Vårt medlem Anne Ødegaard Mikkelsen innledet med å foretlle om sin forfar som var secondløitnant i vannlangerkorpset i borgerbrannkorpset.

I tiden før 1624 var Oslo en liten by med om lag 3.000 innbyggere, og besto i hovedsak av hus bygget av laftet tømmer som var tjærebredd. Bare noen få hus, som f. eks. noen kirker, var bygget av mur. Det skal ha vært større branner i byen 12 ganger før det i 1624 var en stor brann som varte i tre døgn. Da besluttet kong Christian IV at byen skulle bygges opp et nytt sted, og hete Christiania.

Da fikk man også bestemmelser om at alle større byer skulle ha flere brannvakter. En skulle være på utkikk i et tårn, enten plassert på en høyde eller i et egnet kirketårn. Flere kirker ble etter dette bygget med egne tårnrom egnet for brannvakter. I tillegg skulle det gå vakter rundt i byens trange gater og observere branntilløp. I tillegg skulle alle innbyggere hjelpe til når det brant, og man kunne få bot om man møtte opp til en brann med tomme hender (man skulle ha en bøtte vann eller annet utstyr) eller hindret mannskapene i å utføre sitt arbeid.

Det var krav om at nye bygninger skulle bygges i mur, men dette ble ofte ikke overholdt på grunn av de store kostnadene dette medførte. I 1686 var det en ny stor brann, som startet med et lynnedslag i trefoldighetskirken ved gamle rådhus. I 1714 ble det innført et borgerbrannkorps, som ga arbeidet bedre organisering og ledelse, men som fortsatt hadde begrenset med utstyr til rådighet for de frivillige mannskapene.

Først i 1861 fikk byen det første yrkesbrannkorps på om lag 40 personer, med hovedstasjon i sentrum og bistasjoner på Sagene og Grønland. Det var fortsatt hester som trakk brannvognene, men på slutten av 1800-tallet ble det kjøpt inn mere og bedre utstyr. Manuelle pumper ble etter hvert erstattet av dampsprøyter, og de første biler kom i bruk på 1920-tallet. Den siste hesten ble pensjonert i 1926.

Mer informasjon om brannvesenet, stasjonene i Oslo og mannskapene kan du finne på Brannmuseet i Oslo.