Minst 40 000 norske krigsseilere

For å først rydde opp i noen begreper, kan man kategorisere krigsseilerne i tre ulike hovedkategorier:

• De rundt 30 000 som seilte i uteflåten (Norwegian Shipping and Trade Mission. Forkortet til Nortraship).
• De rundt 13 000 personene som seilte i det vi kaller hjemmeflåten. Altså de som opprettholdt infrastruktur i form av passasjer- og varetransport i Norge under krigen.
• Og de rundt 8000 personene i norsk marine, som opererte utenfor Norges grenser fra 9. april 1940 til 8. mai 1945.

– Generelt kan man si at krigsseilerne kom fra ulike bakgrunner. Flest kom fra kysten, men mange var også fra innlandet. Flesteparten var i 20-30-årene, men det var også personer som var både yngre og eldre enn dette. I uteflåten var hver tredje sjømann gift, sier Bjørn Tore Rosendahl og Simen Zernichow.

De jobber på Norsk senter for krigsseilerhistorie i Kristiansand hvor forsker Rosendahl er faglig ansvarlig. Zernichow er koordinator i Krigsseilerregisteret, som er underordnet senteret. Siden januar 2016 har det blitt registrert sjøfolk som jobbet på norske skip under 2. verdenskrig. Når denne artikkelen går i trykken har de registrert 15 900 sjøfolk. Målet er å få registrert alle krigsseilerne, minst 40 000 personer. Vi kommer tilbake til hvordan de registrerer personer og satsingsområder fremover litt senere.

Vanskelig å komme unna tjeneste

Mange har inntrykk av at krigsseilerne vervet seg direkte til krig med den største selvfølgelighet. Realiteten er litt mer sammensatt enn som så.

– Sjøfolkenes arbeid hadde en viktig militær betydning under andre verdenskrig, samtidig som de som tjente i handelsflåtene ikke var soldater eller under militær kommando. De skulle bare gjøre den jobben de alltid hadde gjort som sjøfolk, men under mer farefulle vilkår og til dels annen motivasjon Men det var også slik at det gradvis ble vanskeligere å slippe unna, for det var en plikt å seile. Mange hadde en klar følelse av at man skulle stille opp, og det var nok også mye trykk utenfra om å gjøre det. Samt en indre justis om at man ikke skulle svikte de andre, sier Rosendahl.

Til tross for dette var det mange som prøvde å stikke av. Men hvor mange det er snakk om har det lenge vært stridigheter om.

– I følge Guri Hjeltnes’ bok om handelsflåten i krig var det snakk om rundt 2000 norske sjøfolk som hoppet av i USA eller tok hyre på utenlandske skip. I hjemmeflåten ble man mer eller mindre tvunget til å jobbe, men noen valgte å rømme. Man vet blant annet om cirka 200 som hoppet i sjøen og svømte i land da skipet seilte langs svenskekysten, sier Rosendahl.

Over 3000 døde

At det ventet en stor risiko for de som ble igjen, er noe de fleste vet. Før 9.april døde 394 personer på norske skip. Hjemmeflåten mistet 626 personer i løpet av krigen, mens tallet var 2208 for uteflåten direkte knyttet til krigsforlis. For marinen var tallet minst 900.

– Man er ikke sikre på at disse tallene er helt korrekte. Dette skyldes blant annet at man har vært opptatt av ulike opplysninger til ulike tider, om hva som er viktig. Det kan også være vanskelig å vite hvordan man skal definere tap. Om en person blir torpedert og kommer seg i en livbåt og på land, men senere dør der av sykdom. Skal vedkommende da regnes inn i statistikken, spør Rosendahl.

Gjennom arbeidet med registeret håper de å få verifisert disse tallene nærmere.

Det er verdt å nevne at det ikke bare var menn som døde på norske skip under krigen. 236 kvinner fra ulike nasjoner seilte på norske skip i uteflåten i denne perioden, blant disse 93 norske kvinner. I hjemmeflåten var det også kvinner om bord, men da de sjelden var registrert som sjøfolk er det vanskelig å si hvor mange det var snakk om. Men vi vet at 60 av de 70 kvinnene som døde som mannskap på et norsk skip under krigen hørte til her.

Her kan du lese mer om kilder til sjøkvinner.

