En augustdag i 1903 sto en døv åtteåring på brygga sammen med mammaen sin og ventet på dampskipet som skulle ta dem til Kristiania (Oslo). Guttungen holdt mammaen sin hardt i hånda, og han hadde vondt i magen fordi han var både spent og redd for det som ventet ham. Kanskje gledet han seg litt også.

Endelig skulle han bli kjent med andre barn og få venner. Mammaen hans på sin side kjente på en stor og vond klump fordi hun skulle sende gutten sin til Kristiania offentlige døveskole, og der skulle han også bo. Hun grudde seg fælt for hvordan dette skulle gå. Tanken var uutholdelig!

Nei, naturligvis er det ingen kilder som kan bekrefte dette, men faktum er: 23. august 1895 ble Alf Melbye født på Tjøme i Vestfold. Foreldrene hans het Anton og Olga Melbye. Faren var seilskuteskipper og gårdbruker, men det var kona som sto for den daglige gårdsdriften.

Da Alf var to år, døde faren i et skipsforlis. Hvordan de første barneårene hans var, er det ingen kilder som kan si noe om, men ifølge folketellingen i 1900, bodde det på gården Hellesmo fire personer; Alf, hans mor, mormor og tante, så de var mange som tok seg av den lille døve gutten.

Oppholdet på døveskolen

I 1891 vedtok Stortinget for første gang en lov som gjaldt undervisning av elever med spesielle behov. Der slås det fast at døve barn har både rett og plikt til opplæring, og det innebar at barna måtte reise hjemmefra og bo på internat for å få undervisning.

Det var fem døveskoler i landet. På slutten av 1800-tallet var det to godkjente opplæringsmetoder for døve; tegnspråk og talemetoden. Den gikk ut på å lære døve barn å snakke samtidig som de lærte å munnavlese det andre sa. Alf Melbye fikk opplæring i talemetoden, og den mestret han særdeles bra. Talemetoden ble gradvis avløst av tegnspråket.

Det var ved Kristiania offentlige skole for døve som Alf begynte. Skolefagene var: uttale, anskuelighetsøvelser, religion, regning, lesing, skriving og tegning, men også noe historie og geografi. Skolegangen var praktisk rettet, for døve skulle jo også ut i arbeidslivet som voksne.

Internatet fungerte ikke for Alf Melbye. Etter ett år med internatliv og mistrivsel flyttet han inn hos en familie sammen med tre andre døve gutter. I folketellingen fra 1910 bor han hos familien Eriksen i Bjerregaards gate 5, ikke langt unna skolen. Det kostet naturligvis ekstra å bo privat.

Alfs mor, som var eneforsørger, måtte finne annen inntekt enn gårdsbruket, som ikke holdt til henne selv engang. Hun drev allerede et hjemmebakeri, og hun hadde begynt å veve lakener for salg. Det var et slit.

Begynte som baker

Alf gikk åtte år på skole i Oslo, og etter konfirmasjonen i 1911 var han ferdig med skolegangen. Han flyttet da til Sandefjord hvor han var lærling i et bakeri. Der ble han i fire år, og i 1915 fikk han sitt svennebrev.

Hvorfor han valgte å bli baker, kan jeg jo bare spekulere i, men i og med at mora hans allerede i mange år hadde drevet et lite hjemmebakeri, er det vel ikke utenkelig at han visste at det var arbeid til han der hjemme. Alf hadde svennebrev både som baker og konditor. Han var svært flink til å tegne, så konditoryrket var nok midt i blinken for ham.

Døve hadde begrenset adgang til yrkeslivet, og noe av målet med døveskolene var å gjøre de døve i stand til å forsørge seg selv. Yrkesopplæring var dermed en viktig del av skolegangen. Det man så på som egnede yrker for guttene, var skredder, snekker eller skomaker.

Tall fra Statistisk sentralbyrå fra 1930 viser at av 453 døve menn jobbet cirka fem prosent med andre håndverk enn de som jeg nevnte, og bare i underkant av én prosent jobbet som småindustridrivende. Dermed valgte Alf Melbye en uvanlig yrkeskarriere sammenlignet med andre i samme situasjon.

