Forliste utenfor Alaska

Tidlig på 1970-tallet spurte jeg min morfar Bjarne om han kunne fortelle om sin far - bakeren Jens Bendiksen Aas. Men nei, han hadde få minner å hente fram. Som 9-åring fikk han vite at faren hadde forlist utenfor Alaska, ombord på en kveitebåt som het Onward Ho. Dette skjedde seks år etter at Jens forlot Norge. I 1910 hadde han en bror og en søster i Vancouver-området, som ligger i British Columbia på den canadiske stillehavskysten. Da den neste søsteren også ville emigrere, dro Jens til Canada sammen med henne.

Han jobbet lenge som kokk i logging camps – midlertidige leire for tømmerhoggere som felte urskogstømmer med manuelt utstyr. Vi kan gjette på at matlysten var god og at kokken hadde en travel tid. Fem år senere var kone og barn fremdeles bofaste i Norge. Samtidig søkte Jens hyre på S.S. Onward Ho. Han hadde ikke vært til sjøs siden han emigrerte, sier mannskapslista. Jobben var godt betalt og passet bra for en som hadde vært bakermester i Ålesund og som også hadde erfaring fra stuertarbeid på lastebåter langs norskekysten. Mer vet vi ikke. Jens kom fra en brevskrivende familie, men ingen av hans brev hjem ble gjemt på. Da jeg stilte mitt spørsmål, var oldemor og hennes søsken borte, de eneste som kunne vite noe mer enn det morfar gjorde, bodde i Canada. Telefonsamtaler var dyrt, og ingen nevne slike tema i de årlige julebrevene. Dermed ble saken liggende.

Forsvant 18. januar 1916

Gjennom ulike kilder fant jeg senere ut at S.S. Onward Ho forsvant den 18. januar 1916. Siste observasjon var utenfor Cape Fairweather, som ligger i Alaska, rett nord for grensen til den canadiske staten British Columbia. Vinteren 1916 kom med så sterke stormer over det nordlige Stillehavet at få europeiske innvandrere kunne huske å ha sett været slik.

Sent på 1970-tallet skaffet kontakter i Rederiforbundet en Lloyds-registerutskrift til oss, med noen få, formelle data om forliset. Gjennom de følgende tiårene kom jeg med jevne mellomrom tilbake til denne historien, uten å komme noe særlig videre i søket etter formell dokumentasjon eller nye detaljer. Når fikk slektningene i Norge vite hva som hadde skjedd? Fikk de noen erstatning? Jeg skrev brev til stats- og riksarkiv, men de kunne ikke hjelpe. Heller ikke da Digitalarkivet kom på nett, fant jeg noe.

Første gjennombrudd kom i 2010

I 2006 dro jeg til Vancouver på slektsstevne, og blant de 150 frammøtte fantes det flere historieinteresserte. De skaffet raskt litt generell informasjon om fiskeri og rederier rundt Vancouver, men først i 2010 kom et gjennombrudd, da canadierne greide å finne noen avisnotiser via ulike arkiver i Vancouver. Like etter begynte internett å gi bedre søketreff på canadiske og amerikanske aviser enn før. I en notis som ble trykket i Vancouver Sun våren 1916 dukket det opp steds-etternavn som Ulstein og Hessen, sammen med en rekke –sen-navn. Ingen fornavn – bare forbokstaver. Da la jeg ut en etterlysning på Slekt og Datas slektsforum for Sunnmøre. Der svarte gode hjelpere raskt med sitater fra ulike bygdebøker av typen «N.N. forliste i en vinterstorm i Alaska», og kort etter hadde vi samlet identiteten til åtte av sunnmøringene på lista. Noen av disse hadde også vært hos fotografen før de emigrerte, så flere portretter ble funnet i det digitale Fylkesfotoarkivet. Etter nytt tips fra canadiske avisnotiser fant en tidligere ansatt i Sunnmørsposten en lang artikkel i Sunnmørspostens arkiv, datert 25.mars 1916. Artikkelen var skrevet av den anonyme J.D. fra Prince Rupert i British Columbia, og hans navneliste var nesten lik med den i Vancouver Sun, men ikke helt. Det sannsynlige antallet ombord varierte fra 32 til 37, alt etter journalistenes spekulasjonsiver.

