«Her staar alt vel til, vi har foet et meget godt aar, i sær paa hvede. Vi fik 1.875 bu. hvede og 800 bu. havre prisen paa hveden har været god, vi har faaet 85 cents per bu. til 88 c. Vi har en mængde kreaturer, det er saa meget snak om at kreaturene ikke lønner sig, her i landet, men for os har de lønnet sig godt i aar har vi solgt 16 stykker for 3,19 Doll og saa mælkede vi 17 kuer i sommer og solgte smør for omtrent 250 Doll. og saa har vi igjen 65 stykker. Det er meget arbeide med saa mange kreaturer, vi har ikke mere end en tjeneste gut, ingen pige saa de ser det bliver travelt».

Dette skriver emigranten Randi Hande hjem til Norge 4. november 1890. Brevet ligger i Nasjonalbibliotekets samling av amerikabrev.

En bestefar på prærien

Disse brevene er en godt brukt kilde for mange, men visste du at bildene som ofte fulgte med dem også kan fortelle oss mye om emigrantene i slekta vår?

Sigrid Lien, professor i kunsthistorie ved Universitetet i Bergen, har forsket mye på amerikabildenes budskap og har blant annet utgitt boken «Lengselens bilder» om temaet. For tiden er denne også under oversettelse til engelsk i regi av University of Minnesota Press.

– Det var bestefaren min som først vekket interessen min for denne delen av historien. Han var en sånn koselig gammel bestefar med pipetobakk og kamferdrops i skuffen. Og så fortalte han noen ganger om den gangen han hadde vært i USA som ung mann. Jeg så ham for meg som cowboy på prærien, men han var vel egentlig sauegjeter i Montana, slik som så mange andre fra Sunnhordland- og Rogalandsdistriktene. Han fortalte blant annet om klapperslangene han hadde drept, og om at han en gang så en svenske fryse av seg ørene under en ekstra streng vinter. Etterhvert ble dette en litt fjern historie for meg. Men så døde bestemor, og en dag kom et fotografi av bestefar til hest i Montana i posten fra en slektning. Da ble historien levende igjen, og med den også minnene fra barndommen om norsk-amerikanere på besøk. Jeg kan for eksempel huske da en av bestemors emigrerte søstre kom på besøk. Hun hadde blått hår og løp rundt på gårdstunet i joggedrakt, sier hun.

Bilder har hatt lavere status i historieforskningen

I mellomtiden hadde Lien rukket å bli kunsthistoriker, og etter et møte med en brevforsker som arbeidet med amerikabrev, kom hun til å tenke tilbake på bildet av bestefaren på prærien. Trolig var det også mange andre familier som ikke bare hadde bevart brev, men også amerikafotografier. Mange hadde forsket på brev, men ingen hadde interessert seg for dette spennende visuelle materialet.

Med midler fra Norges Forskningsråd startet hun et forskningsprosjekt omkring fotografiet i historien om den norske amerikautvandringen. Lien begynte å samle inn bilder og forskningen førte henne både til USA og Norge. Etter hvert snevret fokuset seg inn på et par steder som hadde hatt stor utvandring: Setesdalen og Jæren. Her kom hun i kontakt både med museer, arkiver og privatpersoner som bidro med verdifull hjelp og spennende forskningsmateriale.

Lavere status i historieforskningen

Lien sier at fotografiet som kildemateriale generelt har hatt lav status i historieforskningen. Det har i hovedsak vært brukt som illustrasjoner, noe man har hvilt øynene på, og er slik ikke blitt vurdert på egne premisser. For bildene har i seg selv vært med på å skape historie. Kanskje bidro nettopp fotografier sendt fra slektninger i USA til at mange tok bestemmelsen om selv å kjøpe en amerikabillett.

Fotografiets historie og norsk emigrasjonshistorie går på mange måter hånd i hånd. Bare rundt et tiår etter at den første emigrantbåten dro ut fra Stavanger i 1825, ble nyheten om oppfinnelsen av fotografiet gjort kjent i Paris. Amerikafeberen og fotofeberen herjet derfor samtidig, og man kan derfor følge utviklingen av både fotografiene og emigrantsamfunnene gjennom å se på disse bildene.

– Vi vet at noen familier hadde med seg daguerreotypier i bagasjen. Dette var forgjengeren til fotografiet, de var kostbare å produsere, og stort sett bare for familier fra høyere sosiale lag. Men så tar det av på 1860- og -70-tallet. Etterhvert er det bare de aller fattigste som ikke har råd til å få tatt sitt portrett. Folk begynte tidlig å samle visittkortfotografier i album – og utveksle fotografier med andre.  Brev og bilder fulgte hverandre også i korrespondansen mellom norske utvandrere og deres slekt og venner hjemme i Norge, sier Lien, og legger til at privatpersoner begynner å eie egne kameraer på 1920-30-tallet.

I brevene som følger bildene står det ofte spesifisert hvordan de skulle håndteres. Amerikabrev ble gjerne sirkulert i bygda og familiene, så avsenderen kunne gjerne skrive at bildene bare skulle ses av noen utvalgte personer og ikke følge med i distribusjonsrundene.

Viste fram utviklingen i det nye livet gjennom bilder

Gjennom forskningen sin så Lien at bildene hadde ulike funksjoner.

