Jernbaneselskapene, og da særlig NSB (Norges Statsbaner), har vært store mannsarbeidsplasser med sterk samfølelse og samhold. «Korpsånden» gjorde at de sto sterkt i fagforeningssammenheng og dannet mange interesseorganisasjoner der menn dominerte.

Hva med kvinnene? Til tross for at venterom, kontorer, verksteder, kantiner, brakker, toaletter, anleggsbrakker og passasjervogner har vært vasket siden jernbanens morgen, finnes det få spor i arkivene etter kvinnene som har holdt alt rent og ryddig. Dette var for det meste kvelds- og nattarbeid.

Vognvasken foregikk ute på stasjonstomtene på de store bystasjonene og på endestasjoner for sidelinjer eller lokalruter. Flere hadde tidligere vært ansatt som grindvoktersker eller ekspeditriser på mindre stasjoner og fikk tilbud om jobb i vognvasken ved ektefellens arbeidsudyktighet eller død eller nedleggelse av arbeidsplassen.

Landets første jernbaneselskap, Norsk-Hoved-Jernbane, innførte et militærlignende personalregister, Matriklene, der ansatte ble gitt et rullenummer ved ansettelse. Disse er i dag oppbevart på biblioteket hos Norsk jernbanemuseum. Registret gjør det enkelt å følge dem gjennom karrieren fram til pensjon. Dette registret omfatter bare faste ansatte, noe som gjør at sesongansatte og ekstramannskap aldri ble ført inn i protokollene, samt at kvinnene er vanskelig å finne i denne ellers gode kilden.

Renholdskvinner uten fast jobb

Den største forskjellen mellom jernbanekvinner og -menn var ansettelsesbetingelsene. Så å si ingen renholdskvinner, som utgjorde den største andelen kvinner ved NSB, fikk fast stilling ved ansettelsen, mens de aller fleste menn fikk fast stilling når de begynte uansett arbeidsoppgave.

Pussere eller lokomotivstallbetjente menn som rengjorde lokomotivene om natta, ble fast ansatt. Det mannlige ekstrapersonellets arbeidsoppgaver var vanligvis sesongbetonte oppgaver, mens renholdet kvinnene gjorde, var en helårsjobb med få sesongtopper. Likevel ble renholdskvinnene stort sett gående uten fast arbeidskontrakt.

Først i 1911 kom nye regler som gjorde at jernbanens interne sjukepengeordning også omfattet dem, noe som gjorde at barnefødsel ikke lenger ble regnet som skoft.

Det vanlige var å bli tatt inn som vikar og mange arbeidet som «ekstra» i mange år før de fikk fast ansettelse. Vikariatet startet i januar og de ble ofte tatt ut av tjeneste på slutten av året slik at de ikke fikk ett års sammenhengende arbeid, også kalt «året», noe som var kravet for å få fast stilling.

Renholdskvinnene var ofte ansatt på kontrakt. Kontraktene varierte fra stasjon til stasjon og noen ganger også fra person til person. En kontrakt fra Ski stasjon i 1934 forteller at renholdskvinnen måtte ordne vaskemidlene sjøl, mens vaskebøtte kunne lånes av jernbanen. Instruksen sier at arbeidet skulle utføres hver dag, ingen ukentlig fridag og heller ikke søndagsfri. Dessuten måtte hun sjøl sørge for stedfortreder ved sjukdom eller ferie.

Fast ansatt etter over hundre år

I 1957, etter over hundre års jernbanedrift, ble 300 rengjøringskvinner i hele landet gitt fast ansettelse som en prøveordning. To år senere utkom firebindsverket De norske jernbaner og deres personale, forfattet av redaktør Per Hohle, som du finner på Nasjonalbibliotekets nettside. I en oversikt for 1957 over tjenestemenn ved statsbanene fra 1948–63, som kan leses på Norsk jernbanemuseums nettside, er det for første gang med en oversikt over rengjøringskvinnene, men denne er ikke komplett til tross for at mange i denne yrkesgruppen da var fast ansatt.