Overtok mors bakeri og fikk sertifikat

Vel tilbake på Tjøme overtok han sin mors hjemmebakeri og bygde det opp til å bli en bedrift som ble lagt merke til, både lokalt og i døvesamfunnet. De første årene ble brød og kaker stekt i vedfyrte ovner, men strømmen kom og gjorde arbeidsdagen enklere. I mange år kjørte Alf ut bakervarene sine med hest og kjerre. Hesten ble gammel samtidig som at Melbye så at det ble vanligere med biler.

Han begynte å drømme om å eie sin egen bil, for med bil ville vareleveringen ta mye kortere tid og arbeidsdagene ville bli vesentlig kortere. Det var bare én hake med denne drømmen; Bilførerloven krevde god hørsel for den som skulle få sertifikat.

Alf måtte til Tønsberg og drøfte saken med politimesteren der, men han kunne ikke hjelpe ham. Bakeren ble skuffet og ergerlig over dette, men ga seg ikke. Derfor kom han på at han kunne henvende seg til kong Haakon og spørre om hjelp.

En lærer på Tjøme hjalp ham med å skrive brevet, og det tok ikke lang tid før kongen svarte på en hyggelig måte at han ikke kunne hjelpe, men han anbefalte å sende søknad til overingeniøren i Veivesenet. Ny søknad ble sendt, men det tok mange måneder før svaret kom. Svaret kom via lensmannen og Alf ble bedt om å møte på lensmannskontoret. Han visste ikke hva lensmannen ville, så han var spent.

Da han kom til lensmannen, var han et eneste stort smil. Veivesenet hadde svart, og resultatet var at Alf skulle få sertifikat! Dette var i 1923 og han var da den andre døve i Norge, og en av de første døve i Europa, som fikk tillatelse til å kjøre bil.

En historie om Melbye var at bilen havarerte under en kjøretur. Han ristet på hodet og sa til passasjeren sin at han trodde det var noe med bakakslingen – noe han måtte registrere selv om han ikke kunne høre endringene. For ordens skyld: Det var bakakslingen som hadde røket.

En annen historie ble fortalt av Adolf Olsen i 1981: Rundt 1925 var bakermester Melbye i Tønsberg med Forden sin da han, fortelleren og en tredje person møttes. Melbye åpner ivrig panseret og de tre mennene kikket ned i motoren, for dette var jo noe som var nytt og spennende for dem alle. Rundt dem samlet det seg flere og flere tilskuere. Bilparken var jo ikke så stor den gangen, og døve som brukte tegnspråk, var heller ikke dagligdags kost. Plutselig dukket to politimenn opp, for en av tilskuerne hadde ringt politiet. De fant det mistenkelig at døve hadde bil. Politimennene forsvant lett røde i ansiktene da de hadde kontrollert førerkort og vognkort, og funnet ut at alt var i orden. Døve var en stigmatisert gruppe i samfunnet.

Stiftet familie og ble en kjent baker

Alf Melbye var kjent som en svært pen mann, og mørk som han var, kunne han like gjerne vært søreuropeer. Det var nok mang ei jente som kastet lange blikk etter ham. Ei ung dame fra Tønsberg, som kom til Tjøme som tjenestejente en gang på 1920-tallet, møtte den unge bakeren. De to ble etter hvert et par.

Den unge damen het Johanne Ullitz og var født i Tønsberg 15. oktober 1899. 27. desember 1928 gifter de seg, og Johanne flytter til Hellesmo og engasjerte seg i mannens bakeridrift. De fikk to sønner sammen; Anton Georg, som var født 22. desember 1929, og Kristian, som var født 11. mars 1931.

Den eldste ble baker og drev etter hvert bakeri og konditori sammen med faren sin. Alf, som startet bakeri på Hellesmo, hadde lange og strevsomme dager. Om natten bakte han, og om dagen kjørte han ut varer. Tjøme hadde ikke mange bofaste innbyggere, men om sommeren var stedet ettertraktet for ferierende og folketallet ble mangedoblet. Kundegrunnlaget i bakeriet ble også mangedoblet. Melbye utvidet, det kom til et utsalg og etter hvert økte både omsetningen og plassbehovet.

