Sesongpreget

Vi skal ikke langt tilbake i tid for at fiskeriene kunne være preget av store fangstmengder med rekordinntekter det ene året til «svart hav», sviktende fiskeri og fattigdom det andre. I dag er fiskeflåten så mobil og strukturen i næringen slik at mange av disse problemene er løst.

Fiskerinæringen var lenge sesongpreget. Både silda på Vestlandet og skreien i Nord-Norge har hatt sine gyteinnsig vinter og tidlig vår. Innsigene var samtidig så store at de i førindustriell tid krevde langt større mannskap enn de som kunne leve av fiske og fangst på helårsbasis. På grunn av klimaet har også jordbruket tradisjonelt vært sesongpreget, men med «motsatt» fortegn – intens drift vår, sommer og høst, i fiskerienes lavsesong. Og i fiskeriene var det behov for en fleksibel mekanisme for bruk av arbeidskraft. Samtidig var kystens topografi slik at jordbruket de fleste steder trengte ekstra næringsmuligheter, siden tilgangen på dyrkingsjord jevnt over var svakere, det vil si mer geografisk spredt, enn i innlandet.

Kombinasjonsbruk

En stor del av bosettingen langs kysten vokste frem på grunnlag av kombinasjonsdrift mellom jordbruk og fiske. Fisk var en avgjørende byttevare for alle som ikke var selvberget med korn og andre matprodukter, og jorda skaffet viktige matvarer i de årene der det var uår i fisket. Dette skapte stabilitet i en bosetting som verken fiske eller jordbruk alene kunne ha skaffet. Langt de fleste norske fiskere var altså bønder eller bodde på gårdsbruk, de var småskala fiskere eller fiskerbønder. Kun i strøk nær flere gode fiskefelt var det vanlig at mennene deltok i flere andre fiskerier i tillegg til det store sesongfisket, skreifisket i Lofoten eller vårsildfisket på Vestlandet. Altså noe som kunne ligne på helårsfiskere.

Arbeidsdelingssystem

En kan vanskelig se på fiskarbonden som kun én person, men mer som et arbeidsdelingssystem på gårder og småbruk langs hele kysten. Dette systemet kunne bestå av mannen, kona, barna, de gamle og innleid arbeidskraft. Det var mannen som deltok på de ulike sesongfiskeriene, mens kona ofte hadde ansvaret for heimefiske til matauk på gården.

Hardt arbeid året rundt

Hvordan artet arbeidsrytmen seg gjennom året på et typisk norsk småbruk ute ved kysten midt på 1800-tallet? Det vil avhenge hvor i landet vi befinner oss. I en fiskerbygd i Sogn og Fjordane for eksempel, ville året starte med vårsildfisket, i de gode sesongene fra midten av januar til slutten av februar. Februar og mars gikk med til torskefiske, om det slo til. I mars, april og mai ville torsken blitt saltet og tørket til klippfisk, og levert eller fraktet til Bergen på forsommeren. Arbeidet med klippfisken ville blitt kombinert med gårdsarbeid. Gjødselen ville blitt kjørt ut og spredt i slutten av april, mens såing av korn og setting av poteter skjedde i første halvdel av mai. I mai ble det også spadd og tørket torv til brensel – en betydningsfull ressurs i skogfattige områder langs kysten.

Etter våronna kunne en drive bankfiske etter lange, brosme og kveite, dette var også den beste tiden til å fiske laks og hummer. Slåttonna varte gjennom juli og august, kanskje også ut i september, da skulle også havren høstes og potetene tas opp. I de årene sommersildefisket slo til ville dette komme i konflikt med den arbeidskrevende slåttonna, der mannfolkene krevdes. Mange drenger og ugifte sønner ville nok velge det kapitalinnbringende sildefisket fremfor gårdsarbeidet. Da ble det desto mer arbeid på dem som var igjen, kona, barna og de gamle. Utover høsten og vinteren var det korntresking, slakting, nydyrking, reparasjonsarbeid på gården, heimefiske til daglig bruk og forberedelse til det kommende vintersildfiske.

