Tre store innvandringskategorier
– Det har vært tre store innvandringskategorier i norsk historie. Spesialister, arbeidsinnvandrere og flyktninger. Og disse tre typene dominerte i ulike perioder. Spesialistene dominerte i de tidligste periodene. Fra midten av 1700-tallet kom arbeidsinnvandrerne. Og vår nyere tid, det 20. hundreåret, har vært preget av flyktninger, sier Knut Kjeldstadli. Han er professor i historie ved Universitetet i Oslo, og har jobbet med migrasjonshistorien i en årrekke. I tillegg har han blant annet vært redaktør for trebindsverket Norsk innvandringshistorie.
Her finner du noen kilder til innvandrere i Norge gjennom tidene.
Fra steinmurere til myntmestre
Spesialistene ble hentet inn utenfra fordi det var mangel på deres sakkyndighet i Norge. De ble hentet for å gjennomføre prosjekter og å dekke spesialoppgaver. Dette måtte til, fordi Norge lenge var en periferi.
– Engelske steinmurere ble for eksempel hentet inn da Nidarosdomen skulle bygges på 1100-1200-tallet. Og da kongen og kirken skulle utstede mynt, måtte også de hente inn kompetent arbeidskraft i form av myntmestere, sier Kjeldstadli. Siden Norge var en periferi, måtte det gjøres attraktivt for disse spesialistene å komme hit. Blant annet gjennom gode lønninger. Andre kom utover i tidlig nytid fordi de så på Norge som et mulighetenes marked.
– Her var det naturressurser som fiske og trelast, men også mineraler som la grunnlag for bergverksindustrien. Noen av dem som kom, grep muligheten og så at dette kunne gjøre dem rike.
Svenskene dominerte i seks generasjoner fremover
En neste kategori var arbeidsmigranter, som kom med sin kropp og sin arbeidsvilje for å se om det var noen plass for dem i Norge. De gikk stort sett inn i den arbeidende allmuen, senere i arbeiderklassen. Fra 1750 tok det av, og det var svenskene som kom til å dominere innvandringen i seks generasjoner framover.
– Norge er interessant i den europeiske sammenhengen når det gjelder flyttemønster. For i perioden fram til første verdenskrig reiste rundt 750 000 nordmenn ut av landet. Samtidig kom det 150 000 hit, vesentlig svensker. I andre land, som Irland, var det bare utvandring, og i et land som Frankrike opplevde de kun innvandring, sier Kjeldstadli.
Her får du noen tips til hvor du kan søke etter svensk slekt.
Flyttemønster
Når vi skal forklare flyttemønster mellom land og personer, snakker vi gjerne om push- and pull-faktorer. Noe dytter deg ut av stedet eller landet du bor, samtidig som at det er noe som lokker på den andre siden. For de svenske arbeiderne lokket blant annet høyere lønninger. Mange svensker opplevde i tillegg Norge som et bedre samfunn å leve i.
– Sverige var lenge en militær maktstat, og det kan også ha påvirket hvordan man drev andre næringer, som industribedrifter. I arbeiderminnene Edvard Bull samlet inn på 1950-tallet, beskrev flere svensker at det var friere å leve her enn i hjemlandet, sier Kjeldstadli. I tillegg til svenskene kom det også en del dansker og tyskere hit, mye fagarbeidere eller håndverkere. Men sammenliknet med svenskene blekner antallet.
– Det var også noen andre nasjonaliteter som kom. I bedriften i Tyssedal fantes en gruppe franskmenn, som ivaretok eiernes interesser. De holdt oppe sin franskhet; en underforening av kulturorganisasjonen Alliance Française var det plass til oppe i steinrøysa, sier Kjeldstadli.
Lite arbeidsinnvandring mellom 1920 og sent 60-tall
De svenske arbeiderne stoppet å komme til Norge rundt 1920. Etter dette ble det ingen stor arbeidsinnvandring igjen før pakistanerne, tyrkerne, marokkanerne og inderne kom på sent 1960-tall.
– Fra 1920 var det krise i Norge, og arbeidsløsheten var stor, faktisk større enn i Sverige og Danmark. Da kunne man heller være hjemme å sulte enn å komme hit og gjøre det, sier Kjeldstadli.
Første kjente flyktninger
Den siste innvandringskategorien er flyktningene. De første kjente flyktningene kom til Norge i 1250.
