Målgruppe

Målgruppen for slektshistorien var mine nærmeste slektninger, etterkommerne etter min farfar og farmor; 13 barnebarn, 27 oldebarn, 72 tippoldebarn og ett tipptippoldebarn, i alt 113 personer fra et par og åtti til ett år. Jeg ønsket å skrive en slektshistorie som kunne være leselig og interessant for slektninger som ikke har historie som hovedinteresse. Den skulle dessuten gi sammenheng, slik at leseren noenlunde lett kunne finne tremenninger, firmenninger osv.

Spennende lesning

Som historiker av utdannelse ønsket jeg at slektshistorien skulle gi substans utover datoer og navn på kirken der de var døpt, konfirmert, viet og gravlagt. Og som historiker med en viss lesning bak meg av historisk litteratur etter andre mønstre og andre krav enn de slektshistorier jeg har lest, ønsket jeg å frigjøre meg fra det jeg oppfattet som en slektshistorisk tvangstrøye (hver eneste opplysning ordrett gjengitt, hver dåp, konfirmasjon, vielse og gravferd datofestet osv.) Vi er slektsforskere, ikke datasamlere. Slektshistorien skal være mer enn en genealogi, en framstilling som kartlegger slektskapsforhold.

Disposisjon 

Siden slektsstevnet ble knyttet til mine besteforeldre, ga disposisjonen av slektshistorien seg selv: en anedel med anene til farfar og farmor, og en etterslektsdel med alle etterkommerne. (Her kan du lese mer om anetavler og etterslektstavler) Dette er en disposisjon jeg ikke har sett i Norge, men ifølge en fremragende dansk lærebok i slektshistorie er den gjengs i Danmark: "En populær måde at kombinere anetavle og efterslægtstavle er at udarbeje en såkaldt slægtsbog for et bestæmt ægtepar. Hvis man vælger et par, der blev gift sidst i 1800-tallet, kan den få et ret betydeligt omgang - men dog være overkommelig. Med dette ægtepar som udgangspunkt udarbejdes en fuldstændig efterslægtstavle samt en anetavle for hver af ægtefællerne." (s. 57, Hans H. Worsøe: Håndbog i Slægtshistorie, Politikens forlag, Køb. 1999, ISBN 87-567-5803-0, anmeldt i SogD 3-4/1999).

Lokalhistorie

Anene til min far og hans søsken har levd innenfor en geografisk og historisk ramme, med andre levekår enn våre.Vi kan snakke om biologiske røtter i et geografisk, historisk og sosialt jordsmonn. Denne rammen ønsket jeg å formidle. Alle anene til min farfar og farmor har så langt jeg hittil har kunnet gå tilbake, vokst opp på og bodd på Røros eller i Holtålen, kommunen nord for Bergstaden. Derfor begynner slektshistorien med en kort lokalhistorie på 33 sider med historie, geografi og levekår på Røros fra 1644, det året Røros Kobberverk ble stiftet.

Anene til farfar og farmor hentet jeg fram ved å sette min far inn som proband. Men under redigeringen av slektsboka fjernet jeg han som proband. Siden målgruppen ikke bare var mine og min brors barn, men også mine kusiner og fettere og deres etterkommere, kunne jeg ikke sette min far i sentrum. I stedet satte jeg inn en side med bilde av besteforeldrene med deres åtte barn og under bildeteksten en to linjers omtale av hvert av barna: navn, fødsels- og dødsår, yrke, ev. ekteskap med navn på barna. Dermed kom helt riktig alle barna likestilt som unummerert proband. På neste side kommer anene: farfar som nr. 2, farmor som nr. 3 osv. etter Stradonitz. Samtidig står plasseringen i anerekken foran personen; farfars far står slik: 4 fff, navn, farfars mor 5 ffm, navn, osv.

Oversiktelig

Anedelen etterfølges av en anetavle som et oppslag over to sider med samme nummerering. Med dette har jeg oppnådd at leserne kan slå fram og tilbake mellom tekst og anetavle: Hvem er søskenbarn og tremenninger, hva er han eller hun i forhold til meg osv.?

Fortalte sine barndomsminner

Vi var 15 barnebarn, fem vokste opp på Røros, flere av de andre tilbrakte sommerferier i barndommen på Røros. Jeg fikk fem av de eldste til å skrive om barndommen på Røros hos besteforeldrene. Barnebarna lever fremdeles, men de forteller om en annen tid:slakting og konservering før fryseren og kjøleskapet, klesvask før vaskemaskinen og på seteren før elektrisiteten, og feriereise med småbarn fra Arendal til Røros og videre til seteren før bilen ble allemannseie. Denne delen av boka er jeg spesielt fornøyd med, den gir nærhet og liv til framstillingen.