Rundt 1500 ble satt i fangenskap

Veldig mange av dødsfallene blant krigsseilerne skyldtes torpedering. Man regner med at rundt halvparten av alle i uteflåten opplevde dette en eller flere ganger i løpet av tiden til sjøs. Selv om du overlevde betydde det ikke at faren var over. En annen skjebne mange sjøfolk møtte var nemlig fangenskap.

– Til sammen satt rundt 1500 norske sjøfolk i fangenskap i løpet av krigen, og 85 norske skip ble tatt til fange. Et sted flere norsk skip ble tatt var i Nord-Afrika. En del sjøfolk fikk sitte i fransk fangenskap på skipet der, men 180 ble også satt i vanlige fangeleirer. I leirene i Sahara var det fryktelige forhold. 20 norske sjømenn døde der, men mange klarte også å rømme for så å melde seg til tjeneste på nytt, sier Rosendahl.

Noen ble også tatt i tysk fangenskap, etter at skipet de var på ble kapret av tyske skip. Noen ble også tatt til fange etter at det viste seg at de seilte på et såkalt «kamuflert» handelsskip, der det var tyske myndigheter og ikke allierte som styrte. 43 sjømenn fra de såkalte Kvarstadbåtene døde i tysk fangenskap. Man er usikker på hvor mange norske sjøfolk som ble tatt i tysk fangenskap.

Japansk fangenskap

Mange havnet også i japansk fangenskap. Her var forholdene ubeskrivelige og fangene ble utsatt for svært røff behandling. Rundt en tredjedel av nordmennene som ble satt i fangenskap i Japan døde før krigen var omme.

– 392 sjøfolk satt i japansk fangenskap under krigen, 134 av disse kom aldri hjem igjen, sier Rosendahl.
Man kan blant annet lese mer om disse i Aage A. Wilhelmsen: Krigsseilere i japansk fangenskap fra 2012.

Oppmerksomheten har gått i bølger

Gjennom arbeidet med registeret har Rosendahl og Zernichow fått høre mange historier, både fra krigsseilerne selv og fra deres etterkommere.

– Grovt sett er det historien om de som omkom og de som overlevde. Begge deler har gjort sterkt inntrykk. Mange av historiene som kommer frem har aldri vært kjent tidligere. En av historiene jeg har spesielt i minnet er historien om Per Martin Vevang som var i hjemmeflåten under krigen, men flyttet ut av sivilisasjon da krigen var ferdig. Tilfeldigvis kom noen over denne mannen og intervjuet han om det han hadde opplevd. Om det ikke hadde skjedd kunne han lett blitt glemt, som så mange andre ble. Mange følte nok også at de ble glemt da de levde, sier Zernichow, og legger til at intervjuet med Vevang kan leses ved å søke han opp i Krigsseilerregisteret.

For Rosendahl forteller at det har gått litt i bølger hvor mye oppmerksomhet krigsseilerne har fått gjennom årene.

– De fikk en del fokus på slutten av 40-tallet, men da var oppmerksomheten negativ fordi den ofte handlet om strid om penger. På 60-tallet og 70-tallet fikk vi en ny bølge, da det skjedde en del viktige ting for saken, ved at de fikk lettere tilgang til krigspensjon og den såkalte Ex gratia-utbetalingen i 1972 som løsning på den langvarige striden om Nortraship-fondet. Den neste bølgen kom under frigjøringsjubileet i 1995 og utgivelsen av boken «Handelsflåten i krig» på midten av 90-tallet. Den siste bølgen kom med utgivelsen av Jon Michelets bøker. De krigsseilerne vi snakker med sier at deres anerkjennelse i samfunnet aldri har vært bedre enn det den er nå.

Mange personer i hjemmeflåten møtte også en ekstrabelastning i form av at de ble uglesett etter krigen for arbeidet de hadde gjort. Dette fordi de hadde seilt direkte eller indirekte under tysk kommando. Det var ikke straffbart, men mange levde lenge med at deres historie og erfaringer var tabu å snakke om. Gradvis fikk de mer og mer annerkjennelse, og det ble sagt at uteflåten seilte for Norges frihet, mens hjemmeflåten seilte for Norges overlevelse. Selv om de var i innenriksfart, løp mannskapet i hjemmeflåten stor risiko. Man var utsatt for angrep av både egne og av de allierte, og i 1944 omkom flere her enn i utenriksfart.

