger returnerte til Schleswig i Tyskland og opplevde to verdenskriger som den tapende part. Hans siste kjente oppholdssted er Bad Oldesloe i 1952, men jeg har ikke klart å finne ut av hvordan han livnærte seg eller om han fikk andre etterkommere.

Uten diamantfunnet i Lüderitz hadde nok Elfrida endt opp et helt annet sted. Blant kvinner født i Eidskog mellom 1885 og 1895 var mange blitt hushjelpere i Oslo i 1910, mens de fleste arbeidet på gårder i hjembygda. Noen hadde også emigrert til USA. Hvis ikke Hanna hadde tatt med datteren på skipet til Afrika, er det derfor sannsynlig å tro at Elfrida ville endt opp som gårdskjerring hjemme i grensetraktene.

Kilder

• Adressebok for byen og distriktet Lüderitzbucht: folk.universitetetioslo.no/ jensj/Luderitz/LuderitzAdressbuch1914.
• Aftenposten (s. 7). 05.06.1943.
• Brev av Kröger fra 1951.
• Climate Lüderitz.
• Dødsfallsprotokoll for Oslo, Avd II, nr. 679.
• Emigranter over Oslo 1867–1930.
• Folketellinger Eidskog: 1900. Fredrikstad: 1900. Steinkjer: 1920.
• Fredrikstad Blad. 13.02.1908.
• Fredrikstad politikammer, passjournal.
• Gravsteiner i Sør-Afrika: eggsa.org.
• Gyory, J (m.fl.). The Benguela Current.
• Hamburg Passenger Lists, 1908 og 1910.
• Kirkebok for Johannes Kröger, 1882–1896, s. 255, nr. 118.
• Klokkerbøker: Vestmarka sokn i Eidskog 1895–1923. Eidskog, 1895–1917.
• Lüderitzbuchter Zeitung: 08.08.1909–02.01.1914. folk.universitetetioslo.no/ jensj/Luderitz/LuderitzbuchterZeitung.
• Schoedder, E. Lüderitzbucht. Damals und gestern. 1983.
• Skillingmarks kyrkoarkiv, Församlingsböcker.