Identifisering av alle

Det ble stadig mer fristende å forsøke å identifisere alle om bord, altså finne ut når og hvor personene var født, og hvem som var foreldrene. Kanskje kunne nåtidens slektninger samles om en 100-årsmarkering for forliset? En portrettsamling med alle ansiktene ville gi oss en bedre følelse for kveitebåten som arbeidsplass. Og hvilke felles interesser hadde de? Var alle emigranter av samme årgang? Det var lett å finne aktuelle emigrantkandidater i Digitalarkivet, men hvordan finner en den riktige «fisker K.Knutsen» blant alle alternativene? Aldersspennet til en som kan drive fiske er langt, og dermed var også emigrasjonsår-spennet stort. Hjemstedene var ukjente. Reiserutene fra Norge til Vancouver var uforutsigelige. Rundt 1910 begynte endatil flere å ta det –sen-navnet som far brukte som sitt etternavn, mens andre fremdeles brukte sitt patronym.

Konsulatarkivet dukker opp

I flere år hadde jeg søkt emigrasjonslistene på kryss og tvers for å finne navnelikheter, og deretter forsøkte jeg å avkrefte at den emigranten ikke var i live lengre etter året 1916. Dette måtte i så fall avkreftes både i Canada, USA og Norge. En håpløs jobb, egentlig, men jeg satt i alle fall igjen med et knippe sterke teorier. Det gjensto likevel minst ti usikre/ukjente norske da 100-års-året satte inn. Som et siste framstøt, sendte jeg en ny henvendelse til Riksarkivet i februar 2016. Da fikk jeg overraskende napp. Det fantes et konsularkiv som kunne gi svar. Jeg sendte også det samme spørsmålet direkte til dagens norske konsul i Vancouver, for å høre om de hadde noe liggende på bakrommet som ikke hadde blitt innlevert, men derifra fikk jeg aldri svar.  På arkivportalen.no ser det ut til at disse eskene ikke ble gjort søkbare før sent i 2015, så her kan vi snakke om riktig arkivaksjon i riktig tid. Plutselig hadde jeg skriftlig og offentlig bevis for at Chris Bravak tidligere het Kristian Robertsen Brevik, at O.Olsen var to ulike personer med Olsen som patronym, at H.Rudd ikke var engelsk, men derimot en norsk Ruud osv.  De canadiske avisnotisene og skribenten i Sunnmørsposten viste seg å ha både uriktige og riktige navn om hverandre. Antallet ombord ble til slutt 34.

Et stadig klarere bilde

En sammenstilling av gamle og nye funn ga denne beskrivelsen:

S. S. Onward Ho hadde hjemstavn i Steveston, rett sør for Vancouver. Det var et moderne skip, bygd i Hull i 1907, og det hadde gått både i Barentshavet og rundt Ildlandet før det fra 1914 tok ut på Alaskabankene. Kveitefiskeflåten i det nordlige Stillehavet var svært dominert av nordmenn på denne tiden, og så og si alle skipperne var norske. Da hyret de også helst nordmenn til både mannskap og fiskere. Noen av alle disse sjøens menn hadde skiftet statsborgerskap og var etablert som canadiere, eller kanskje like gjerne som amerikanere, rett over grensa i sør. Noen av dem hadde en naturaliseringssøknad inne til behandling, men flere var ikke en gang registrert som bosatt ‘over there’, siden de hadde klare planer om å reise hjem til Norge straks de hadde tjent nok penger. En del bodde derfor på hoteller, pensjonater eller hybler. Etter 1914 forpurret verdenskrigen returreisen for noen.