I 1971 ble antall faste ansatte renholdskvinner hevet til 400 og tre år etter ble de for første gang lønnet etter regulativsatsene for fast ansatt personale, riktignok på laveste lønnsstige.

De fikk ikke være medlemmer av fagforeningene før på 1930-tallet, og ved Oslo Østbanestasjon ikke før i 1949, da de var sortert under «ekstrapersonalet» inntil da. Protokollene etter renholdskvinnenes fagforeninger ligger ikke på Norsk jernbanemuseum, men kan finnes i Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek lokalt. Renholdskvinnene ble aldri innført i Jernbanekalenderen, som vil si en oversikt over alle ansatte i NSB fra 1872– 1957. Kilden finner du på nettsiden til Norsk jernbanemuseum.

Telegrafistinnene

Telegrafistinnene derimot var blant landets første statsansatte kvinner og er dermed lett å finne igjen i arkivene. Jernbanen ansatte relativt mange kvinnelige telegrafistinner før 1890-åra.

At et høyteknologisk yrke raskt ble et kvinneyrke, skyldes nok at telegraferinga foregikk inne på stasjonsmesterens kontor og var lite synlig for passasjerene. Togtrafikken og telegrafiaktiviteten i jernbanens barndom var liten, og det ble antatt at kvinner lettere kunne fylle dødtiden mellom telegrammene med håndarbeid og annet småsyssel. At arbeidet krevde tålmodighet, nøyaktighet og en vakker håndskrift talte også til telegrafistinnenes fordel.

Jernbanen var tidlig ute med å ta inn unge kvinner i telegrafiopplæringen. Men det er klart at telegrafiopplæring ble gitt i tilknytning til praksis allerede fra Hovedbanens første år. Mange av de første telegrafikyndige lærte å bruke telegrafiapparatet på stasjonen de vokste opp på, som to av døtrene til stasjonsmesteren på Kongsvinger stasjon, som begge ble ansatt der 16 år gamle. Slikt vakte sjølsagt mistanke om mangel på faglige kvalifikasjoner og ansettelse utenfor konkurranse.

De mannlige kollegene klaget ofte over å måtte begynne som bud, mens kvinnene gikk rett inn i telegrafitjenesten og slapp utvendig stasjonstjeneste. Formalisert telegrafistopplæring ble innført ved Hovedbanen allerede i 1871 og ved Statsbanen ble de første telegrafistene uteksaminert i 1887. Kursene varte noen få måneder.

De fleste menn som ble tatt opp ved kursene, hadde som regel vært bud ved en stasjon i et par år. Kravene var ellers en leselig håndskrift og etter hvert gode norskkunnskaper. Når de første telegrafistinnene ble utdannet vet vi ikke nøyaktig, men allerede i 1872 var det 21 telegrafistinner ved jernbanen.

Ingen karrierestigning

For middelklassens kvinner var telegraferinga blant de få yrkene de kunne velge uten sosial degradering. Lønnsmessig ble kjønnene behandlet likt, men i praksis var klatring i hierarkiet utelukket for kvinnene. «Tjenesteveien» fram mot en stasjonsmesterstilling var stengt, men noen oppnådde å bli ekspeditriser ved små stasjoner, kalt «kjerringstasjoner».

Telegrafiopplæring for kvinnene var en inngangsbillett til innvendig arbeid på jernbanestasjonen, og telegrafiststillinger ble av menn brukt som et springbrett til stillingen som stasjonsmester på mindre stasjoner. Så var det bare å søke seg til større og større stasjoner for den som hadde lyst til å flytte ofte.

Veldig få telegrafistinner oppnådde å bli kontoristinner, da den høyeste stilling kvinner oppnådde på 1800-tallet var å bli «fast assistance» ved Jernbanestyrelsens kontor. I 1890 var to prosent av alle faste ansatte kvinner, nærmere bestemt 37 personer. De fleste var telegrafistinner.

