En sak fra virkeligheten
«Anmeldte begynte i arbeid hos tyskerne 10/6-42 som kontorhjelp. Hun tok dette arbeidet frivillig, da hun ikke kunne skaffe seg noen annen stilling. Hun ble i 1942 kjent med en tysker ved navn Josef. Dette var på hennes arbeidsplass. Hun benekter å ha hatt noen intim omgang med denne tyskeren eller andre.»
La oss kalle henne Berit. I september 1945 ble hun avhørt av konstabel Juuhl ved Bergen politikammer om sitt forhold under okkupasjonstida. Saken omhandlet først og fremst arbeid for tyskerne, men også at hun skulle ha mottatt både litt mat, koks og et radioapparat fra tyskerne. Alt dette var brudd på paroler som Londonregjeringa og hjemmefronten hadde spredt, men ikke lovbrudd.
Noen politikamre registrerte mange saker
Gledesdagene i mai 1945 var også revansjdager, og da var det nødvendigvis ikke dem som hadde begått klare lovbrudd det gikk ut over, men personer som hadde hatt åpenlys omgang med okkupantene. De unge kvinnene som hadde kjærester blant tyske soldater, var i så måte særlig utsatte. De virkelige landssvikerne ble dessuten, med noen få unntak, raskt arrestert av hjemmefronten og dermed beskyttet mot gjengjeldelsesaksjoner.
Alle som begikk krigsforbrytelser i Norge, alle medlemmer av Nasjonal Samling og alle som gikk inn i organisasjoner underlagt partiet eller bisto tysk politi eller etterretning fikk sine saker behandlet i landssvikoppgjøret. Og saksdokumentene finnes, med noen få unntak, i Landssvikarkivet, som oppbevares i Riksarkivet.
Nitti tusen mapper
Arkivet omfatter mer enn nitti tusen mapper på personer, grupper eller bedrifter, hvorav omkring halvparten endte i dom eller vedtatt forelegg på rettighetstap og – i de fleste tilfelle – også en bot eller en kortere fengselsstraff. Den andre halvparten endte i påtaleunnlatelse eller en eller annen form for henleggelse. Denne kunne skyldes at vedkommende allerede var død, rømt fra landet eller at bevisbyrden var for tynn til at politiet ville sette store ressurser inn på å oppklare saken.
Men hvis vi sammenligner de ulike politikamrene, finner vi store forskjeller mellom dem med hensyn til hvor stor andel av sakene som endte med dom og hvor stor andel som endte med henleggelse. Det skyldtes nok ikke ulikheter i kapasitet og prioritering i etterforskningen, men rett og slett om man i starten av oppgjøret tok imot anmeldelser av personer bare for omgang med tyskerne. Dette innebærer at man for noen deler av landet kan finne mange henlagte saker mot «tyskerjenter», mens man bare finner opplysninger om noen helt få i materialet fra andre deler av landet. Disse var da gjerne jenter som i tillegg arbeidet for tyskerne eller sto som medlemmer av Nasjonal Samling.
Bergen mest omfattende
I så måte fremstår landssvikmaterialet fra Bergen som det klart mest omfattende, med hele 165 esker med godt over tre tusen henlagte saker av ulik art. Noen få saker er store og fyller flere esker, men mange er ørsmå, slik at det i en eske kan være opptil et tredve- eller førtitalls av dem. Kontrasten er dermed stor til Hamar og Østerdal politikamre, med litt over åtte hundre henlagte saker. Og folketallet i Bergen og Laksevåg, som politikammeret også dekket, var ikke stort høyere enn i Hamar, hedmarksbygdene og Østerdalen til sammen, 120 mot 114 tusen ved folketellinga i 1946. Men det var mye større tysk aktivitet i Bergen enn på indre Østlandet. Dessuten: I Hamar var det flere saker som endte i dom enn henleggelse, og i Østerdalen nesten dobbelt så mange. I Bergen, derimot, var antallet henlagte saker nesten fire ganger antallet dommer. I Hamar og Østerdalen utgjorde kvinner under 30 år henholdsvis 17 og 12 prosent av dem med henlagt sak, i Bergen 34 prosent. Dette viser hvor store forskjeller det er i landssvikmaterialet fra de ulike politikamrene. Noen kamre har mange små henlagte saker, andre ganske få. Og i Bergen er de unge kvinnene meget sterkt representert.
Berits sak er en av disse. Hun forklarte seg som best hun kunne til konstabel Juuhl, som i september 1945 skrev en to siders rapport om henne. Hun forteller om sin gjøren og laden under krigen, men ikke noe om hun ble utsatt for «gatas justis» og ble snauklippet, slik det skjedde med tyskerjenter en del steder. Deretter avhørte politiet noen få vitner, som ikke hadde noen nye opplysninger å komme med, før saken ble henlagt «etter bevisets stilling». Men det tok tid, mer enn et år. Og det var først etter sommerferien i 1947 Bergen politikammer for alvor henla de store bunkene med slike saker.
