Ofte var kvinnene nevnt i kildene bare som «Ole Hansens kvinne» når de gikk til alters etter en fødsel, eller da de ble begravet. Selv i et arveoppgjør ble de ofte ført opp med mannens navn. Dette var ikke nødvendigvis noe nedverdigende, det var tidens skikk, men det hjelper ikke stort for dagens slektsforsker, som gjerne vil vite litt mer om sine formødre.

Etter hvert fikk vi de mer omfattende kildene, som folketellingene, der alle medlemmer av en familie fikk både navn og fødselsår. Kvinnene steg fram fra historietåka.

Da industrialiseringen av Norge overtok for det gamle jordbrukssamfunnet – det store hamskiftet – fikk kvinnene også en mye mer synlig rolle i arkivene til den industrien som også skapte arbeidsplasser for dem. De fikk både fornavn, etternavn og en rolle i samfunnet. Kvinnene fikk lov å eie eiendom, og de gikk inn i politikken og i lederstillinger i samfunnet.

Hva gjør du selv for å gi kvinnene i din familie sin plass i slektshistorien?

Hvordan forteller du deres historie? Kanskje har du ikke så mye fakta å presentere, men etter hvert som de som skriver historien vår gir kvinnene en tydeligere plass, får vi gjennom dette et innsyn i hvordan formødrene våre levde, og hvilke samfunnsforhold de hadde å forholde seg til.

Det arbeidet vi gjør som slektsforskere, bidrar til å gjøre de usynlige synlige.

Randi Rønningen Balsvik var en av de første som ga kystkvinnene en slik plass i Nord-Norges historie. I hennes tobindsverk om Vardø bys historie fortalte hun om kystkvinnenes liv, og hvilken rolle de spilte i lokalsamfunnet. Kanskje finner vi ikke rene fakta om vår egen formor, men slike tidsbilder gir oss en innsikt som er nyttige for å forstå røttene våre, opphavet vårt, den forhistorien som har gjort at vi er den vi er nå i dag. Da må kvinnenes historie være like viktig som mennenes historie.

Tone Moseid

Kilde: Slekt og Data nr. 4/2016. Leder, side 3.