– Kjærlighet ved første blikk

– Faren min var 18 år og akkurat ferdig med kokkeskolen, da han ble sendt til Norge for å jobbe som kokk hos den tyske admiralen i Oslo. Mor, som da var 17 år, jobbet på denne tiden i en tobakksforretning her i Oslo. I andreetasje var det en kafé som ble frekventert av tyske soldater. Hun spiste lunsjen sin der og kom etter hvert i kontakt med noen av dem. En av disse var Helmut. Det ble kjærlighet ved første blikk, som de sier, forteller Thorleif Blatt, leder i Krigsbarnforbundet Lebensborn.

Kan ha vært opptil 50 000 jenter

Moren hans var ikke alene om å bli forelsket i en tysk soldat. Så mange som 50 000 norske kvinner kan ha vært «tyskerjenter», litt etter hvilke beregninger man bruker. Om man ser på folketellingene fra 40-årene var det ti prosent av alle kvinner mellom 16 og 35 år.

– Tallet på antall «tyskerjenter» vil variere etter hvordan man definerer en «tyskerjente». Det å smile til en tysker på trikken er en ytterkant, det å få barn med en tysker er en annen. For mange var det svært lite som skulle til, men jeg har pleid å ta utgangspunkt i det vi vet ganske sikkert. Vi vet at om lag 8000 norske kvinner fikk barn med tyske soldater og ble registrert av tyske myndigheter i Lebensbornarkivet. Skal vi ta med mørketall og barn som ble født etter krigen, har jeg brukt å si at det kan være snakk om 10 000 til 12 000 kvinner, sier Kåre Olsen.

Han er historiker og gav i 1998 ut boken «Krigens barn». Frem til 1995 behandlet han over 600 innsynsforespørsler fra krigsbarn gjennom arbeidet sitt på Riksarkivet.

Fikk ikke gifte seg

Moren til Thorleif Blatt var blant de 8000 kvinnene som fikk barn under krigen og ble skrevet inn i Lebensbornregisteret. Da hun oppdaget at hun var gravid, bodde hun i en liten toromsleilighet i Oslo sammen med faren sin, fem søsken og en svigerinne. Det var ikke det mest ideelle stedet å oppfostre en liten baby. Da fødselen nærmet seg, ble hun dermed anbefalt å registrere seg i Lebensborn. Like før fødselen flyttet hun inn på Klekken, et lebenbornshjem utenfor Hønefoss.

– Her fikk hun pleie og stell. Da jeg ble født, fikk hun økonomisk hjelp under oppholdet og en tid etterpå. Etter tre måneder flyttet hun inn til byen igjen. Hun hadde da fått en hybel i sentrum og jobb på lønningskontoret til det tyske marinekontoret. Hun og far var fremdeles veldig forelsket og ville gifte seg, men de tyske myndighetene hadde veldig strenge regler for hvem som fikk gifte seg og ikke. På denne tiden var jeg fremdeles på Klekken, men mor og far besøkte meg flere ganger. Hun fortalte meg senere at hun og far aldri snakket sammen på disse togturene. Han gikk i sivil, men hadde ikke lært seg norsk enda. For at det ikke skulle bli oppdaget at hun, som var norsk kvinne, var sammen med en tysker, lot de være å snakke sammen.

De fortsatte å besøke Thorleif, men da han var 11 måneder kom det et brev fra Lebensborn om at han nå var klar til å adopteres bort til Tyskland. Det synes faren var så forferdelig at han fikk det ordnet slik at mor og barn kunne få reise til hans familie i Sudetland.

Kunne ikke unngå hverandre

Det er ikke gjennomført noen felles sosialantropologisk undersøkelse av hvem «tyskerjentene» var. Det nærmeste vi kommer er historiker Kari Helgesens undersøkelse fra 80-tallet i Molde (fra Historisk Tidsskrift 3-1990). Her var «tyskerjentene» ofte ensomme bygdejenter i byen, mens det i andre byer kanskje kunne være helt annerledes.

Kåre Olsen mener at det gjelder å ha en bakgrunnsforståelse for livet under krigen, for å kunne forstå hvorfor mange valgte en kjæreste fra fiendens rekker.

– En ting var Oslo og andre større byer der tyskerne bodde i kaserner og litt mer isolert fra folk. Men la oss ta for eksempel Kirkenes, der det til tider var 60 000 soldater i en liten by. De var overflommet av dem. Mange steder ble også soldatene innkvartert i private hus. Etter hvert ble man kjent med menneskene bak uniformen, og så ikke lenger på dem som fiender.

