Om krigsseilerne

På medlemsmøtet torsdag 1. november hadde vi besøk av Bjørn Sagdahl, pensjonert førsteamanuensis fra Nord Universitet. Han har nylig skrevet to bøker om krigsseilerne, Torpedo på babord og Evig heder skal de ha. Han gav oss et svært interessant foredrag om krigsseilernes historie både generelt, og om skjebner spesielt fra Salten-området.

Brevet

Han åpnet med å dele med oss et brev fra en onkel som hadde seilt ute, et brev som på mange måter startet hans interesse for temaet. Dette brevet fortalte i kortfattete og usentimentale setninger om et dramatisk og slitsomt liv, og i foredraget sitt fylte han ut bildet ved å fortelle om enkeltpersoners skjebner, om torpederinger, om det psykiske presset de sto i, og - ikke minst- om den måten det norske samfunnet behandlet dem på etter krigen.

Mange døde

Norge hadde ca. 38000 sjøfolk som seilte ute under krigen, 3003 av dem ble drept, 138 fra vårt nærområde, 34 fra Bodø. Til sammenlikning døde 2000 av de som tilhørte de norske militære styrkene. Vi fikk høre om perioden før Norge kom med i krigen (350 sjømenn omkom), om Nortraship, om tvungen arbeidsplikt, om handelsmarinen og bevæpning og om konvoifart og konvoiruter. Og vi fikk et levende bilde gjennom historien til bestemte båter og mennesker som ble torpedert, tyske ubåtkapteiner som kom til overflata og hilste til lua etter endt gjerning!....og om å seile/ro på redningsflåter i uker (9 mann i 48 døgn) før de ble reddet.

Manglende ære og berømmelse

De kom tilbake til et Norge der de fikk liten og ingen ære og berømmelse. F.eks måtte de, for å få arbeid, skaffe seg attest fra lensmannen om sin «nasjonale holdning»! Mange hadde nerveproblemer, noe som først i ettertid fikk et navn: krigsseilersyndromet. Etter hvert ble det dannet krigsseilerforeninger som arbeidet for deres sak og der de kunne finne et meningsfullt fellesskap. Først i 2013, da de fleste var døde! fikk de en statlig oppreisning i form av en unnskyldning fra forsvarsminister Anne-Grete Strøm Eriksen.