Konsulen måtte spore opp arvinger

På uværs-tirsdagen i 1916 var Onward Ho på hjemvei fra bankene i nord med full last. Karer på en tilsvarende skute observerte den på lang avstand, og det ble gjenfortalt etterpå at de hadde mye is i riggen. Kort etter forsvant den av syne, og 26 nordmenn sammen med åtte mann med britisk-klingende navn ble etter uker og måneders avisspekulasjoner erklært for omkommet. Den norske konsulen i Vancouver måtte så starte jakten på arvinger etter alle nordmennene ombord. Dette var ikke enkelt for ham. Arkivet hans viser at han måtte undersøke mange løse rykter om slektninger, adresser, opprinnelsessted, famiieforhold etc., og ofte var disse unøyaktige eller feil, så måneder senere måtte han starte i nye spor. De fleste ombord på Onward Ho var enslige menn mellom 25 og 35, de hadde sine beste venner blant hverandre, de hadde sine offisielle papirer med seg ombord og de hadde ikke nødvendigvis registrert noen pårørendenavn hos konsulen. Konsul-arkivet viser mange eksempler på identitetsspekulasjoner og forvirring.

Alle dødsbo fikk utbetalt 100 US dollar hver

På den positive siden, så hadde rederiet, B.C. Packers Association, insistert på at alle de forhyrede skulle være medlem av «The Halibut Fishermen’s Union». Herifra fikk alle dødsboene utbetalt 100 US dollar hver. Ansatte i dagens arvtaker etter denne fagforeningen sier at de ikke tror at de hundre år gamle arkivmappene er bevart, så foreløpig har jeg ikke fått arkivtreff verken i USA (det var Seattle-kontoret som hadde denne saken) eller i British Columbia på dette. Dermed er fremdeles halvparten av de britiske kollegene ombord anonyme. Å finne Onward Ho-fiskeren «Dan Brown» på et internettsøk av i dag, er ikke særlig sannsynlig. Derimot får du mange uvesentlige treff. Men dersom samme Brown var ungkar, fins det kanskje noe om ham i britiske konsularkiver. Newfoundland ble ikke canadisk før i 1949, og var i 1916 en selvstendig del av det britiske samveldet.

Det norske generalkonsulatet i Canada lå i Montreal, og informasjonsveien til arvinger i Norge gikk fra konsul Stahlschmidt i Vancouver (en tysk canadier) til generalkonsulen i Montreal (en nordmann), og derifra via Utenriksdepartementet i Oslo til lokale lensmenn eller politimestre i fiskernes og sjømennenes hjemkommuner. Det er arkivert noen papirer som viser at utenriksdepartementet håndterte sjømenn og fiskere via ulike avdelinger, så i noen tilfeller ble Onward Ho-arvesakene forsinket fordi saken måtte flyttes til andre UD-saksbehandlere enn opprinnelig tildelt.  

Fant mannen bak «korrespondentbrevet»

Som nevnt trykket Sunnmørsposten et brev signert J.D. – skrevet på norsk, der forliset er omtalt. I et lyst øyeblikk søkte jeg igjennom nettversjonen av «British Columbia City Directories 1860-1955», i delmengden «Northern British Columbia», hvor Prince Rupert ligger. Der bodde tross alt ikke så mange personer på D i Prince Rupert i 1916, selv om det var en stor og viktig by. Mot slutten av bokstaven D dukket det opp en soleklar favoritt til signaturen: «Dybhavn, John». Åpenbart en nordmann. Og når Digitalarkivet så kunne fortelle at en med hans navn var født i Langevåg, hadde bodd i Ålesund og emigrerte i 1907, var det lite tvil om at han var mannen bak «korrespondentbrevet».  Samme mann ble etter hvert norsk visekonsul i Prince Rupert, men i 1916 var han ikke kommet så langt. Likevel ser vi at Vancouver-konsulen korresponderer ivrig med ham for å få ordnet opp i arvesakene etter Onward Ho-forliset, og J.D. er godt informert om enkelte av fiskerne, og kan hjelpe konsulen med adresser til slektninger i Canada, hva hjemstedet deres var, at noen av dem eide en liten båt i lag og at noen hadde særegne framtidsplaner. I Onward Hos tilfelle er det ren flaks at en slik ressursperson var bosatt på rett sted til rett tid. Det gjør arkivmappene mye mer innholdsrike enn de ellers ville vært.  

