Usynlig fiende gjennom 10 000 år

– Tuberkulose er basillen som har fulgt menneske som en usynlig fiende gjennom 10 000 år. I Norge har sykdommen vært kjent siden middelalderen, men den var ikke utbredt og vanlig før på 1700- og 1800-tallet. Da kom den industrielle revolusjonen til Europa og folk flyttet til byene. Der bodde de tett oppå hverandre i dårlige hus. For en arbeider var lønnen dårlig, og kostholdet ble deretter. De ble et lett bytte for tuberkulosen, og fra 1870-årene økte forekomsten av sykdommen dramatisk i Norge, sier Ole Didrik Lærum. Han er professor emeritus i patologi og forfatter, og jobber for tiden med å bygge opp et tuberkulosemuseum på Voss.

Forflyttet med smitten

På denne tiden begynte også folk å forflytte seg mer og mer, blant annet i takt med utbyggingen av jernbanen. Smitten holdt seg derfor ikke lenger bare i byene, men spredde seg utover landsbygda. Det som i starten var en sykdom som rammet de aller svakeste gruppene i samfunnet, ble nå en sykdom som rammet alle samfunnslag.

– Sykdommen nådde en topp mellom 1900 og 1910. Da døde 6500 mennesker av den hvert år. I dette tiåret var det rundt to millioner innbyggere i Norge. Om vi omgjør dette tallet til prosent og sammenligner med dagens befolkningstall, ville det betydd 17 000-18 000 døde per år i våre dager, sier Lærum.

Stor smittefare

Spesielt utsatt var barn og unge, men du kunne få sykdommen i alle aldre. I 1930 var tuberkulose blitt så vanlig at de fleste nordmenn ble utsatt for smitte. Men bare noen av dem ble syke. Andelen som ble utsatt for smitte fortsatte å være høy, også utover 50-, 60- og 70-tallet. Mange av dem som ble syke da hadde blitt smittet for mange år siden, og hadde hatt smitten «innkapslet» i kroppen i flere tiår før den brøt ut. Før innførselen av antibiotika etter andre verdenskrig hadde en ingen effektive behandlingspreparater for tuberkulose. Sykdommen ble derfor behandlet med andre metoder, der frisk luft, godt kosthold og fysisk aktivitet for dem som orket det stod i sentrum. Denne behandlingen ble gjort på sanatorium over hele landet. De aller sykeste fikk lindrende behandling i livets siste fase på ulike pleiehjem. I mellomkrigstiden var det 120 sanatorium og pleiehjem i Norge.

Aksjonerte mot spytting

Forebyggende tiltak ble også stadig mer utbredt, og en folkebevegelse mot tuberkulose skred gradvis frem. Så mange som 100 000 mennesker kan ha vært engasjert i dette arbeidet. Gjennom opplysningsarbeid, sosiale tiltak og ikke minst i kampen mot spytting. Mye av arbeidet ble ledet og utført av frivillige aktører som Norske Kvinners Sanitetsforening, Røde Kors, Nasjonalforeningen for folkehelsen og Tuberkuløses Hjelpeorganisasjon (nå Landsforeningen for hjerte- og lungesyke).

– Da tuberkulosen herjet tygget enhver mann med respekt for seg selv skrå, og denne spyttet de ut i hytt og pine. Om den som spyttet var smittet av tuberkulose kunne det være millioner av basiller i dette spyttet. Plakater og flygeblader som opplyste om faren ved spytting ble derfor spredd rundt over hele landet. Til og med i kirken ble det hengt opp skilt som sa «Spyt ikke i kirken», sier Lærum.

Kuring som behandling

Det første tuberkulosesanatoriet kom på Grefsen i Oslo i 1898. Senere ble det bygd flere og flere. Pasienter som ble lagt inn kunne enten betale for oppholdet selv eller bli tvangsinnlagt og få dekket regningen av staten. Men hvordan var livet på disse institusjonene, hvor folk ofte ble værende i flere år?

– Sanatoriene kunne ha alt fra noen få til flere hundre pasienter. De ble lagt på sovesaler, med menn og kvinner strengt adskilt. En del av pasientene hadde ingen symptomer, utover at de var litt slappe, magre, bleke og hadde noe nattesvette og feber. De deltok gjerne i forfallende arbeid eller gikk spaserturer på vandrestiene som ofte var anlagt ved sanatoriene. De var ikke så mye behandling å gi før antibiotika kom, men et virkemiddel man benyttet seg av var «kuring». Da ble pasientene lagt på åpne verandaer i tjukke vattsoveposer og med varmeflaske på beina, i all slags vær. Ved siden av seg hadde de en spyttebakke, sier Lærum.