– Norsk-amerikanere kunne ofte be om bilder av steder og folk de hadde forlatt. Mens noen brevskrivere for eksempel ønsket seg et foto av innseilingen til Lillesand, ønsket andre seg et bilde av kjente landemerker, som Fløyfjellet i Bergen. Selv sendte norsk-amerikanerne gjerne fotografier av familien sin foran sine hjem og eiendommer. De var også opptatt av å markere viktige begivenheter i livet som fødsler, forlovelser, bryllup og dødsfall fotografisk. På et fotografi tatt av den norsk-amerikanske fotograf Martin Morrison (eller Mauritzen som han het før han emigrerte), ser vi for eksempel gullbryllupfeiringen til det norsk-amerikanske ekteparet John og Berte Charlson. Her sitter alle med blikket rettet mot fotografen, og det er nesten som at man ønsker at familien hjemme skal føle at de tar del i feiringen, sier hun.

En annen funksjon bildene hadde, var å berolige de hjemme og fortelle at livsvalget de tok om å reise hadde vært riktig. Mange av amerikafotografiene framstår også som typiske skrytebilder.

– Fotografiene viser gjerne hele familien pent oppstilt i sine beste klær foran nye amerikanske hjem. Først kan det dreie seg om beskjedne jordhytter, men gradvis blir det mer staselige bygninger. Et fellestrekk er at nybyggerne viser fram sine fineste eiendeler, enten det er porselen, bøker, fotoalbum, husdyr eller etter hvert, også den nye bilen. 

Kontrastenes bilder

I noen tidlige amerikabrev finnes det oppfordringer til slektninger hjemme om å komme over til USA. Men mange gav seg med dette etter hvert. For ansvaret for andres livslykke kunne være en for tung bør. Men der en ikke våget å forespeile noe gjennom ord, kunne bildene vise fram mulighetene et nytt liv i USA kunne tilby.

– Det emigrantene ikke helt våget å love og si gjennom tekst, sa de kanskje isteden gjennom bildene de sendte over. De poserte for eksempel framfor bilder av tilsynelatende uendelige åkre. Hjemme hadde slektningene gjerne bare en liten potetflekk de gravde i, sier Lien.

Kvinnen på prærien

Gjennom forskningen sin har hun kommet tett på historien til mange av emigrantene på bildene hun har undersøkt.

– Jeg fant blant annet et bilde av en kvinne som leser i en bok, foran et nybyggerskur på prærien i North Dakota. Etter hvert fikk jeg kontakt med familien hennes og fikk også tilgang til brevsamlingen hun etterlot seg, brev som hun hadde skrevet i ensomhet som nybygger på prærien. Brev og informasjon fra slektningene hennes dannet en interessant kontekst for fotografiet av henne. Det viste seg at hun opprinnelig reiste etter faren sin til USA. Men da gjensynet viste seg å bli en skuffelse, skjønte hun at hun måtte klare seg selv. En måte å skaffe seg en ny start på, var nettopp å skaffe seg et stykke jord, for så å selge det etter noen år. Hun prøvde seg som eiendomsspekulant, og reiste skuret hun sitter fremfor på bildet. I brevene kommer det også frem at hun er en oppegående dame som leser feministiske manifest og samtidig russisk litteratur, og som ikke passer inn på stedet hun har havnet. Hun kan ikke bruke våpenet hun eier, hun må gå langt etter vann og istedenfor å dyrke jorda, plukker hun blomster, gjør astronomiske observasjoner, og utdanner seg etterhvert også som fotograf.  Hun er en kvinne som venter på bedre tider og at livet skal begynne.

Sporet opp historien til et gammelt album

Men så var det alle amerikabildene som viser personer som er vanskelig å identifisere. Hva gjør man med disse? Lien har støtt på mange slike i forskningen sin.

– Ofte er det slump og tilfeldigheter som gjør at man klarer å identifisere folk på bildene. Jeg har en litt morsom historie av den typen. For å finne gamle fotografier liker jeg å søke på Ebay, der det ofte ligger mange gamle amerikafotografier for salg. Mange yngre norsk-amerikanere har ikke lengre noe forhold til fotografiene etter forfedrene sine og kvitter seg med dem på Ebay. En gang kom jeg over et album med bilder av kvinner i hallingbunad, og jeg så at de var søsken. Det stod også oppført noen navn under bildene, så jeg gikk inn på Digitalarkivet og fant ut at av denne søskenflokken hadde det emigrert flere. Men bare en datter. Jeg skjønte da at albumet måtte komme fra henne. Jeg søkte så videre og fant noen etterkommere, og ringte en av dem og fortalte ham at bestemorens album nå lå ute til salgs på nettet. Det viste seg at historien bak var veldig rørende. Bestemoren hadde nemlig reist over med mann og barn, men familien ble rammet av sykdom og hun var den eneste som overlevde. Etter hvert giftet hun seg på nytt, med en annen norsk emigrant og de returnerte til Norge. Albumet ble igjen, fordi minnene nok var for smertefulle å ta med seg. I følge barnebarnet hadde heller ikke bestemoren snakket om denne historien. En brikke falt på plass, sier Lien.

Hun legger til at hun blant annet også bruker Ancestry og skipsprotokoller i arbeidet sitt, og råder også folk til å ta kontakt med lokalhistoriske institusjoner i USA i jakten.