Kom i 1940

Den første forordningen for utskriving til tvangsarbeid ble presentert 8. oktober 1940. Tyskerne slet med å fylle behovet for arbeidskraft. Det var dem som meldte seg frivillig til å jobbe for dem, i håp om gode lønninger og en vei ut av arbeidsledighet, men de var ikke mange nok. Så tyskerne bestemte seg for å supplere de frivillige med tvangsutskrevne arbeidere.

Forordningen påla blant annet alle arbeidsføre arbeidsledige om å melde seg ved det lokale arbeidsformidlingskontoret og de kunne bli henvist til det som ble regnet som spesielt betydningsfullt arbeid. 27. mars året etter kom en ny forordning, som sa at arbeidere innen 23 ulike næringer måtte innhente Sosialdepartementets samtykke for å slutte jobben. Om ikke kunne straffen bli opp til tre måneders fengsel. Målet var å hindre at arbeidere ved arbeidsplasser som ble overtatt av tyskerne skulle prøve å komme seg ut av arbeidsforholdet.

– De som ble utskrevet var menn fra 20-årene og opp til 50 år. Innkallingen foregikk ved at de fikk et brev med møtested, beskjed om å ta med bestikk og mat for første dag og at det ville få konsekvenser dersom de ikke møtte opp. Straff ble utlovet. En del rømte til Sverige etter å ha fått brevet, men stort sett møtte folk opp. Politiet oppsøkte de som ikke gjorde det, men det var et så lite problem at det ikke tæret på ressursene, sier Gunnar D. Hatlehol, forsker ved Institutt for Forsvarsstudier. Han har forsket på temaet i mange år og har også skrevet doktorgrad om dette.

Byggearbeid ventet

Han forteller at oppmøtestedet varierte.

– For de som ble utskrevet fra Østlandet og Sørlandet var oppmøtestedet Grünerløkken skole i Oslo. På Vestlandet var det mer vanlig at folk møtte opp direkte på arbeidsstedet. Mange ble sendt langt bort fra hjemstedet, for eksempel til Nord-Norge. Det var der hovedvekten av Organisation Todt byggeoppdrag befant seg, sier Hatlehol.

Organisation Todt (OT), var en tysk statlig halvmilitær organisasjon som drev bygg- og anleggsvirksomhet. For de som ble utskrevet som arbeidere til OT, ventet blant annet industriarbeid, byggearbeid, veiarbeid og lignende. Den første OT-avdelingen i Norge, Oberbauleitung Trondheim, begynte sin virksomhet i mai 1941. Oppdraget var å bygge to ubåtbunkere ved Trondheim havn (Dora 1 og Dora 2). I Norge bygget OT etter hvert over hele landet. Først og fremst gikk byggeoppdragene ut på å bygge opp infrastruktur som veier, jernbane og bygging av forsvarsverker, da særlig kystfort som skulle inngå i Atlanterhavsvollen.

Utskrevet, ofte på ubestemt tid

For de som ble utskrevet gjaldt dette i utgangspunkt for seks måneder, men det var ikke uvanlig at dette ble forlenget flere ganger. Uten at arbeideren kunne gjøre noe med sin egen situasjon.

– Jeg snakket blant annet med en mann som var i tvangsarbeid i hele tre år av krigen. Han lot være å protestere fordi han var redd tyskerne skulle få vite at broren hadde reist til Storbritannia for å bli jagerpilot, sier Hatlehol.

Når man snakker om tvangsarbeid er det lett å få assosiasjoner til bildene av utsultede sovjetiske og jugoslaviske fanger som ble tatt i Norge etter krigen. Ble de norske arbeiderne behandlet like dårlig?

– Jeg har intervjuet personer som fortalte om dårlige forhold, lus, dysenteri og lite mat. De kunne også bo i samme leir som arbeidere fra andre land, men det var et strengt hierarki for hvordan folk ble behandlet. Tyske arbeidere befant seg selvfølgelig på toppen av hierarkiet. I bunnen var fangene. Mellom de sovjetiske og jugoslaviske fangene, for eksempel, og de norske arbeiderne var det liten eller ingen kontakt. Fanger og arbeidere ble forsøkt holdt strengt atskilt fra hverandre. Tvangsutskrevne arbeidere fikk, i motsetning til fangene, forlate sine leirer i fritiden, sier Hatlehol.

