Lite forskning på adopsjonshistorien

Det finnes lite forskning på adopsjonshistorien i Norge. Registrering av adopsjon har vært sporadisk og norske myndigheter vet ikke nøyaktig hvor mange norskfødte barn som er adoptert. Før 1960 finnes det lite forskning og ingen offentlig statistikk. Det nærmeste tallet som er regnet frem er gjort av Bergens Tidende i en større artikkelserie fra 2012 om adopsjonsbarn, adopsjonshistorien og mødrene som adopterte bort barna sine. Basert på konkrete funn, statistikk og beregninger har de kommet frem til et anslag på 30 000 adopterte barn fra den første adopsjonsloven kom i 1917.

Lov med håp om bedre liv for utsatte barn

Før adopsjonsloven kom ble eventuelle søknader om å overta foreldreansvar behandlet som navneendringer. Altså at pleiebarn fikk pleieforeldres etternavn. Utredningen som lå til grunn for 1917-loven antok at det ville bli flere søknader om adopsjon og at en i større grad ville få et klargjort skille mellom fosterfamilier og adopsjonsfamilier. Håpet var også at en lov ville føre til at færre barn slapp å vokse opp under vanskelige forhold.

Etter 1917-loven skulle adopsjon gis av myndighetene etter en skjønnsmessig vurdering av søknaden og når det var til barnets beste. At barnet selv, eller de som var oppnevnt for å ivareta barnets beste, ønsket adopsjon var ikke tilstrekkelig. Myndighetene måtte også vurdere om søkerne var i stand til å oppdra og forsørge barnet.

I loven var det også egne bestemmelser om adoptivbarns arverett, blant annet at de beholdt arverett etter sine biologiske foreldre og de biologiske foreldrene beholdt sin arverett etter adoptivbarnet.

Endring i 1935

Arveretten var noe som ble justert ved den første endringen av loven, som kom i 1935. Da ble sterk adopsjon innført som en alternativ ordning. Dette alternativet gav adopsjonsbarnet lik arverett til adoptivforeldres arv, og de mistet også arverett til sine biologiske foreldre. Regelendringene var dels et resultat av at velstående adopsjonssøkere i praksis hadde vegret seg for adopsjon på grunn av mulighetene for at deres midler tilfalt barnets biologiske slekt. Parallelt hadde man den opprinnelige adopsjonen, som ble kalt svak adopsjon. Sterk adopsjon skulle etter hvert bli hovedregelen. I 1950-1952 var for eksempel 92 prosent av alle adopsjoner sterke adopsjoner, og i 1956 forsvant muligheten for svak adopsjon helt.

Noe som også ble regulert i 1956 var adoptivforeldres angrerett på barnet. Den forsvant først i 1986. I en artikkel fra Bergens Tidende fra 24. mars 2012 kan vi lese om et foreldrepar som i 1958 tok ut stevning mot sitt eget adoptivbarn. Da var gutten fem år og hadde bodd hos dem hele livet. Foreldrene mente gutten hadde vist seg å være «åndssvak», og hadde uheldig innflytelse på søsteren. Historien om den lille gutten var ikke unik, det fantes flere slike eksempler.

En som også skriver om dette temaet, er Liv Thoring. Hun er en av få historikere som har forsket på norsk adopsjonshistorie gjennom masteroppgaven Enslige mødre og anonym adopsjon i Norge. 1945-1965 med linjer frem til ca. 1990. I forskningen sin brukte hun Oslo Helseråds adopsjonsarkiv, som den første forskeren noen gang.

Hvem adopterte bort barna sine?

Dette er en regional undersøkelse, men noen samlet nasjonal undersøkelse for hvem foreldrene som adopterte bort barna sine var finnes ikke. Men i tillegg til enkelte andre lokale undersøkelser, finnes det også noen enkelthistorier som kan si noe om situasjonen. Blant annet skriver Bergens Tidende om Herborg som ble gravid som ugift 22-åring i 1933. Barnefaren stakk og Herborg satt alene igjen.

«Å, for ei lukke å halda sitt eige nyfødde barn i armane! Men eg visste at lukka ikkje kunne vara. Eg kunne ikkje ha henne hjå meg.». Dette skriver Herborg om i en minneoppgave for eldre fra 1981, som er materialet Bergens Tidende har brukt for å fortelle hennes historie.

Herborg dro fra hjembygda til Bergen og fødte en datter i 1934, og de to flyttet deretter til Bergen Mødrehjem. Noen måneder etter fikk datteren en ny familie.