Mange likhetstrekk mellom historiene til konsentrasjonsleirfanger og krigsseilere

I tillegg til å føle seg glemt opplevde veldig mange krigsseilere langvarige traumer og psykiske plager etter det de hadde opplevd. Først på 60-tallet skjønte man omfanget av situasjonen og at en del krigsseilerne kunne ha behov for psykisk helsehjelp.

– Lenge ble det nok tolket i verste mening om en person ikke mestret livet. Jeg har ikke sett noen forskning på hvor mange krigsseilere som fikk psykiske plager etter krigen, men det sies at forbausende mange klarte seg bra. Så det var ikke alle som opplevde problemer. I arbeidet med registeret kommer det likevel mye bitterhet og tragedier fram, som når vi får historien til sjøfolk som hadde problemer eller snakker med etterkommere som har hatt vonde oppvekster. Vi har mye kontakt med etterkommere av personer som har vært i fangenskap under krigen, og vi ser mange likehetstrekk mellom familiehistoriene til krigsseilere og konsentrasjonsleirfangers liv etter krigen, sier Rosendahl.

Ulike arkiver til ulike krigsseilere

Fremover skal registreringsarbeidet fortsette. Målet er som nevnt å registrere alle.

– Vi samarbeider per nå med frivillige fra 16 foreninger og stiftelser i Norge om å registrere sjøfolk. Disse transkriberer fra arkivmateriale og registrerer det inn i databasen vår via et spesialutviklet IT-verktøy. Vi tar utgangspunkt i Londonregisteret og Ex gratia-arkivet (arkiv over alle som søkte om Ex gratia-utbetaling fra 1972, da Stortinget bevilget krigsseilerne en Ex gratia-utbetaling i forbindelse med Nortraship-saken) fra Riksarkivet. Dette er klausulerte arkiver, og Norsk senter for krigsseilerhistorie er de første som får tilgang til disse i sin helhet. Det er enkelte opplysninger vi ikke får skrive ned, som sykdomshistorikk og detaljer om dødsårsak. Dette kan man derimot få tilgang til om man er etterkommer og søker om partsinnsyn i de ovennevnte arkivene i Riksarkivet, sier Zernichow.

De to nevnte arkivene angår hovedsakelig alle de som seilte ute i handelsflåten under krigen. Om man har slekt som seilte i marinen bør man oppsøke arkivene til Marinemuseet i Horten, der man kan søke partsinnsyn. Personer fra hjemmeflåten er det vanskeligere å finne frem til. Der finnes det nemlig ingen samlet oversikt og register. Du må da gå til lønningsregister og sjømannsruller i statsarkivene. Det kan også finnes noe i rederiarkivene.

– Vi skal gå løs på disse arkivene etter hvert. Allerede finnes det noe fra marinene, men det er snakk om en mindre andel. Det samme gjelder mannskap i hjemmeflåten. Der har vi primært fått opplysninger fra etterkommere, sier Zernichow.

Vil du bidra?

For har du en krigsseiler i slekta er du nemlig veldig velkommen til å bistå Krigsseilerregisteret med opplysninger. Via deres nettsider kan du lese mer om hvordan du går frem. De tar imot utfyllende biografier og opplysninger om en person, men også materiale som dagbøker, brev, film, fotografi, lydspor og lignende. Både originaler og kopier kan sendes inn, og alt blir arkivert for ettertiden etter registrering.

Vil få frem historien til 10 000 glemte sjøfolk

Et annet satsingsområde for arkivet er å registrere utenlandske sjøfolk på norske skip under krigen.

– Ved krigens slutt var hver fjerde sjømann på norske skip utenlandsk. Disse har blitt litt glemt, men gjennom hele krigen kan det være snakk om opptil 10 000 personer. Om dem som bidro er det veldig mange historier og opplysninger som ikke er kjent i dag. Blant annet mistet norske skip arbeidskraft etter 9. april, og da rekrutterte de unge gutter ned i 14-årsalderen. Av de 323 britiske sjøfolkene som døde på norske skip under krigen, var 65 under 18 år. Yngstemann så vidt fylt 14. Mange av dem var for unge til å være soldater, men ikke for unge til å risikere livet på norske skip, sier Rosendahl.

De utenlandske sjøfolkenes historie er minnet og fortalt i boken «De var også krigsseilere», blant annet med etterord av Jon Michelet.

(Kilde: Slekt og Data 1/2017)