Visste bare at hun var syk

Jeg spurte mor om hvorfor vi ikke hadde noen bilder av tippoldemor. Hun forklarte det med at Susanne visstnok var «sinnsyk», og at det derfor ikke fantes noe bilde av henne. Mer visste hun ikke.

Etter TV-programmene «Hvem tror du at du er?», fikk jeg vite om Slekt og Data og meldte meg straks inn. Etter hvert fikk jeg lyst til å vite mer om min tippoldefar som hadde hatt blikkenslagerverksted på gamle Hammersborg Torv i Oslo. Samtidig begynte jakten på henne som nesten ingen nålevende i familien hadde hørt om. Selv ikke den eldste i familien på 92 år hadde kjennskap til den ukjente tippoldemoren min. Nå ble min nysgjerrighet virkelig pirret: Kanskje det var mulig å finne ut hvem hun var? Hvor kom hun fra? Hun var vel ikke «sinnsyk» hele livet? Hun hadde jo tross alt født barn, blant annet min oldefar.

Susanne fra Danmark

Jeg hadde arvet noen skriverier etter min mor, lister med navn og årstall på aner langt tilbake i tid. De var opprinnelig etter morfar. Takk og pris at ingen hadde kastet dette verdifulle materialet. Her fant jeg navnet til min tippoldemor: Susanne Wilhelmine Regine Nehring, fra slekten Worm, født i Danmark i 1832. Så glad jeg ble, nå var hun ikke navnløs lenger, det burde være håp.

Min tippoldefar Søren Edvard Johansen utdannet seg til blikkenslager i Christiania, og dro deretter for å videreutdanne seg i Sverige, Danmark, Tyskland og Frankrike. Alt dette, og mye mer fikk jeg vite gjennom gamle brev og en fantastisk nekrolog over Søren, som en slektning hadde tatt vare på etter sin far.

Jeg tenker at Søren må ha truffet sin Susanne under videreutdannelsen i Danmark. Her ble de viet i den gamle Svogerslev kirke utenfor Roskilde, hvorpå han tok sin brud med seg til Norge og Christiania. 

Tunge tider i møte

Han var 29 og hun 23 år og livet lå åpent foran dem - i et for henne – nytt land, nytt språk og en storby i forhold til det lille stedet Svogerslev. Men de var to, de var unge og sikkert forelsket, han hadde en solid utdannelse og skulle klare å forsørge en familie etter hvert som den ville vokse. Dette skulle nok gå bra. Men hva vet vi vel om hva som venter oss? Det skulle komme tunge tider for Susanne og Søren.

Hun ble ganske fort gravid og fødte deres førstefødte året etter, en liten gutt. I den nye byen var hun sikkert mye alene mens Søren måtte jobbe hardt for å etablere et godt navn og rykte for sitt nyetablerte firma. Arbeidstiden for blikkenslagersvenner var i 1886 på ti-elleve timer daglig og det var heller ikke fri på lørdager. På 1850-tallet var det sikkert enda mer, særlig for mesteren selv. Fikk hun venninner i nabolaget tro? Fikk hun besøk fra sin danske familie? Hvordan taklet hun svangerskap og fødsel?  

Barnedødeligheten var stor i Christiania på denne tiden; den rammet også Susanne og Søren som mistet sitt førstefødte barn. Han var da åtte måneder gammel, og Susanne var gravid med sitt andre barn. Det var også en gutt. Han vokste opp og ble senere min oldefar. Etter hvert kom en pike i 1860, samt en gutt året etter. Men mellom de to siste fødslene, startet de virkelige prøvelsene for familien: Susanne ble innlagt på Gaustad Asyl 28 år gammel. Stakkars Susanne og Søren og de små barna! Da var det altså noe i det som mor fortalte, om bildet som ikke var der.

Rammet av dementia

Informasjonen fra Gaustad viser at hun ble lagt inn første gang i november 1860. Hun ble utskrevet på selve julaften og Søren kunne hente sin gravide kone hjem til jul og de to små barna deres. Hvordan var hun? Hadde hun fått utbytte av behandlingen? Hvordan klarte Susanne omstillingen til morsrollen og til husfrue igjen? Jeg velger å tro at det ble en god tid, men etter to år bar det inn igjen, og dette var bare starten …

I mitt søk etter Susanne har jeg brukt sykehusarkivene mye. Folketellingen fra 1865 viste at Susanne var på Gaustad, men når kom hun dit? Hvor lenge var hun der? Hva var diagnosen? Var det svangerskap og fødsler som var utslagsgivende, eller bar hun på en arvelig sykdom? I folketellingen fra 1875 var hun innlagt i Oslo Hospital, sinnssykeavdelingen. På Oslo byarkiv fikk jeg hentet opp journalprotokoller fra det innholdsrike arkivet i kjelleren, og med hvite vanter, andaktsfølelse og økende puls, bladde jeg i spenning etter min stakkars tippoldemors journalnotater. Ville jeg finne noe, og hva ville det eventuelt stå skrevet om henne? Jo da, inne i den gamle, store protokollen som omhandlet så mange lidelser, fant jeg at hun var innlagt i august 1875 etter å ha vært flere ganger på Gaustad, stod det. Diagnosen var «Dementia». Dementia, tenkte jeg? Det var nøye beskrevet hvordan hun så ut, hvordan hun tedde seg, fargen på håret, øynene, huden, og det var notater fremover. Det viste seg at hun var her til hun døde 60 år gammel i 1892. Hennes siste dager var beskrevet spesielt, og så kom en hel side tettskrevet med sirlig håndskrift, en utførlig obduksjons-rapport. Da gjorde hjertet mitt et hopp! Det var avdekket tuberkler i de fleste indre organer. Hun døde altså av tuberkulose.

Tok kontakt med Gaustad sykehus

På byarkivet hadde de ikke journalene fra Gaustad, så jeg ble rådet til å kontakte sykehuset direkte, hvorpå jeg skrev en vennlig forespørsel, med litt info om det jeg hadde fra Oslo Hospital, samt min relasjon til pasienten, og ventet i spenning. Og jeg fikk svar: Jo, det fantes noen journalnotater på min tippoldemor som jeg skulle få tilsendt per post, men det ville ta litt tid å sammenfatte stoffet.

Etter noen spennende uker kom det en konvolutt i postkassen, som jeg åpnet med skjelvende hender – ja det er jo rart med det, selv om det er over 125 år siden hun døde, så føler jeg med min stakkars tippoldemor, Susanne som kom til Norge for å starte et lykkelig familieliv med sin Søren, men som det gikk så galt med.

Brevet fra Gaustad var skrevet av en psykiater der. Det inneholdt datering på innleggelser og utskrivelser, i alt seks innleggelser i tidsrommet 1860-1868, men det var ikke funnet noen siste utskrivelse. Kanskje var hun der helt til hun ble overflyttet til Oslo Hospital? Det stod at «Diagnosen dementia er det vi i dag kaller Schizofreni. Hun hadde hørselshallusinasjoner». Det var også vedlagt kopi med min tippoldefars underskrift om at han garanterte for oppholdet med forpleining til 40 shilling daglig.

Hun ble dessverre aldri frisk, og min oldefar og hans to små søsken ble plassert på en prestegård i Rakkestad i flere år. Der jeg tror de hadde det godt, men klart de lengtet etter mor og far.

Jeg har fortsatt ikke noe bilde av Susanne, skulle så gjerne sett henne som brud. Livet hennes tok en trist vending, men hun gav i alle fall liv til min oldefar, ellers ville ikke jeg vært her, så takk da Susanne!