I 1931 ble ny bygning oppført på eiendommen. Det nye bygget huset bakeri i første etasje og leilighet i andre etasje. Våningshuset ble også bygd på, og ga lokaler til konditori og dertil hørende kjøkken. I 1948 ble bakeriet betydelig modernisert. På 50-tallet var bakeriet et relativt stort bakeri på landsbygda, og sommerstid var det ansatt fire–seks bakere samt betjening på fire i konditoriet.

Nå skulle en vel tro at i et bakeri hvor sjefen var døv, var dette en stille arbeidsplass, men den gang ei. En av sesongarbeiderne fortalte at det var et bråkete sted å jobbe. Brød- og kakeformer kastet omkring, og redskapen brutalt håndtert. Arbeidsfordelingen mellom Alf og hans kone var fordelt slik at han var sjefen i bakeriet og hun var sjef i konditoriet, samt den som passet telefonen.

Bakermesterens gode uttale og hans evner til god munnavlesning kom godt til nytte som arbeidsgiver. I 49 år ledet han sin egen forretning på Tjøme. Bakermesteren var en kjent og svært respektert mann, og på 70-årsdagen sin fikk han mye oppmerksomhet i form av intervjuer med både lokalavisa, «Tønsbergs blad», og døves eget tidsskrift, «Tegn og tale».

Selv om Melbye hadde lange og strevsomme dager i bakeriet sitt, engasjerte han seg mye i Vestfold døveforening. Hans erfaringer som forretningsmann kom godt med. Han var med på stiftelsesmøtet i Vestfold døveforening i 1914 og han var i flere år foreningens leder, samt at han var styremedlem og foreningens revisor.

Gode minner om farfar

Jeg forteller ikke bare om en respektert baker, konditor og innehaver av Melbyes bakeri, men jeg forteller historien om farfaren min, så jeg er en kilde selv. Da farfar, Alf, ble enkemann i 1966, flyttet han fra leiligheten sin og hjem til oss i hovedhuset, som var på samme gårdsplass. Da var jeg snaut sju år, og farfar var en del av vår kjernefamilie. Jeg tror nok at andre syntes det var eksotisk å vokse opp i et bakeri og konditori og med en døv farfar, men for meg var det hverdagen.

Jeg husker farfaren min som en svært snill og blid mann med godt humør. Han snakket tegnspråk med sine barn og kone, men jeg lærte aldri tegnspråk. Det var viktig å snakke tydelig og samtidig se på farfar. Da leste han på munnen det jeg sa, og jeg forsto det han sa. Uttalen hans var lett å forstå, men han brukte ikke språket som oss. For eksempel utelot han preposisjoner og andre småord.

Jeg husker at han kunne stå på gårdsplassen vår og snakke med naboen på andre siden av veien. Han likte godt å fortelle historier og hadde mye å fortelle fra livet sitt. Et minne jeg har er at vi satt og så Dagsrevyen sammen, og det var ei dansk dame som ble intervjuet, noe farfar fikk med seg, for han spurte meg om hun var dansk. Det var åpenbart noe med hennes måte å bruke leppene på som fortalte han at hun var dansk. Vi spilte også kort sammen, og det var farfar som lærte meg spill som kasino og tomannswhist.

Ett av barndommens mysterier var hvorfor jeg fikk skjenn når jeg kasta ball og den traff veggen. Hvordan visste han hva jeg gjorde når han ikke hørte noe? Som voksen forstår jeg jo at han merket vibrasjonene i veggen.

Kanskje det aller beste minnet jeg har er det å sette tennene i nybakte wienerbrød. Bare tanken på den sprøe konsistensen gjør at jeg fortsatt får vann i munnen. Noe av det siste som ble gjort i bakeriet om morgenen, var steking av wienerbrød. Det var det farfar som gjorde, og det vesle barnebarnet hans visste nøyaktig når det skjedde.

21. april 1974 døde han, og et langt liv for en avholdt, respektert bakermester og familiemann tok slutt.

Kilder

• Digitalarkivet (folketellingene).
• Nettbiblioteket til Nasjonalbiblioteket («Tønsbergs blad» og tidsskriftet «Tegn og tale»).
• Nettstedet til Norsk Døvemuseum.