Lite fokus på denne historien

Det var ikke bare Nasjonal Arbeidsinnsats og Arbeidstjenesten (AT) nordmenn kunne risikere innkallelse til. Også utskrivning til tjeneste i Det sivile luftvern og som borgervakt hadde NS-myndighetene utarbeidet et lovverk for, iverksatt av Politidepartementet. Riktignok ble færre nordmenn berørt av de to sistnevnte ordningene, som gikk under betegnelsen «samfunnsplikt.»

Totalt var det minst 50 000 nordmenn som på en eller annen måte var i tvungen tjeneste for tyskerne i løpet av krigen. I etterkant har det vært svært lite fokus på dette og få historier har kommet frem.

– Jeg saumfarte selv litteratur om andre verdenskrig i Norge, nesten uten å finne noe som helst om dette. Få har fortalt sin historie og da jeg begynte å grave i denne materien var det strengt tatt for sent siden veldig mange hadde gått bort. En del av de jeg snakket med hadde aldri før snakket med noen andre om dette. Hvorfor, kan jeg ikke gi et godt svar på. Men jeg antar at de følte det som skambelagt og fornedrende å ha blitt tvunget til å arbeide for okkupasjonsmakten. Tross alt fortalte de om tidvis veldig vanskelige år. Kanskje var saken den at de bare trengte noen som hadde kunnskap, viste interesse og som kunne stille dem de rette spørsmålene, for de var veldig villige til å fortelle på sine eldre dager, sier Hatlehol.

Hva finnes i arkivene?

Siden mange har vært stille om disse opplevelsene kan det være vanskelig å vite om noen av dine slektninger måtte på tvangsarbeid. Men om du mistenker dette er det noe arkivmateriale du kan kikke i.

– Om de ble skrevet ut for å arbeide for Organisation Todt kan du gå til Riksarkivet, hvor det i OT-arkivet finnes et omfattende kartotek over arbeidsstokken. Kartotekkortene over nordmennene har arkivreferansen RAFA-2188, arkivdel 1, O6. Kartotekkort over utenlandske lønnsarbeidere er samlet i serie O7 – tilsvarende oversikter over fanger som arbeidet for OT finnes ikke. Kartotekkortene inneholder slike informasjoner som dato for arbeidets oppstart, hva slags arbeid vedkommende gjorde og i hvilken del av landet, hvilket tysk firma vedkommende var fordelt til, samt om vedkommende var tvangsutskrevet eller meldte seg frivillig til arbeidet. Hvis kortet er markert med en lang rød strek kan det bety at arbeideren flyktet, men begrunnelsen for at vedkommende ble strøket fra rullene står da gjerne på kortets bakside. Når det gjelder nordmenn som måtte tvangsarbeide for andre tyske aktører, for eksempel Wehrmacht eller Nordag, blir det straks mye vanskeligere. Her snakker vi om arkiver som er dels uordnet eller ikke spesielt godt ordnet og som neppe inneholder omfattende oversikter over norske arbeidere. Kartotekkort over arbeidere inneholder de i hvert fall ikke, sier Hatlehol og fortsetter:

– Andre nyttige arkiver å lete i finnes. Direktoratet for arbeidsformidling og arbeidsløshetstrygd rommer informasjon om veldig mange tvangsutskrevne nordmenn, men dette er samtidig et så omfattende og så lite detaljordnet arkiv at du mest må belage deg på å lete etter nålen i høystakken. Studier av Sosialdepartementets arkiver vil gi en god del bakgrunnsinformasjon om tvangsutskrivningene. Muligens vil også de forskjellige Fylkesmann-arkivene gi noe utbytte, men generelt er det slik at du må ha veldig mye tid til disposisjon skal du grave i disse arkivene.

Arkivverket skriver også litt om dette på sine sider. Ifølge dem finnes det et arkiv etter Arbeidstjenesten. Der finnes det personellmapper på befal. Disse var normalt med i Nasjonal Samling. Opplysninger om menig mannskap finnes ikke.

Kilde: Tvangsstyringen av arbeidslivet under hakekorset 1940–1945 – Arbeiderhistorie 1/2018