«Det vakre, herlege barnet mitt!... Ho var så glad i meg – og eg i henne. Men kva skulle eg gjera? Eg la barnet i armene på fostermor. Ho var snill og god. Den æra skal ho ha. Men barnet var redd. Ho ville til meg.», skriver hun i minneoppgaven mange år senere.

Hun beskriver adopsjonsprosessen slik: «Eg hadde ei grufull kjensle av å svikta ... Kunne ikkje gråta. Var heilt forsteina. Eg ba til Gud den allmektige at han måtte gjera eit under so eg fekk barnet mitt att. Men Han tagde som vanleg. Sidan har eg ikkje bede til Gud. Han er kje til.»

Herborg ble senere gift og fikk en sønn.

Flere adopsjoner etter krigen

Liv Thorings undersøkelse gir et litt større innblikk i situasjonen for Oslo.

I hennes forskning kommer det blant annet frem at det var mellom fire og fem ganger flere adopsjoner etter krigen som i mellomkrigsårene. De to første årene etter krigen kan økningen skyldes at veldig mange av barna som ble adoptert bort hadde tysk far. Men tallet fortsetter å øke. Thoring skriver at over halvparten av fedrene i sakene hun har undersøkt nektet farskap og tok saken til retten. At far anla farsskapsak ble et etterkrigsfenomen. Thoring peker også på at normene i samfunnet var i endring og mennene kan ha hatt en manglende ansvarsfølelse da de gjorde kjæresten gravid. For stort sett var fedrene ugifte, voksne menn i arbeid – altså menn som var i stand til å ta vare på en familie.

Utover 1950-tallet fortsatte adopsjonstallene å være høye. Thoring peker på at det fortsatt skyldtes at mødrene var enslige, men at de nå også var veldig unge. I halvparten av sakene hun undersøkte var ikke mødrene myndige, og de fleste bodde fremdeles hjemme. Thoring skriver at mange av dem var utsatt for et stort press av foreldrene sine, og at foreldrene i over halvparten av sakene hun har sett på tok avgjørelsen for døtrene sine.

Når det gjelder hvem som formidlet adopsjon var dette mindre regulert i dag. Ofte var det jordmødre og advokater som samarbeidet om formidlingen. En del kvinner gav også bort barnet sitt i avisen. Privat adopsjonsformidling ble forbudt i 1953. Noen jordmødre fortsatte, men risikerte fengsel i inntil tre måneder og bøter.

Slektsforskning på adopterte

Innsyn i adopsjonssaker har 100 års sperrefrist, det må altså gå 100 år før saken er fritt tilgjengelig for allmennheten. Unntaket er om du selv er adoptert eller om du er nærmeste etterkommer til den adopterte. Adopterte kan få innsyn i sin egen sak, mens etterkommere kan få det om den adopterte er gått bort.

Du søker innsyn i adopsjonssaker gjennom Bufdir og finner mer informasjon om innsynsprosessen på deres sider. De skriver der at de først undersøker hvilket fylkesmannsembete som innvilget adopsjonen, og at du kan også skrive direkte til den aktuelle fylkesmannen om du vet dette allerede. Dette er fylket hvor adoptivforeldrene dine bodde da du ble adoptert.

Når man ber om innsyn i en adopsjonssak blir de biologiske foreldrene kontaktet og informert om at barnet de adopterte bort har bedt om innsyn. De kan da oppgi om de ønsker kontakt eller ikke. Om biologiske foreldre gir uttrykk for at de ikke ønsker at informasjon om dem skal videreformidles, er det ikke grunn nok til å nekte innsyn.

Utenlandsadopterte kan også søke innsyn gjennom Bufdir. Der vil saksdokumentene bli sendt direkte til deg, men Bufdir skriver at det ikke alltid er like enkelt å få opplysninger om biologisk opphav om du er adoptert fra utlandet. Det fordrer at landet du er adoptert fra har gitt opplysninger til Norge. Om det ikke finnes navn på biologiske foreldre i deres arkiver må du eventuelt ta kontakt med fødelandet ditt, og undersøke om disse opplysningene kan finnes der.

Kilder:

• Disse ledet adopsjonsnettverket – Bergens Tidende 5. april 2012
• «Det vakre, herlege barnet mitt! Ho var så glad i meg - og eg i henne. Men kva skulle eg gjera?» - Bergens Tidende 24. mars 2012
• Frem til 1986 var det fem års «angrefrist» på adoptivbarn - Bergens Tidende 24. mars 2012
• Bufdir.no Få informasjon om biologisk opphav
• Enslige mødre og anonym adopsjon i Norge 1945 - 1965 : med linjer fram til ca. 1990. Liv Thoring. Masteroppgave
• NOU 2014: 9. Ny adopsjonslov. Regjeringen.no