Etterslektsdelen ble ordnet systematisk i grener

Siste del, etterslektsdelen, er ordnet systematisk i grener, først den eldste og hans etterkommere, så den nesteldste osv. Alle har sitt nummer, jeg har nr. 6.1 (far nr.6, jeg eldst).  Dermed står alle etterkommerne i slektsboka slik: navn, nummer, fødselsår og -dato, til slutt omtale. Etterslektsdelen avsluttes med et oppslag over to sider hvor disse nr. står pluss fornavnet, slik at alle kan få en lett oversikt over slektskapet. (Ett av mine barnebarn på 12 år hadde under slektsstevnet full oversikt over de fremmøtte etterkommerne med slektskapet i familien.)

Oppfordret alle etterkommere til å sende inn bilder

Alle etterkommerne med ektefeller/samboere ble bedt om å sende inn bilde med navn, fødselsår og - dato, utdannelse, jobb og interesser eller hobbyer. Dette var ikke lett å få inn, noen syntes jeg maste, men var glade etterpå da de så resultatet. De personlige opplysningene ga i noen tilfelle liv til framstillingen. Jeg ba ikke om opplysninger om foreldrene til ektefellene, da ville sikkert innsamlingen gått tregere og med enda større motstand. Jeg regnet heller ikke med at dette ville ha vært interessant for leserne.

Lesevennlig tekst

Teksten skal være lesevennlig, den skal være sammenhengende, ikke stadig avbrutt av kildehenvisninger. For anene bruker jeg bare følgende rubrikker i slektsprogrammet: navn, født når og hvor, død og tekst. Alt jeg vet om personen, står kronologisk i teksten med alle kildehenvisninger til slutt. Mitt slektsprogram gav mulighet for lange, sammenhengende tekster og utskrifter med Stradonitznummer. Men den endelige redigering ble redigert i Microsoft Word og lang tekst ble delt inn i avsnitt. Jeg forenklet teksten til: ektemannen, "Gift med", kona med omtale, og så et nytt ektepar.

Bruk skifter 

Genealogien er et viktig grunnlag for slektshistorien, slektssammenhengen skal være riktig. Både kirkebøker og skiftedokumenter er viktige for å finne fram til de riktige anene. Der jeg har hatt problemer eller har kommet fram til et annet resultat enn i Rørosboka, har jeg redegjort for min metode, hvordan jeg har kommet fram til en annen sammenheng.

Men skiftedokumentene er langt viktigere enn bare for å finne slektssammenheng.De gir også innblikk i den materielle kultur, hva anene har eid. Skiftene er ikke bare etter avdøde med formue.Ved flere av skiftene etterlater avdøde seg lite annet enn tøyet han eller hun hadde på seg. Ofte forteller skiftene også hvordan arvingene har opptrådt overfor hverandre under delingen. Under lesningen av skiftene har jeg opplevd flere ganger at slektningene trer fram for meg som levende personer. Jeg anbefaler på det varmeste alle slektsforskere å gå gjennom skiftene etter sine aner. Jeg tror jeg har vært gjennom alle skiftene etter mine aner på Røros og i Holtålen, men tingbøkene har jeg ikke hatt tid til å gå gjennom og ser fram til å se på dem.

Bildene

Tidsnød gjorde at det er blitt for få bilder i første del om anene, men jeg er iallfall glad for bildet av en side fra skifteprotokoll fra 1694 der arvingene undertegnet med bumerker fordi de ikke kunne skrive.

Jeg fikk bruke noen tegninger av Røros, som viser bygårdene med våningshus, fjøs, stall og låve og med nummer, slik at jeg kan henvise hit til hus anene våre har eid og bodd i.Tegningen viser også et viktig aspekt i slektshistorien, at omtrent alle innbyggerne var både gruve- eller hyttearbeidere og småbrukere. Når det gjelder barndomsskildringene, er bildeforholdet et annet. Der har jeg skummet alle familiealbum med bilder fra barndom på Røros. For etterkommerne har det vært et mål at hvert bilde skal stå sammen med teksten om personene. 

Trykk

Vi brukte noen dager på å sette slektsboka i Microsoft Word, mens anetavlen med Stradonitznummer måtte jeg levere håndskrevet. Resultatet ble så levert trykkeriet.

Hele artikkelen stod på trykk i Slekt og Data nr 4/2000