Thorleif Blatts mor kom fra det han beskriver som enkle kår. Han sier at ingen i slekta var nazister.

– Ingen av dem hadde tilknytning til NS, og ingen av dem var politisk engasjerte. De var en familie med enkel utdannelse og enkle jobber. På farssiden min var det bare bestefaren min som var medlem i nazistpartiet, sier han.

Ikke juridisk straffbart

Så kom freden. Når man ser bildene fra fredsdagene, skulle man tro at disse jentene hadde brutt loven. Men å være kjæreste med en tysk soldat var ikke juridisk straffbart. Likevel ble mange kvinner arrestert.

– De juridiske hjemlene for dette var ganske tvilsomme. Hvor mange som ble arrestert har man ikke tall på, men det var nok snakk om noen tusen. Jeg har selv telt opp de arrestert «tyskerjentene» på de fire politikamrene i Østfold og jeg summerte dem til minst 800 jenter. Hvor mange som ble satt inn for lengre tid vet vi heller ikke, men det satt jenter inne over hele landet, sier Kåre Olsen.

Frem til høsten 1945 satt disse jentene i provisoriske «leire». Dette kunne være alt fra en skole til en brakke. Noen satt der noen dager før de ble sluppet fri, andre kanskje en måned. Man vet ikke hvor mange slike leirer det var. Etter hvert ble snakk om å internere tyskerjenter fra hele landet i en felles leir. Denne ble åpnet på Hovedøya i Oslofjorden 1. oktober 1945 og stengt i april 1946. De juridiske hjemlene var todelt. Man skulle iverksette tiltak mot kjønnssykdommer, men også beskytte kvinnene mot forfølgelse. Hvor mange av de internerte som faktisk var smittet, vet man ikke. Og beskyttelsen virket ofte mot sin hensikt. Etter at den verste harmen hadde lagt seg i fredsdagene, hadde mange gått tilbake til sine vanlige liv. Nå ble de igjen stemplet og revet løs fra hverdagen.

Ble fratatt statsborgerskapet med tilbakevirkende kraft

Den kanskje mest dramatiske straffen en tyskerjente kunne få, var å bli fratatt statsborgerskapet. Her ser vi kjønnsforskjellene tydelig. Ingen NS-folk eller menn som hadde et hatt nært forhold til tyskerne, ble utsatt for samme behandling. Men noen tusen «tyskerjenter» ble fratatt statsborgerskapet sitt og utvist fra landet.

– I august 1945 vedtok norske myndigheter en provisorisk anordning der de endret gjeldende statsborgerlov. På denne tiden ble kvinner sett på som et «vedheng» til sin mann i denne loven. Kvinner som giftet seg med en utenlandsk mann fikk mannens statsborgerskap, men det inntraff først da hun forlot landet. Hun var altså norsk så lenge hun bodde i Norge. I den nye anordningen bestemte de at en kvinne som giftet seg med en mann fra en «fiendestat», altså Tyskland og Japan, ble fratatt statsborgerskapet når de giftet seg. Den nye loven skulle også ha tilbakevirkende kraft. Myndighetene unnlot å informere om dette før utpå høsten, så det var faktisk en del kvinner som spurte myndighetene om de fortsatt ville være norske om de giftet seg i morgen og fikk bekreftelse på dette. Så giftet de seg, ble fratatt statsborgerskapet, satt i interneringsleir som tyskere og sendt til Tyskland, sier Olsen.

Han legger til at det ikke finnes noen konkrete tall på hvor mange som ble fratatt statsborgerskapet og sendt til Tyskland. Statistisk sentralbyrå har heller ikke tall på dette.

Begynte å komme tilbake på 1950-tallet

Livet i et utbombet Tyskland var hardt. På 1950-tallet begynte derfor myndighetene å få søknader fra jenter som ville komme tilbake til Norge. Noen fikk lov, under strenge betingelser. Blant annet kunne ikke foreldrene ha vært NS-folk. De måtte også kunne garantere økonomisk for jentene sine. Noen fikk aldri denne muligheten, på grunn av den politiske situasjonen i deres nye hjemland. Fra Øst-Tyskland var det vanskelig å komme ut. Da Berlinmuren kom i 1960, ble de innesperret.

– Disse jentene fikk vi først sett noe til etter murens fall i 1990. Da ble det på nytt tatt opp om disse kunne få tilbake statsborgerskapet, og det kunne de. Men de måtte da flytte til Norge. De fleste hadde imidlertid slått rot etter mange år i Tyskland og sendte aldri inn en søknad, sier Olsen.