– Hvor effektiv var denne behandlingen sett med dagens øyne?

– Det var positivt at pasientene kom til et sunt miljø der de ble passet på og fikk riktig kosthold og mosjon, fremfor å bo hjemme i trange og dårlige bomiljø. En ser også at forebyggende tiltak og isolering førte til at dødskurven falt dramatisk i flere tiår før antibiotika kom. Men luftingen tviler jeg på var særlig effektiv.

Trist, men også lyst og muntert

På sanatoriene døde rundt halvparten av pasientene. Sovesalene var ofte tettpakkede og døden kunne derfor komme svært tett på dem som lå der. Men ifølge Lærum var likevel ikke sanatorielivet så dystert som det høres ut som.

– Mange pasienter kunne fortelle om en lys og munter stemning, og at de fikk være med på ulike aktiviteter som revy og opplesningskvelder. Men bak hver pasient lå det likevel en avgrunn, som de så hele tiden. De som ble friske var gjerne innlagt i tre–fire år, og slapp først ut når de ikke hadde flere basiller i spyttet sitt. Det betydde at småbarnsforeldre ikke fikk se barna sine på flere år og ble skilt fra ektefellen sin. Innlagte barn kunne heller ikke få besøk fra foreldrene sine, bare ha de tittende inn i sanatoriet fra utsiden. En ting det ikke skulle snakkes så mye om, men ble skrevet og snakket om likevel, var kjærligheten som oppstod på sanatoriene.

– Til Luster sanatorium i Sogn kom det for eksempel mange bergensere. De var gjerne i slutten av tenårene eller i tidlig 20-årene og langt borte fra sitt hjemlige miljø. Mange av disse pasientene fant hverandre. Noen pasienter ble også sammen med personale på sanatoriet, sier Lærum. Om du var gift fra før ble et slikt forhold uglesett, og du kunne risikere å bli sendt hjem for usømmelig oppførsel. Det gjaldt også pasienter som misbrukte rusmidler.

Stigmatiserende å ha vært syk

Pasientene som ble utskrevet, enten det var for usømmelig oppførsel eller fordi de var blitt friskmeldte, kunne få det svært vanskelig da de kom hjem igjen.

– Det gikk mange myter om tuberkulose, og mange som hadde hatt sykdommen ble skydd av samfunnet med ord som «Du vet aldri …», «Tuberkulose kan blusse opp igjen» og så videre. Mange ungdommer som hadde hatt sykdommen fikk ikke tatt utdannelse og hadde problemer med å få seg jobb. Det het seg også at man skulle unngå å gifte seg med noen «fra en brystsvag familie». Det ble ikke sagt høyt, men ble hvisket om, sier Lærum.

I dag er ikke tuberkulose lenger en utbredt sykdom i Norge. Rundt 300-400 tilfeller dukker opp hvert år. De syke er enten personer som har blitt smittet i utlandet, eller eldre mennesker som har blitt smittet som unge, der sykdommen først har blusset opp først mange år senere.

Kilder til tuberkulose

Arkiv etter sanatorium og pleiehjem

I disse arkivene kan det blant annet finnes informasjon om pasientens opphold og behandlingen vedkommende fikk, samt pasientjournaler. Disse arkivene kan blant annet ligge i statsarkivene og kommunale arkiver. Om du lurer på hvilke sanatorier og pleiehjem som fantes, ligger det ganske fyldige, dog ikke fullstendige, oversikter over dette på Wikipedia.no. Pasienter ble ofte sendt til det sanatoriet eller pleiehjemmet som hjemstedet soknet til.

Arkivene etter Helserådene

Helserådene var de som holdt oppsyn med helsetilstanden i en kommune eller distrikt, og iverksatte tiltak om det brøt ut sykdommer. I en del arkiver etter helserådene kan det finnes rapporter om tuberkuløse i området de dekket, og ulike tiltak som ble iverksatt ovenfor de syke. Denne informasjonen vil ofte ligge i de kommunale arkivene.

Litteratur

Det er skrevet mange bøker om tuberkulosen i Norge, samt om sanatorium- og pleiehjemlivet. Dette er både fagbøker, personlige beretninger og skjønnlitteratur. Sammen kan disse gi et bilde av hvordan det var å få tuberkulose og kanskje bli innlagt til behandling for denne. Mange norske sanatorier finnes også fremdeles i dag, om du ønsker å dra for å se stedet slektningen din var innlagt.