– Jeg har alltid vært historieinteressert, og har også tatt grunnfag i historie. Men slektsinteressen kom først for en ti års tid siden. Jeg hadde tidligere fått en liste med mange navn på slektninger, men for meg var det bare en liste. Jeg synes det er mer spennende å få vite noe mer om livet til de som har levd, sier Ellen Vollebæk.

Hun forteller at arbeidet med slekta har gjort henne mer bevisst på å snakke med de eldste i familien og høre hva de kan fortelle.

– Vi har begge vært heldige og hatt foreldre som har levd lenge, og Knuts mor lever fortsatt. Hun er 99 år. Så når jeg har søkt på Digitalarkivet eller vært på Oslo Byarkiv, ber jeg alltid Knut om å spørre moren sin nærmere om det jeg har funnet ut, sier hun, og legger til at de også har tatt en DNA-test av foreldrene hans.

– Har du funnet ut noe spennende? 

– Når det gjelder DNA, skjønner jeg foreløpig ikke hva jeg har funnet! Men ellers har jeg funnet mye spennende. Blant annet kom jeg borti en ugift kvinne fra Knuts slekt, fra Østre Aker, som jobbet som tjenestepike hos en familie i Geitmyrsveien. Da jeg søkte henne opp i gravminnebasen dukket hun opp på et stort familiegravsted for en gårdbrukerfamilie fra Maridalen. Alle hadde det samme etternavnet, men helt nederst stod lille Anne Simonsen. Da måtte jeg finne ut hvorfor hun plutselig stod der. Da jeg fulgte henne og familien gjennom folketellinger og kirkebøker viste det seg at hun var i samme familie hele tiden, ble tatt med videre av den ene datteren da hun giftet seg og forble der da den unge moren døde - av tuberkulose -  fra sin ektemann og lille sønn. Hun ble nok nærmest som et familiemedlem etter hvert, sier hun.

Har du lyst til å lære mer om hvordan du kan bruke DNA i slektsforskning?

Viktigheten av å kjenne røttene sine

De er begge enige om at slektsforskning, og det å vite hvor man kommer fra, har en betydning.

– Det handler nok mye om trygghet og stabilitet. Jeg tror at i den grad jeg er trygg i mine røtter og meg selv, kan jeg være mer åpen overfor andre mennesker. Det betyr ikke at alt man finner gjør en glad, men man vil føle at man hører til et sted, sier Knut Vollebæk.

Røtter – et generasjonsspørsmål

Knut Vollebæk var ambassadør i USA mellom 2001 og 2007. Mens de bodde der ble Ellen engasjert i Norwegian-American Historical Association (NAHA), et norsk-amerikansk historielag som jobber med å dokumentere emigrasjonshistorien. Hun satt også i styret til Norwegian American Genealogical Center & Naeseth Library (NAGC-NL) i Madison, Wisconsin. Gjennom årene i USA møtte de mange norskamerikanere.

– Storparten av amerikanerne har sine røtter andre steder. Men det er nok generasjonsavhengig hvor opptatt de har vært av bakgrunnen sin. Første generasjonen med norsk-amerikanere var veldig norske. De lærte kanskje ikke engelsk, hos andre og tredje generasjon endret dette ofte seg. Nå skulle man ikke snakke norsk hjemme, fordi man skulle bli amerikansk. Etter hvert vil disse generasjonene spørre seg hvor de kommer fra og vil lære mer om bakgrunnen sin. Spesielt når mange kulturer møtes, og man begynner å lure på hvorfor en er som er og hvorfor en har vokst opp med andre skikker enn de rundt en, sier Knut Vollebæk.

Oppsving av norskamerikanere på 1990-tallet?

I følge noen folketellingsdata økte andelen norskamerikanere med ca. 25-30 % mellom 1984 og 2004. Det synes merkelig, siden det lenge hadde vært en bratt nedgang i norsk utvandring til USA.

–  Forklaringen fikk vi kanskje i et foredrag på et NAHA-seminar for noen år siden, der det ble opplyst om en liten endring i folketellingen i 2000. Under punktet om etnisitet ble det nemlig det året gitt en del eksempler på hva man kunne oppgi som bakgrunn, og røtter i Norge var et av forslagene.  Men det er ikke alltid like lett å vite hva man er når det har gått noen generasjoner og man har fått gener fra flere steder. Så hvis mannen i huset skulle fylle ut skjemaet, kan det godt være at han ropte til kona: «Honey, what are we, Norwegian?», og så ført opp dette da han fikk et bekreftende svar, ler Ellen Vollebæk.

Noen er ambivalente til Norge

Hun forteller at mange norskamerikanere som kommer til Norge, synes det mest meningsfulle med turen er det å kunne vandre i forfedrenes fotspor. Men det er også noen av dem som ikke er helt fornøyd med at Norge ikke ligner det landet deres forfedre dro fra.

