Umoralsk og problematisk, men også straffbart

Uekte barn er betegnelsen på barn født utenfor ekteskap. Det å få et barn uten å være gift var i mange hundre år sett på som svært umoralsk og problematisk av samfunnet. Lenge var det også straffbart.

– På 1700-tallet og litt inn på 1800-tallet kunne man bli straffet for leiermål, altså seksuell omgang utenfor ekteskap, og dette gjald både menn og kvinner. Men det var kvinnene som fikk barn og derfor oftest ble utsatt for straff. Denne straffen kunne for eksempel være å bli satt i gapestokk, sier Astri Andresen. Hun er professor i historie ved Universitetet i Bergen, og har blant annet forsket mye på bortsetting av barn. Hun gav også ut en bok om temaet i 2006.

Dødsstraff frem til 1842

Å bli satt i gapestokk, med samfunnet rundt som håner og ler av deg, var nok traumatiserende i seg selv. Men du kunne i verste fall risikere enda verre og mer alvorlige straffer. Dette trådde ofte i kraft om du ble siktet for fødsel i dølgsmål. Dette betydde å holde fødselen skjult, og døde barnet, kunne straffen være den samme som ved drap. Det betydde i verste fall dødsstraff.

– Det var ikke alltid enkelt å bevise hva som hadde skjedd. Så rettsmedisinen begynte etter hvert å utvikle seg på dette området, for å prøve å klarlegge om et barn var fullbyrdet eller ikke. Alt på slutten av 1600–tallet var det etablert en prosedyre med å undersøke barnets lunger for å finne ut av dette, men metodene ble flere etter hvert. I 1842 ble dødsstraffen erstattet med straffarbeid.  Helt til 1962 kunne kvinner straffes for abort, og den moralske avstraffelsen kunne også være stor, sier Astri Andresen.

Lenge vanskelig å være alenemor

Hun legger til at det er lett å snakke om fødsel utenfor ekteskap som én ting, men historiene kunne være mange. Noen steder var det helt vanlig at bruder var gravide når de giftet seg. Dette var ikke problematisk, så lenge paret faktisk giftet seg. Det var det ikke alle som hadde mulighet til av økonomiske grunner. Da ble det brått vanskeligere.

Mange ble også gravide uten å ha en fast partner. Dette var vanskelig på flere måter. Det ene var moralen og samfunnets syn på den. Det andre var det praktiske, for det var veldig vanskelig å forsørge et barn alene før moderne tid. Den eneste løsningen for de fleste var derfor å sette bort barnet sitt.

– Bortsetting kunne bety ulike ting. Noen barn ble sendt bort til fremmede og ble flyttet rundt mellom mange «hjem», kanskje flere ganger i året. De ble behandlet nesten som en pakke som ble sendt rundt, og ble svært lite verdsatt. Andre ble tatt inn av familien og elsket som et biologisk barn, sier Astri Andresen.

Adopsjonslov først i 1917

Bortsetting ble lenge stort sett ordnet privat, og derfor finnes det lite dokumentasjon på dette før fra 1900-tallet og utover.

Noen havnet hos besteforeldre, mens andre havnet hos fremmede. For å ta inn et barn fikk fosterforeldrene ofte en sum penger som skulle dekke livsoppholdet til barnet. Noen ganger betalte mor, noen ganger betalte far og andre ganger betalte Fattigvesenet.

Barna ble gjerne tatt tilbake når de kunne forsørge seg selv

Hvor mye kontakt barna hadde med foreldrene varierte. Noen ganger ville ikke moren ha kontakt, mens det andre ganger var fosterforeldrene som hindret kontakten. Det kunne i verste fall bety at en mor betalte for barnet sitt, men var helt avskåret fra det.

I mange tilfeller ble også barna tatt tilbake etter konfirmasjonen, fordi det da kunne forsørge seg selv.

Sterk og svak adopsjon fra 1935

Etterhvert får vi en adopsjonsordning i Norge. Den første loven kom i 1917. Fra 1935 hadde vi sterk og svak adopsjon. I den svake adopsjonen kunne adopsjonsforeldre si opp avtalen om de ikke var fornøyde. Sterk adopsjon var en fullverdig adopsjon slik vi har i dag.

De Castbergske barnelover endret mye

Praksisen med bortsetting av barn varte utover 1900–tallet. Fremdeles fikk mange fikk dårlig behandling.

Det verste eksemplet på dette finner vi i «Englemakerskesaken» fra 1901, der seks Oslo-kvinner ble tiltalt for å ha tatt livet av over 20 småbarn som var satt bort til dem.

Saken fikk stor oppmerksomhet, men ble senere litt glemt bort. Men det første frøet for å få bedre vilkår for ugifte mødre var nå sådd, og i 1915 ble de Castbergske barnelover vedtatt.

De endret tingenes tilstand til det bedre. Nå måtte mennene ta større ansvar, og barn og mødres rettigheter ble styrket, blant annet i form av at barn født utenfor ekteskap fikk lik arverett og like juridiske rettigheter som barn født i ekteskap.

Trygd for enslige mødre og enker i Oslo fra 1919

Det ble slått fast at begge foreldrene hadde ansvar for å bidra til å forsørge barnet. Mødre og barn som ble stående uten bidrag fra far, skulle også sikres. I følge Wikipedia kunne mødrene nå kreve bidrag i oppholdskommunen rundt fødselen og i inntil seks måneder etter at de hadde fått barnet. Bidrag kunne bli innkrevd av lensmann eller fogd, og det ble derfor langt vanskeligere for barnefaren å unndra seg forpliktelsene.

– Oslo innførte en trygd for enslige mødre og enker med barn i 1919. På den måten kunne de i større grad ta vare på barnet sitt. Jeg har ikke undersøkt om det var noen nedgang i antall bortsatte og bortadopterte barn etter denne ble innført, men jeg vil tro det, sier Andresen, og legger til at du da måtte oppgi hvem far var for å få støtte.

Barn gitt bort i avisen

I 1946 fikk man barnetrygden, som den første nasjonale ordningen i sitt slag. Denne gikk til alle barn, uavhengig av om de var født i eller utenfor ekteskap. Likevel så man i denne perioden en ny bølge med bortsetting og adopsjon av barn.

Strengere adopsjonsregler fra 1953

Årsaken var 2. verdenskrig og alle de ugifte kvinnene som fikk barn med tyske soldater. I rubrikkdelen til aviser fra denne perioden kan man derfor lese om søte pikebarn som søker nye, snille foreldre, enslige ektepar som søker barn og annonser for fødselsplass med garanti for at barnet blir bortadoptert med en gang. Slike annonser var også vanlige før krigen.

– Annonser av denne typen varte ikke lenger enn ut på 1950-tallet. I 1953 får vi en ny adopsjonslov som gjør at alle som vil formidle adopsjoner må ha en bevilling fra Sosialdepartementet. I tillegg får man etter i 1963 en landsdekkende morstrygd både for gifte og ugifte og kommunale stønader som gjør det enklere for jentene. Når man får like rettigheter for mødrene uavhengig av ekteskapelig status, blir det også mer uvanlig å gi bort barnet sitt. Dette henger jo også sammen med at de seksuelle moralnormene var i endring; at prevensjon var tilgjengelig, at det kom en abortlov og at kvinnene ble i stand til å forsørge seg selv og barn gjennom deltagelse i yrkeslivet, sier Astri Andresen.

(Kilde: Slekt og Data 4/2016)