Opplysningene er fortsatt sensitive
Opplysninger kan altså finnes i Landsvikarkivet om kvinner som hadde tyske kjærester, kvinner som «pleide å besøke tyske forlegninger», kvinner som pådro seg kjønnssykdommer og kvinner som fikk barn med sin tyske soldatvenn. Og Landssvikarkivet ble «åpnet» ved Riksarkivarens vedtak i mai 2014.
Men denne «åpningen» innebar bare at opplysninger om visse lovbrudd, nemlig landssvik og krigsforbrytelser, ble frigitt. Opplysninger om sykdommer og barnevernstiltak ble ikke frigitt, ja heller ikke omtale av enkeltpersoners nære omgang med okkupasjonsmakten. All rimelighet tilsier at det bør få ligge i fred så lenge de omtalte kan være i live – og litt til. Riksarkivaren forlenger derfor, med hjemmel i forvaltningslovforskriften § 11, taushetsplikten for opplysninger om slike forhold. Unntak gjøres når kvinnen var i et «fast forhold» med tyskeren og kanskje også giftet seg med ham og flyttet til Tyskland. Ofte var disse tyske partnerne skikkelige karer, som vitnene i saken ikke hadde noe å utsette på.
Spredte krigsbarnopplysninger
Den nære kontakten mellom okkupasjonsmaktens menn og norske kvinner resulterte også i en del fødsler. Opplysninger om slike «krigsbarn» finnes i Riksarkivet i arkivet etter Abteilung Lebensborn. Det består av kartoteker, ordnet alfabetisk på mors navn og på fars navn samt etter lebensbornnummer. Så finnes en statistikkprotokoll med avidentifiserte opplysninger og en hovedprotokoll med de sentrale opplysningene om foreldrene. Problemet med denne er imidlertid at bare et mindretall av sakene rakk å bli ført inn der innen krigen var omme og Lebensborn ble lagt ned. Det er også verdt å merke seg at det bare er de krigsbarna som ble født før kapitulasjonen og hvor mora søkte hjelp fra Lebensborn, som er registrert i arkivet, i alt ca. 7500 saker. Det totale antallet krigsbarn var atskillig høyere. Kåre Olsen anslår i Krigens barn fra 1998 at det reelle tallet lå mellom ti og tolv tusen.
Lebensborn-arkivet inneholder også en del saksmapper, men dette er bare de sakene som ble avsluttet under krigen, enten fordi barnet døde, mora giftet seg med barnefaren og flyttet til Tyskland eller barnet ble adoptert bort, gjerne til Tyskland. Alle de andre krigsbarnsakene, også en del saker der barnet ble født etter frigjøringa eller mora ikke søkte kontakt med Lebensborn, havnet i Sosialdepartementet, som på 1950-tallet fordelte dem ut til fylkesmennene der barna var bosatt.
Fylkesmennene kontaktet vest-tyske myndigheter for å spore opp barnefedrene og få i gang betaling av barnebidrag. Der faren var i live og bosatt i vest, kom det som regel til ordninger, og saksdokumentene ble helt eller delvis sendt videre til bidragsfogden i den aktuelle kommunen. Byene hadde egen bidragsfogd. På landet var lensmannen fogd. I de sakene hvor faren var død eller bosatt i øst, i DDR, var det ikke noe å hente. Dette innebærer at sakene vil være svært ulike i størrelse og de kan finnes i avleverte arkiv etter så vel fylkesmenn som bidragsfogder. For det meste er disse avlevert til statsarkivene, men noe er gått tapt, dessverre.
Alle arkiv skal åpnes
Alle arkiv vil før eller siden bli fritt tilgjengelige med mindre de går tapt i brann, tyveri eller mer eller mindre hjemlede kassasjoner. De arkivene som er omtalt ovenfor, er trygt forvart i Arkivverkets magasiner. Tyskerjentesakene i Landssvikarkivet vil, som nevnt, bli fritt tilgjengelige i 2030, med mindre de inneholder svært sensitive helseopplysninger eller opplysninger om krigsbarn.
Krigsbarnsakene blir som hovedregel tilgjengelige i 2045 eller 2046. Det har sammenheng med forvaltningslovforskriften § 10, som fastsetter hundre års taushetsplikt for barneverns- og adopsjonssaker. Opplysninger kan gis til sakens parter, men ikke til andre, bortsett fra at det kom en bestemmelse for få år siden om at når en adoptert er død, kan dennes barn gis innsyn som part. Riksarkivaren har lagt seg på samme praksis for krigsbarnsaker: Taushetsplikt i hundre år, og innsyn bare til krigsbarnet selv og – når det er gått bort – til vedkommendes barn. Spørsmål fra slektninger som ønsker å spore opp en halvbror eller halvsøster blir derfor avvist.
For dem som ikke kan få innsyn som part i sakene, kan dette virke lenge å vente. Men personvernet til dem som omtales i dokumenter og kartoteker, veier alltid tyngre enn tredjepersoners ønske om å få vite om tante Berits liv under krigen eller om hvem som var faren til et krigsbarn man kjenner til.