Jernbanens første telegrafistinne

Den første telegrafistinnen ved jernbanen var Hedvig Elisabeth Wamberg, som 21 år gammel ble ansatt ved Kongsvingerbanen i 1864. Dette kommer fram i Fortegnelse over personale ved hovedjernbanen og dens dampskipe, Kongsvinger- og Hamarbanen i aaret 1872, som er å finne på Norsk jernbanemuseums nettside.

Dette er sannsynligvis ei av landets første statsansatte kvinner, med unntak av jordmødrene og de første telegrafistinnene i Den Norske Statstelegraf, som ble opprettet i 1855.

Da Hedvig ble ansatt, hadde landet hatt jernbane i ti år og Kongsvingerbanen hadde vært i drift i to. I 1872 var hun ansatt på Jessheim stasjon. Hennes to år yngre søster Hulda ble ansatt som telegrafistinne i 1867, og i 1872 var hun ansatt på nabostasjonen Kløften. En slektning, C. F. Wamberg, var stasjonsmester der og de hadde sannsynligvis lært telegraferinga av ham.

Norsk jernbanemuseum ble etablert i 1896 og innsamling av portretter av fortjenstfulle jernbanemenn ble en av oppgavene. I samlinga finnes det dessverre ingen fotografier av Hedvig og Hulda.

Kvinnelig stasjonspersonale

Som nevnt var «kjerringstasjonene» den alminnelige betegnelsen på stoppesteder der ekspeditøren var ei kvinne. Stasjonene var i utgangspunktet inndelt i sju klasser etter trafikkmengde, og avlønninga var deretter.

Anne Rolstad på Kvam stoppested i Gudbrandsdalen er et eksempel på at også kvinner hadde tungt kroppsarbeid. Hun ble ansatt som ekspeditrise på Kvam stoppested ved åpninga i 1896, 26 år gammel. Det gikk fire tog om dagen; to hurtigtog og to godstog. Annes mann, Gunnerius, var banevokter og kunne nok hjelpe til innimellom, men det meste måtte hun gjøre sjøl. På Kvam stoppested betød det mange tunge løft, for derfra ble det sendt kassevis av gudbrandsdalsost. Ei kasse veide 67 kilo og eneste hjelpemiddel var ei trillebår.

Anne og mannen fikk tjue barn, hvorav flere døde som små. Da Kvam ble stasjon i 1908, flyttet de tilbake til hans hjemtrakter og ved Bergensbanen åpning i 1909 ble han baneformann ved Flå. Da hun ble enke i 1919, tok hun seg arbeid som renholdskvinne på Ål stasjon og vasket i tillegg funksjonærboligene inntil hun gikk av med pensjon 65 år gammel. For sin innsats ved jernbanen fikk hun Kongens fortjenestemedalje i sølv.

Flere kvinner i jernbanen

Ved større stasjoner ble det utover på 1900-tallet vanlig med kvinner i flere stillinger innen kontordrift og regnskap. Norges Statsbaners bokførsel besto av en mengde skjemaer og regnskapsbøker som i mange år ble ført for hånd, også av kvinner som gjerne ble gitt betegnelsen kassererske eller assistenter.

I 1987 var 13 prosent av alle faste ansatte kvinner, 1744 personer, hvorav halvparten var å finne blant kontorpersonalet. Av nytilsatte det året var 33 prosent kvinner.

I 1998 var 21 prosent av faste ansatte i NSB kvinner. Ti år senere ble dessuten den første kvinnelige jernbanedirektør, Elisabeth Enger, ansatt. I dag har kvinner for lengst inntatt førerhuset på lokomotivene og ellers om bord i togene.

---

Toppbilde: Renholdskvinner ved en vannpost på skiftetomta i 1933. Foto: Henriksen & Steen / Norsk jernbanemuseum