Regional variasjon

Kombinasjonen mellom disse to næringsveiene varierte fra nord til sør i landet, avhengig av regionale klimatiske forhold og nærhet til fiskefeltene for de større sesongfiskeriene. Variasjonene er også tydelige mellom de ytre, midte og indre bygdene. Fra Trøndelagsfylkene og nordover var Lofotfisket det store innbringende sesongfisket, som gjerne startet i januar og kunne vare ut i april. Nye fartøy og nye fiskerier før og etter 1900 endret på dette bildet. Etter 1880 ble det utviklet kombinasjonsdrift med ulike fiskerier og med sel- og hvalfangst i gunstig beliggende regioner, som Sunnmøre. Islandsfiske etter sild og brislingfiske fra 1900 foregikk sommer og høst. Ikke minst sommerfiske etter torsk i Finnmark (loddetorskefisket).

Spesialisering

Mot slutten av 1800-tallet kom det også flere initiativ som tok sikte på å spesialisere fiskeren og bonden. Embetsverket mente denne kombinasjonen av fiske og jordbruk fremstod som lite produktiv. Det tjente verken fiskeriene eller jordbruket – fiskerne burde holde seg til fiske, og bøndene, i hvert fall i innbygdene, burde holde seg til jorda. Vårsildfiskets svikt rundt 1870 aktualiserte denne problemstillingen. Da silda kom tilbake 20 år seinere i 1890-årene ser vi at mennene fra fjordbygdene ikke kom tilbake til dette fisket, deltakelsen fra de midtre bygdene gikk også ned. Årsakene var flere. I løpet av denne 20-årsperioden ser vi effekten av utskiftningslovene. De tidligere så oppstykkete gårdsbrukene ble satt sammen på nytt til mer enhetlige gårder. Da driftsbygningene likevel måtte flyttes, bygget mange moderne og luftige fjøs. Billigere importert korn gjorde at mange gikk bort fra dyrking av korn til husdyrhold. Fremveksten av meierier gav grunnlag for mer intensiv melkeproduksjon. Hele denne moderniseringen gjorde ekstrainntekter fra fiske mindre nødvendig.

Jord gav sikkerhet

For fiskarbonden ytterst på kysten gav jorda fremdeles en trygghet som ikke fisket med sitt skiftene utbytte kunne gi. Jorda fungerte også som pantegrunnlag for investeringer i fisket. Og om mannen skulle bli borte på havet, som ikke var sjeldent på denne tiden, fungerte jorda som en forsikring for dem som var igjen.

Europas største motoriserte flåte fra 1920-tallet

I 1905 regner en med at det var det 100 000 fiskere i Norge, i nesten like mange åpne båter, altså uten dekk, små båter med årer eller seil, og med håndsnøre, line, garn og landnot som redskaper. Eksplosjonsmotoren som ble introdusert samme år, skulle revolusjonere fisket de to neste tiårene. I 1925 hadde landet fått Europas største flåte av små og mellomstore motordrevne fiskebåter. Selv om dette effektiviserte fisket betydelig, steg tallet på fiskere i de økonomisk harde mellomkrigsårene til 120 000. Krisen førte til at fiskereide salgslag ble etablert, og for å sikre flest mulig arbeidsplasser ble tråling forbudt. I 1941 ble det dessuten bestemt at kun aktive fiskere kunne eie fiskefartøy, en bestemmelse som for øvrig er gjeldende fremdeles.