Splittet av russerne

Tilbake til Thorleif Blatt og hans mor. Da freden kom i 1945, var de fremdeles i Sudetland. Familien ble splittet etter russernes inntog. Sudetland lå i nåværende Tsjekkia, og etter krigen ble to millioner tyskere drevet ut på flukt. Besteforeldrene til Thorleif og resten av slektningene ble bedt om å pakke kofferten, mens de som ikke hadde tyske pass ble internert i et forsamlingshus. Moren til Thorleif hadde aldri giftet seg med faren hans. Hun hadde dermed fått beholde sitt norske pass og statsborgerskap. De flyttet inn i forsamlingshuset, før de etter et par måneder ble sendt til en interneringsleir i Praha for utenlandske borgere som skulle sendes hjem.

– Tiden i Tyskland var nok et traume for henne og grunnen til at hun tiet om hva hun hadde opplevd i så mange år, sier Thorleif Blatt.

Vanskelig ferd hjem i 1946

Utenlandske borgere måtte være i interneringsleiren helt til noen hadde betalt returbilletten for dem. Morfaren til Thorleif i Norge samlet inn penger for å få datteren og barnebarnet hjem. Nå var Thorleif tre år. Tilbake i Norge ble mor og barn tatt imot av familien og flyttet inn i toromsleiligheten i Oslo. Familien hadde et godt forhold til Helmut. Han hadde også besøkt dem med sårt tiltrengt mat, mens Thorleif og moren var i Tyskland. Paret hadde også brevvekslet hyppig disse årene, men skulle aldri mer møtes etter 1943. Thorleif er glad for at moren var i Tyskland frem til 1946 og dermed slapp unna den verste håningen av tyskerjentene.

– Mens vi bodde i Oslo sendte Oma, farmor, oss brev fra Tyskland. Mor sendte henne brev og bilder tilbake. Far skrev mindre og mindre, og etter noen år hadde de begge truffet andre de ville gifte seg med.

To forsøk måtte til for å finne far

Thorleif forteller at morens nye svigermor ikke ville at han flytte med da det nygifte paret flyttet inn i hennes hus. 11 år gammel flytter han derfor til barnehjemmet Waisenhuset. Han beskriver livet på hjemmet som godt.

– På Waisenhuset var vi tre gutter med samme bakgrunn. Den ene klarte å finne faren sin allerede den gangen. Han rådet meg til å gjøre det samme. Jeg spurte derfor bestyreren på hjemmet om han kunne hjelpe meg. Da sa han «du vet jo at du får penger fra Tyskland hver måned, men jeg kan ikke gi deg adressen de kommer fra». Han rådet meg derfor til å ta kontakt med bidragsfogden, men at saken var taushetsbelagt siden jeg var umyndig. Jeg la derfor ballen død.

Fikk en stor familie

Men la oss spole noen år fremover, til Thorleif er 29 år gammel. Han har nå truffet henne som skal bli kona hans. Hun oppfordrer han til å nå komme til bunns i hvor faren hans befinner seg.

– Jeg tar igjen opp saken og kontakter bidragsfogden. Jeg får en adresse, men det viser seg at dette er adressen fars familie bodde på før de ble tvangsflyttet. Jeg tar så kontakt med den tsjekkiske ambassaden her i Oslo, og får der tips om å kontakt den tyske ambassaden i Bonn da de har hatt en del saker som min. Etter hvert får jeg svar om at det finnes en mann med riktig navn og fødselsdato i Weiden i Vest-Tyskland. Jeg får så hjelp til å skrive brevet på tysk og fortalte at jeg var sønnen hans og at det hadde vært hyggelig å få kontakt. Jeg fikk raskt tilbake svar om at der var jeg endelig! For faren min hadde nemlig prøvd å komme i kontakt med meg, men da hadde jeg allerede flyttet til Waisenhuset og brevene han sendte kom i retur. Så han gav til slutt opp. I brevet stod det også at jeg var hjertelig velkommen til Omas 80- årsdag i mars, selv om jeg nesten ikke skjønner at vi turte å utsette hjertet hennes for en slik overraskelse. Da vi kom frem til gasthauset familien eide og hele familien stod utenfor, så jeg at faren min og jeg var helt like, sier Thorleif Blatt.

Han legger til at det var helt fantastisk å få en stor familie, med flere søsken, fettere og kusiner, som han har masse kontakt med den dag i dag.

