Sjømannsmisjonen kom med opprop for å hindre sjømenn i å rømme, vi presenterer to her: "Rømningens følger" og "Rømning -- en synd, en skam!" Det ble også foretatt en undersøkelse på oppdrag fra Sjømannsmisjonen, for å se omfanget av sjømannsdeserteringen. Yngve Nedrebø har skrevet artikkelen nedenfor som tar for seg nettopp dette.

"En kræftskade på vor sjømandsstand og en ulykke for landet"

Av Yngve Nedrebø

I løpet av tiårene sist på 1800-tallet forlot flere titusen norske sjøfolk skutene sine i utenlandske havner. Spesielt i 1880-årene var det ille - da hadde de norske skipene som anløp New York i snitt mistet 10 prosent av mannskapet før avreise. Enkelte ganger kunne det bli problemer med å få seilt skipet hjem, og det ble gjort flere forsøk på komme ondet til livs.

I 1885 ble det fra norsk hold tatt initiativ til å få nedsatt en internasjonal kommisjon for samordning av tiltak mot rømning. Men det forelå en klar interessekonflikt mellom land som hadde for få sjøfolk (England og spesielt USA) og de landene som var rammet av "tapping" (Norge og Sverige), og Utenriksdepartementet ville ikke ta opp saken.

Høsten 1902 tok "Foreningen til evangeliets Forkyndelse for skandinaviske Sjømenn i fremmede havne" opp problemet på sin generalforsamling i Tønsberg. Generalforsamlingen gjorde problemet til et spørsmål om moral, og sendte ut et opprop som ensidig fokuserte på rømningen som "synd", som bedrageri og kontraktsbrudd. Men Sjømannsmisjonen så et behov for å få kartlagt rømningens omfang og årsaker. I 1903 sendte de sjømannspresten i London, Ole Gustav Barmann fra stasjon til stasjon ute for å innhente materiale. Han utarbeidet en rekke statistiske oversikter (langt over 500 sider), vesentlig bygd på innrulleringssjefenes annotasjons- og hovedruller, og forfattet et manuskript på over 70 sider om "Rømning og dens årsager". Materialet ligger arkivert i arkivet til Den norske Sjømannsmisjon, i Statsarkivet i Bergen.

Siden den tilgjengelige statistikken over rømte sjøfolk er svært mangelfull, og Barmanns manuskript har fått ligge nesten urørt i 90 år, kan det være på sin plass med en kort presentasjon av materialet.

I forbindelse med initiativet i 1885 ble det innhentet uttalelser og tall fra de svensk-norske konsulatene.

Registrerte rømninger fra norske skip 1880-1884 i konsulatdistriktene New York, Washington, Quebec og London (Utenriksdepartementets tall):
&bsp;

	1880	1881	1882	1883	1884	1880-84
New York	1.398	1.066	765	715	446	4.390
Washington	1.006	928	726	749	647	4.056
Quebec	237	304	340	343	300	1.524
London	416	496	782	672	441	2.807
Sum	3.057	2.794	2.613	2.479	1.834	12.777

I 1880 hadde den norske handelsflåten knapt 47.000 sjøfolk, tallet på desertører 1880-84 i konsulatdistriktene New York, Washington, Quebec og London tilsvarer over en firedel av mannskapsstyrken! Nå er det for så vidt naturlig at spesielt mange rømte nettopp i disse årene. Norsk skipsfart var i krise. Den norske handelsflåten hadde økt tallet på sjøfolk kraftig fram til 1875: fra vel 11.000 i 1835, via 38.000 i 1865, til drøyt 60.000 i 1875. Men mellom 1875 og 1880 sank tallet på sjøfolk på norske skip sterkt. Nordmennene hadde ikke taklet overgangen fra seil til damp like bra som konkurrentene og mistet store andeler i fraktmarkedene.

Fram mot hundreårsskiftet svingte tallet på sjøfolk i den norske handelsflåten, men uten endringer like dramatisk som i slutten av 1870-årene. I 1900 var tallet på sjøfolk på norske skip 49.918.

Utenriksdepartementet så mønsteret i rømningene i 1880-årene som resultat av endringer i de lokale hyrevilkårene. En matros på en norsk skute ville i 1880 kunne regne med å ha rundt 30 kroner i måneden i hyre. Den samme matrosen ville kunne få 80 kroner om han mønstret på et skip fra New York, og 50 om han var på et skip fra London. I 1882 var hyrene i New York gått noe ned, samtidig som lønnene i London var steget. Parallelt med denne endringen kom en sterk økning i tallet på avhoppere i London, og en tilsvarende reduksjon i tallet på "desertører" i New York.

I 1900 regnet man med at det på verdensbasis fantes rundt 700.000 sjøfolk. I tillegg til de 50.000 som seilte med norske skip, var det ifølge Barmann på dette tidspunktet i overkant av 16.000 nordmenn i tjeneste på utenlandske skip (i overkant av 4.000 på engelske, og godt over 12.000 på amerikanske). Nå må det understrekes at det selvsagt ikke bare var avhoppere blant nordmennene i fremmede lands mariner. Mange hadde fått tillatelse til å ta hyre utenlands, andre var emigranter, men Barmann slo fast at det store flertallet blant dem hadde rømt fra norske skip.