Hjelp fra Slekt og Data

I lang tid etter Riksarkivets mappefunn forble kapteinen selv en utfordring. Han sto i konsulens generelle mappe som «Fred. Fredricksen», med en søster Marie i Oslo. Åpenbart en utflyttet nordmann. Her brukte jeg også Slekt og Data-etterlysninger for å finne kandidater. Til slutt viste det seg at han slett ikke het Fred, men Haakon, og da falt brikkene på plass. Antakelig brukte han Fred. som kallenavn på jobb, slik at selv konsulen tok feil i den saken. UD brukte dessuten lite tid på ham, siden han var gift i Canada.

Forrige nummer av Slekt og Data ga gode tips om ulike norske sjømannsregistre. Dette er kilder jeg ikke har brukt hittil, men som helt klart må undersøkes. Haakon Fredriksens vei fra Oslo til Steveston er ukjent for meg, men kan kanskje finnes der.

Harry Hansen fra Son/Oslo var også en nøtt som flere Slekt og Data-hjelpere måtte bidra til å avsløre. Hans kone og flere av deres barn emigrerte under etternavnet Gulbrandsen. Det viste seg at Harry var døpt Hans Gulbrandsen og var sønn av Gulbrand Hansen. I Canada ble han da til Harry Hansen. Fremdeles er det ukjent hvilken reiserute familien valgte. De er tydelig registrert inn til Canada, men jeg finner ikka at de dro ut av Norge. Om dette betyr at vi har ufullstendige emigrasjonslister, eller om de dro via Sverige eller Danmark, er uvisst.  

Mappene forteller om mange skjebner

Innholdet i Riksarkivets esker er enkelt sagt mapper med booppgjøret til hver nordmenn som døde i Canada, der en eller flere arvinger bodde i Norge. Mappene kan inneholde bankutskrifter, tomteskjøter, brev fra far i Norge som skriver og sier hvor trist det var å motta dødsmeldingen, signerte mottakskvitteringer for erstatningsutbetalinger, korrespondanse med hybelvertskap for å prøve å finne ut om den døde hadde bankkonti osv. Arkivmappene viser mangslungne skjebner, og forteller om både norske forhold og canadiske forhold. Her er noen flere eksempler:

• Vancouver-slektningene til kokken Jens var sentrale aktører i arveoppgjøret. Dagens etterkommere har aldri hørt noe om dette.
• En far skriver: «...jeg vil være meget taknemmelig for Departementets Bistand til gjennem vedkommende norske Konsul at faa innfordret hvad som maatte være at erholde.... Jeg maa dog bemerke at jeg er en fattig Mand, som ikke ønsker og ikke kan taale at blive paadraget nogen Udgift, som ikke kan dækkes af det som med Sikkerhed kan paaregnes Indfordret af Afdødes Tilgodehavende».
• En lensmann skriver at erstatningen bør sendes raskt, siden «...konen har skadet hånden og kan ikke arbeide og må få fattigpenger så lenge».
• En av enkene avvikler sitt hjem i Vancouver, tar med seg sitt spedbarn og returnerer til Norge. Uten ektemann så hun ingen framtid i sitt nye hjemland.
• Eiendelene etter flere av de omkomne ble samlet i en felles skipskiste og sendt til Ålesund. Mottakerne ventet deretter ett år på at den skulle komme fram, tross en rekke skriftlige purringer.
• En i mannskapet hadde en hybelvertinne som så på ham som sin sønn. I arkivet fins brevet hun skrev til familien hans i Norge, hvor hun forteller om hans flotte oppførsel gjennom de senere årene.
• Noen arvinger hørte noen si at en prest som sto for et deloppgjør kanskje ikke var til å stole på. Konsulen spurte presten om dette, og han bedyrer at han hadde gitt denne nordmannen gratis losji over lengere tid og at problemet var sjømannen selv, som ikke kunne håndtere penger.
• Flere av fiskerne hadde kjøpt tomter, og konsulen jobbet i årevis med å prøve å selge disse. Arkivet inneholder også årlige skattesedler rundt disse eiendommene.  
• Noen av enkene saksøkte rederiet, og arkivet har eksempler på hvilke argumenter de brukte og hvordan en jurist vurderte deres vinnersjanser i canadisk rett. Konklusjonen var at de burde stoppe saken.
• En søster av en fisker skriver: «jeg visste ikke han var heromkring». «Send meg penger straks».
• Ole Hessen mistet to sønner i dette forliset. Han var bosatt i Prince Rupert og hadde blitt spurt om å være med på denne turen, men hadde latt være.