Slik kan du finne mer informasjon om «tyskerjentene»

• Anmeldelser finnes i arkivene etter politikamrene, som ligger i statsarkivene. Hvor mange saker det er snakk om har ingen undersøkt.
• Etter krigen ble det opprettet granskingskommisjoner for unasjonal opptreden. Dette gjaldt ansatte i offentlige etater, men også i bedrifter og organisasjoner. Mange ble anmeldt for å ha vært sammen med en tysker. Disse rapportene ligger i granskingskommisjonens arkiv, i de kommunale arkivene. Det finnes også noe informasjon i Riksarkivet.
• Ble kvinnen gift før krigens slutt, kan man kanskje finne informasjon om vielsen i arkivet etter Deutsche Standesamt in Norwegen, som var en slags byfogd som blant annet registrerte vielser. Dette finnes i Riksarkivet. De fleste ekteskap ble imidlertid inngått etter krigens slutt, da de tyske okkupasjonsmaktene hadde svært strenge regler for hvem soldatene kunne gifte seg med.
• Fikk kvinnen barn, finner man informasjon om dette i Lebensbornarkivet. I 1950 ble krigsbarna ansett som norske. Det bestemt at man skulle behandle dette som ordinære bidragssaker etter barneloven fra 1916. Da ble de aller fleste saksmappene sendt til Fylkesmannen. Disse ble avlevert til fylkesmannarkivene i statsarkivene etter hvert som sakene ble avsluttet, da barna var 16 år. Noen få steder ligger også noe materiale hos byarkivene. I disse mappene ligger det mye stoff, særlig om mødrene. Her står historien til foreldrene, men det kan også ligge personlige brev og bilder i mappene.
• Dersom kvinnene ville hjem, kan man oppsøke arkivet etter sentralpasskontoret i Riksarkivet. Dette var datidens UDI. Det var de som behandlet søknadene fra kvinnene som ville tilbake til Norge. Her kan man finne både søknader og livshistorikk.
• For å få informasjon om tiden i Tyskland kan man oppsøke tyske arkiver som for eksempel Deutche Dienstelle (WASt) eller Bundesarchiv, og søke innsyn hos dem.

Slik kan du finne mer informasjon om de tyske fedrene

Krigsbarnforbundet Lebensborn får fremdeles henvendelser fra folk som ønsker å finne sine røtter, ofte fra barn og barnebarn av krigsbarn. I Berlin finnes et stort arkiv, Deutsche Dienststelle (WASt). Der befinner det seg arkivmapper over omtrent samtlige soldater i hæren, marinen eller flyvåpenet. Arkivet er ikke digitalisert. Derfor kan det ta tid å få svar på sine henvendelser hit. Det hjelper selvfølgelig å ha så mange opplysninger som mulig. Navn, fødselsår og tjenestested i Norge er viktige opplysninger. Søknadsskjema finnes på internett under følgende adresse: dd-wast.de/de/antrag-stellen/anfrage-nach-einer-person Man kan også søke direkte i de forskjellige byarkivene. Da må man selvfølgelig vite i hvilken by den tyske faren bodde i før han døde.

Hvilke sperrefrister gjelder for arkivmateriale som omhandler «tyskerjenter»?

I forbindelse med åpningen av Landssvikerarkivet brukte Riksarkivet sin fullmakt til å forlenge sperrefristen på mye av materialet som angår disse kvinnene fordi de mente at det å være «tyskerjente» var svært belastende for dem det gjaldt. Om man selv er «tyskerjente» vil man som part i sin egen sak få adgang til materialet med hjemmel i forvaltningslovens § 13b. Forskere kan også få adgang til taushetsbelagt materiale etter søknad. Dette er i utgangspunktet de som kan få tilgang til taushetsbelagt materiale. Men det er også slik at Riksarkivet foretar en konkret vurdering av alle innsynssøknader. Hvis de for eksempel kan bringe på det rene at den personen saken direkte gjelder er død, vil det allikevel være mulig for dem å gi ut materiale til den som spør, ikke bare familie. Dette gjelder kun saker der hvor det med bakgrunn i materiale ikke vil være mulig å identifisere eventuelle barn eller lignende. Noe av materiale er vanskelig tilgjengelig. Riksarkivet har begrenset med ressurser til å identifisere materiale uten gode muligheter til å avgrense arkivsøket. Hvis man er interessert i denne type materiale, er det derfor ønskelig at man kommer med en så konkret henvendelse som overhode mulig.

Kilde: Kåre Olsen, Thorleif Blatt og Riksarkivet