Sjømannspresten Ole Gustav Barmann (1853-1938) hadde bak seg mange år i Sjømannsmisjonens tjeneste da han tok fatt på oppgaven med å kartlegge rømningsvesenet. Fra 1888 til 1894 hadde han vært stasjonert i Pensacola (USA), fra 1894 i London. Hans innsats for norske sjømenn ble belønnet med St. Olavs orden i 1904. Han ble samme år sokneprest i Skjervøy, kom seinere med som medlem i komiteen som lagde utkast til ny sjømannslov (og hans innsats der var slik at han av enkelte omtales som "sjømannslovens far"), og satt flere perioder på Stortinget.

I tillegg til å se på forholdene i de store havnebyene ute, innhentet Barmann opplysninger på individnivå om avhopperne fra Kristiania og Drammen innrulleringsdistrikter.

Barmann selv var ganske rystet over det han fant: "Christianiafjorden leverer og har leveret i 30 aar næsten 2 mand hver dag. Af disse to kommer den ene tilbage og den anden gaar tabt. Christianiafjorden leverer en sømand pr. dag aaret rundt til undergang i den store molok-rømningen".

Registrerte rømte sjøfolk fra Kristiania og Drammen innrulleringsdistrikter 1870-1900 avhoppet i USA og Europa (Barmanns tall):
 

År / sted	USA	Europa m.m.	Sum
1870-79	1.818	3.493	5.311
1880-89	2.393	3.893	6.286
1890-1900	1.755	3.635	5.390
1890-1900	5.966	11.021	16.987

Barmann fikk vist at de europeiske (først og fremst de engelske) havnene gjennom hele perioden var arena for flertallet av rømningene. Han splittet opp materialet etter alder og fant at nesten halvparten av alle de som rømte var under 21 år (og flertallet av disse hadde under 2 års fartstid). Videre fant han at det var forholdsvis langt flere over 21 år blant avhopperne i USA enn i Europa.

Forklaringen på dette måtte være at norske skuter hadde langt flere anløp i europeiske enn i amerikanske, slik at de unge sjøfolkene oftere fant anledning til å hoppe av i europeiske havner. Men alt syntes å tyde på atdet var til den amerikanske handelsflåten mange av avhopperne i Europa hadde tenkt seg.

Ellers viste undersøkelsen at halvparten av desertørene vendte hjem til Norge innen 5 år etter avhopping. Men mande rakk ikke å vende hjem. Generalkonsulatet i London sendte i løpet av 14 år melding til norske myndigheter om 1.650 dødsfall blant norske sjøfolk i engelsk tjeneste. Og dette tallet på døde gjelder kun de registrerte. Barmann regnet med at det var store mørketall.

Barmann hadde planer om å innhente tall også fra de andre innrulleringsdistriktene, men det synes ikke å være gjort. Men han mente likevel å ha grunnlag for å slå fast at konsulatenes totaltall på 34.207 rømte i perioden fra 1870 til 1900 var alt for lave. Han hevdet man trygt kunne plusse på 6.000, slik at man kan regne med at norske skip mistet 40.000 sjøfolk i rømning mellom 1870 og 1900.

Barmann splittet også opp talloppgavene fra Kristiania og Drammen i innrulleringskretser:
 

Krets / periode	1870-79	1880-89	1890-1900	Sum
Fredrikshald	374	315	212	901
Fredrikstad	554	859	860	2.273
Sarpsborg	128	190	109	427
Son	85	72	26	183
Moss	209	266	239	627
Drøbak	100	91	47	238
Kristiania	1.244	1.193	1.130	3.567
Drammen	590	735	850	2.075
Holmestrand	144	194	129	467
Horten	348	293	209	840
Tønsberg	877	1.133	865	2.874
Sandefjord	179	275	310	764
Larvik	491	674	586	1.751
SUM				16.987

Her er det først og fremst tallene fra Tønsberg som er oppsiktsvekkende. Fra hele amtet (det seinere Vestfold fylke) er det registrert noe over 10.000 emigranter mellom 1870 og 1900. Samtidig har det fra Tønsberg krets alene hoppet av nesten 3.000 sjøfolk! Samlet hadde kretsene i Vestfold 6.696 avhoppere.

I sitt kapittel om årsakene til rømningene peker Barmann på en rekke forhold. Han mente de lave hyrene på norske skip, kombinert med de unge sjøfolkenes eventyrlyst fikk ta en vesentlig del av skylden, sammen med vervingsagentene i havnebyenes kneiper. Han mente det relativt sjelden var mishandling om bord eller dårlig kost som gav rømninger fra norske skip. Men han pekte på at endringer i lovgivningen, og ikke minst opplysning om hvilke usle kår som kunne bli de norske sjøfolkene til del på andre nasjoners skip, kunne hjelpe til å få ned tallet på avhoppere.

Barmann har gjennom sitt arbeid vist at avhoppingen i siste del av 1800-tallet i det vesentlige var en arbeidsvandring: norske sjøfolk som tok tjeneste i utlandet som sjøfolk, ikke som man ofte kan få inntrykk av: emigrasjon, der norske sjøfolk hoppet av for som sine utvandrende landsmenn å bli farmere i Midt-Vesten.