Hadde flere yrker

I mellomkrigstiden var det fremdeles en liten andel av fiskerne som hadde dette som eneyrke. Vi ser også at flere skaffer seg ekstra inntekter i ulike håndverk, industri og anleggsarbeid. Etter at de større båtene i fiskeflåten ble motorisert ser vi også at fraktfart blir en viktigere tilleggsnæring. I perioden 1931–1948 fordeler fiskerne seg rimelig jevnt på de tre kategoriene eneyrke (21–52 uker), hovedyrke (11–20 uker) og biyrke (1–10 uker). Utover i etterkrigstiden gikk særlig andelen hovedyrkesfiskere ned. Men det var fremdeles kombinasjonen av fiske og jordbruk som dominerte bildet. Så lenge fiskerne kunne være hjemme i slåttonnene var dette er naturlig kombinasjon, men med den økte kapitalinnsatsen og intensivert fiske ble det vanskeligere. Verken sildefisket ved Island fra 1900 eller brislingfisket i fjordene, som begge foregikk på somrene, lot seg lett kombinere med gårdsdriften. Løsningen på dette varierte. I de midtre og indre bygdene gikk deltakelsen i fiskeriene ytterligere tilbake, mens ute ved kysten valgte de fleste å flytte tyngdepunktet over i fiskebåten. Ved siden av det tradisjonelle garn- og landnotfisket etter sild ble det fra 1930-årene bygget opp en svært effektiv flåte av snurpebåter.

Fiskarbonden forsvant på 1950-tallet

Etter 2. verdenskrig har tallet på fiskere gått stadig nedover til dagens drøyt 11 000. I Sør-Norge kan en si at fiskerbonden som system forsvant i løpet av 1950-årene med slutten på vintersildfisket. I den havgående ringnotflåten på 1960-tallet var det heller ikke mange fiskere som arbeidet som håndverkere, på fraktefartøy eller på anlegg. I Nord-Norge og andre områder med fortsatt dominerende kystfiske levde fiskerbondesystemet videre noen tiår til, men også her forsvant etter hvert grunnlaget bort for en slik kombinasjonsdrift.

Sentrale kilder til fiskere

Norges offisielle statistikk

Folketellingen

Dette er den sikreste kilden vi har over antall fiskere. Det likevel først i 1920 at den trykte statistikken gir det samlede antall fiskere i hvert fylke. Før dette får vi tallet på de som hadde fiske som enenæring eller hovednæring, men ikke hvor mange som hadde fiske som tilleggsnæring.

Fiskeriforsikringen/Fiskermanntallet

Ulykkesforsikringsloven av 1908 krevde at fiskere og fangstmenn skulle være forsikret mot eventuelle arbeidsulykker. Kommunene skulle føre manntall over personer eldre enn 15 år, som drev med saltvannsfiske eller fangst av dyr i havet. Fiskermanntallet omfattet navn, bosted, alder, sivilstatus, antall barn under 15 år, arbeidsgiver, hva slags type fiske som ble utført og om forsikringspremien var betalt.

Mandtal over forsikringspliktige fiskere og fangstmænd kan finnes i de kommunale arkivene (arkivene etter fiskermanntallsnemnda) og i Riksarkivet (Trygdekontorarkivene).

Arkivmateriale fra Fiskeridirektoratet/Fiskeridirektøren

Årsberetninger vedkommende Norges fiskerier

Inneholder oppsynsberetninger om de ulike fiskeriene, beretninger om statens administrasjon og arbeid for å fremme fiskeriene, samt utdrag fra årsberetningene til landets fiskeriselskaper, fiskeriforeninger og fiskarlag. Du finner denne her.

Fortegnelse over merkepliktige norske fiskefarkoster

Ble utgitt for første gang i 1920 og gir detaljerte opplysninger om hvert enkelt fartøy, som byggeår, størrelse, motortype, eierskap m.m. Du finner denne her.

Fiskets gang

Utkom ukentlig fra 1910 og dekker løpende utviklingen i de viktigste fiskeriene, markedsberetninger, fiskeeksport m.m. Du finner denne her.

Aviser og tidsskrifter

• Norsk fiskeritidende 1882-1930
• Fiskaren (Bergen) 1923-
• Den norske fisker (Ålesund) 1915-1916
• MEA (Tromsø) 1919-1921
• Fisker-avisen 1929-1939
• Fiskeribladet (Harstad) 1946-
• Skagerak (Kragerø) 1946-

Norsk fiskeritidende ligger digitalisert på HathtiTrust Digital Library. De andre avisene kan finnes på Nasjonalbibliotekets nettsider.