Informasjon som kommer mange til gode

Hvorfor forsker jeg på hele mannskapet og på hvem som er deres slektninger i dag? Er det ikke nok å vite at oldefar dro, jobbet og forsvant? En motivasjon er at denne historien har knytninger til så mange generelle tema – norsk emigrasjon, canadisk immigrasjon, amerikansk fiskeforskning, værfenomener, skipskonstruksjon, arkivteknikk, samfunnsutvikling, bruk av dagens sosiale medier til å skape fellesskap hundre år etter, for å nevne noen. Det er også mer givende å bruke tid på et stort tema hvis resultatene kan komme mange til gode, både innenlands og utenlands.

Innen utløpet av 2016 rakk vi å finne korrekte navn på alle de 34 ombord, få kontakt med nåtidsslektninger av 12, skaffe fotografier av 15, identifisere alle de 12 enkene og finne navnene på de 25 etterlatte barna. Gjennom tre artikler har lokale eksperter i historielag i Agder, på Sunnmøre og på Fosen sett nærmere på bakgrunnen til åtte av karene som forsvant. I noen av tilfellene viser det seg at Onward Ho-fiskeren bare en av flere søsken som forliste fra samme familie. Vinterstormene rundt 1916 tok hardt i norske farvann også.

Arbeidet går videre

Det tar tid å forske på familiebakgrunnen til 26 norske menn fra så vidt forskjellige strøk av landet som Østfold, Oslo, Agder, Nordvestlandet, Namdalen og Vesterålen. Metoder som virker bra for noen landsdeler gir ikke alltid resultater andre steder. Når en så legger på åtte canadiere som har opprinnelse fra Vancouver, New Foundland, Nova Scotia, Isle of Man og England, blir det ikke enklere. «E. Hansen Edmundsen fra Danmark» er fremdeles ukjent, men her har jeg fått hjelp på en dansk genealogisk gruppe på Facebook, så vi har en teori. Det fins fremdeles mange uleste kilder, så historien om karene rundt middagsbordet på Onward Ho blir ikke ferdigstilt med det første. Arbeidet går videre.

Faktaboks

Hittil har jeg i hovedsak brukt disse kildene:

• Riksarkivet (UD-arkivene. Arkivet Riksarkivets mapper fra Utenriksdepartementet, arkiv S-2259 UD, serie Do.)
• Slekt og Data (etterlysninger pr. distrikt, gravstedsinfo)
• Nb.no (for søk etter personnavn og for hendelsessøk i bøker og aviser)
• Digitalarkivet (emigrasjon, familiesøk, adresseregistre)
• «BC archives» (for å finne etterslekt av emigranters familie)
• «British Columbia City Directories 1860-1955» (Finne adresser og familiemedlemmer. Her kan du søke på navn, men også på adresse.)
• Google maps – for å se hvordan husene og tomtene til mannskapet ser ut i dag.
• Hull Maritime Museum (for å finne mer om skipets historie, fotografier og malerier)
• Genealogiske grupper på Facebook, f.eks. for Newfoundland, Isle of Man osv.
• Slektstrær på Ancestry.com, geni.com osv. for å finne eventuelle nålevende slektninger
• Google søk (stadig noe nytt!)
• For alle som ønsker å søke etter personer som har bodd i British Columbia, anbefales det å søke etter "British Columbia Online Genealogy Records", som gir mange nyttige lenker.

Artikkelen stod på trykk i Slekt og Data nummer 2/2017