– En del er nok litt lei seg for at Norge har utviklet og forandret seg. Selv om det er motsetningsfylt. For deres forfedre dro fra Norge fordi de ikke kunne få et skikkelig liv her. Men etterkommere drømmer seg tilbake til et Norge der det alltid er sol, gule åkrer og kvinner i bunad. Mens de isteden blir møtt av et land med oljerigger, multikulturelle samfunn og lange vintre, sier Knut Vollebæk.

De ufortalte historiene

I møtet med norskamerikanere har paret også fått høre om ufortalte historier, historier som har blitt tiet i hjel eller fortrengt. Blant annet finner man disse historiene i familier med samiske røtter. For mange samer som emigrerte tiet om sitt opphav.  De ble ofte hånet, hetset og kalt «flat-nosed Norwegians».

– På University of Wisconsin hadde de i min tid det største fagtilbudet i norsk historie og kultur i USA, med 2000 studenter på det norske programmet. En av studentene der hadde i høstferien reist hjem og fortalt bestefaren sin om det spennende kurset hun holdt på med, i samisk kultur og historie. Da hun fortalte dette begynte bestefaren å gråte. Så tar han henne med opp på loftet hvor det i den innerste, mørke kroken henger en samedrakt.  Det viser seg at bestefaren er same, men at han ikke har fortalt det til noen. For det var ikke noe man skulle snakke om. Men da barnebarnet kommer hjem og forteller om hvor spennende hun synes denne historien var, så skapte dette en stolthet han hadde undertrykket i alle år, sier Knut Vollebæk.

Identifiserer savnede personer

Behovet for å kjenne sine røtter, og ikke minst få visshet om hvordan det har gått med ens slektninger, har Knut Vollebæk fått erfare i sitt arbeid med Den internasjonale kommisjon for savnede personer (ICMP), hvor han fra 2013 har vært kommissær. Kommisjonen ble etablert i 1996, etter initiativ fra daværende president Bill Clinton i forbindelse med massakren i Srebrenica under Bosnia-krigen på 1990-tallet. Over 7000 gutter og menn ble drept, og levningene deres ble spredd i flere massegraver for å skjule sporene etter ugjerningen. ICMP har vært sentral i arbeidet med å få identifisert disse levningene, etter hvert som nye massegraver har dukket opp.

– Det som har hjulpet oss er utviklingen av identifisering gjennom DNA, for uten dette hadde arbeidet vært mye vanskeligere. Vi har måttet opparbeide tillit hos de pårørende for å få dem til å gi fra seg DNA prøver, men takket være det har over 95 prosent av de savnede nå blitt identifisert. Arbeidet har vært viktig av flere grunner: bl.a. for å kunne sikre at kvinnene som satt igjen kunne bevise at mannen var død og dermed kvalifisere for å få enkepensjon og eventuelt få gifte seg på nytt; for å kunne sikre bevis mot forbryterne bak massakren;-og for å kunne gi de pårørende mulighet til å få vite hva som har skjedd og ha en skikkelig begravelse, sier han og legger til at kommisjonen også jobber mange andre steder i verden. De har blant annet identifisert norske frontkjempere fra 2. verdenskrig og døde etter tsunamien i 2004, forteller han.

Italia og Hellas ønsker nå hjelp til å identifisere mer enn 6000 båtflyktninger som har omkommet i Middelhavet de siste årene og som er begravet i fellesgraver i Italia, og Colombia har bedt om hjelp i forbindelse med fredsprosessen i landet.

Undersøkte myndighetens behandling av taterne/romanifolket

Han har også tidligere ledet Tater-/romaniutvalget, som på oppdrag fra regjeringen skulle se på norske myndigheters behandling av taterne/romanifolket, og undersøke behovet for å be om unnskyldning.

– Vi fant da ut at det var mange tragiske historier, og at mange som tilhørte denne minoriteten ikke ønsket å vedkjenne seg bakgrunnen sin. Kanskje enda flere enn i andre minoritetsgrupper, fordi det har vært så stigmatiserende med mobbing og forfølgelse. Da vi leverte rapporten vår i 2015 var det nok også noen tatere/romanifolk som beklaget dette, fordi oppmerksomheten enda en gang ble rettet mot dem. De var, og er fortsatt, redd for at dette skal føre til at deres barn skal oppleve det de selv gjorde, sier han.

For noen av de mellom 7000 og 10 000 personene (man er usikker på hvor mange de er) fra denne minoritetsgruppen opplever fremdeles dårlig behandling.

– De har gjerne spesielle slektsnavn og er lett å identifisere i et lokalsamfunn. Det kan blant annet gjøre det vanskelig å få arbeid. Vi har nok fremdeles en del jobb å gjøre overfor folk som er litt annerledes enn oss selv, for storsamfunnet er ikke alltid like inkluderende og forståelsesfullt.

Artikkelen er hentet fra Slekt og Data nr. 2/2017 som handler om utvandring til USA. Har du lyst til å lese mer finner du alle medlemsbladene Slekt og Data her.