– Det var vepsere, som var en russisktalende folkegruppe som ble presset vestover på grunn av mongolske bevegelser. De fikk lov av Kong Håkon Håkonsson til å komme til Norge, og bosatte seg i Malangen. Men da må en legge til at samene definitivt så Malangen som sitt område, sier Kjeldstadli. Kvenene som kom over grensa fra Finland og fra Tornedalen i Sverige, noen fra 1500-tallet, de fleste på 1800-tallet, kunne man kalle økonomiske flyktninger eller miljøflyktninger.
– De kom fra til tider ekstreme forhold, på grensen til hungersnød. Senere kom det noen enkeltflyktninger, for eksempel en del polakker i eksil. Den neste store flyktninggruppen kom fra 1880 og framover. Det var jødene. Det hadde kommet noen jøder også tidligere. De var vestjøder, opprinnelig på flukt fra inkvisisjonen i Spania og Portugal. En del hadde slått seg ned i Danmark, og noen av disse kom til Norge etter opphevingen av forbudet mot jøder i Grunnloven i 1851. Jødene som innvandret fra 1800-tallet, kom fra ØstEuropa og var på flukt fra tsarens pogromer. Ofte dro faren først for å sjekke om det var mulig å bosette seg her og overleve økonomisk. Så kom familien etterpå.
– Det er et mønster vi kan finne flere steder i innvandringshistorien, sier Kjeldstadli.
Her kan du lese mer om kilder til kvener.
Verste du kunne gjøre var å være fattig
Jødene ble tatt imot litt forskjellig, alt etter hvor de kom fra.
– Det verste du kunne gjøre var ikke å ha en annen religion, det var å være fattig. Jødene som kom sørfra ble tatt inn i Danmark/Norge uten problem, fordi myndighetene mente at de hadde kapital og kunnskap som var nyttig for landet. Østjødene ble derimot sett som fattige, og drev ofte med byttehandel eller tigging. Staten fryktet derfor at de skulle bli en økonomisk byrde. Likevel bosatte en del seg her, sier Kjeldstadli. Senere kom det politiske flyktninger på flukt fra Hitler i mellomkrigstiden. Fra 1948 kom det mange tsjekkoslovaker, og i 1956 kom ungarerne. Deretter kom det gradvis flere flyktninggrupper fra andre deler av verden.
Tilbake til norskamerikanerne
I tillegg til de tre innvandringsgruppene vi nå har nevnt, kommer det også noen som ikke helt passer inn i de ulike kategoriene. Den kanskje største er norskamerikanere som kom tilbake til Norge. Mange av dem hadde bodd i USA svært lenge, og flere hadde frasagt seg sitt norske statsborgerskap. I 1920 var det 50 000 personer fra denne gruppa i Norge.
– Noen av dem kom fordi de hadde oppnådd sine mål, som å nedbetale gjeld eller tjene opp nok penger til å kjøpe familiegården. Men de fleste kom på grunn av stadig dårligere tider i USA. Det er historier om folk som gikk i land med fem cent i lomma, som det eneste de eide, sier Kjeldstadli.
Her kan du lese mer om hvordan finne slekt i USA.
Fra leidebrev til passtvang
Noen vil kanskje lure på hvilke restriksjoner og lover som møtte de som ønsket å komme inn i landet. Det har variert mye gjennom tiden.
– I de tidligste tidene måtte du ha et leidebrev der noen gikk god for deg, for å kunne ferdes fritt i landet. Men Norge var lenge en svak stat, med få statlige ansatte og svakt utbygde kommunikasjonsmidler. Så viljen til å kontrollere kan ha vært større enn evnen til å gjøre det. På 1700-tallet ble passkontrollen innført, og du måtte bli skrevet inn i passprotokoller for å komme inn. Men så kom liberalismen, og inspirerte flere europeiske land til å bygge ned restriksjoner mot ferdsel over grensene. Det førte til at Stortinget avskaffet passtvangen i 1860. Denne ble gjeninnført i 1901. Da fikk man i tillegg innført utvisningsregler. Primært var det for å kunne utvise en gruppe vi, satt på spissen, kan kalle «fulle og fattige svensker». Så det var like fullt en lov man innførte for å kvitte seg med et sosialt problem, som en fremmedlov. Den virkelige energiske kontrollen av utlendinger kom under første verdenskrig. Seinere har innvandringslovene holdt seg ganske stabile på dette nivået, sier Kjeldstadli.
– Endringer skaper ofte fremmedfrykt
Som med restriksjonene, har også synet på dem som kommer variert gjennom tiden. Som nevnt tidligere ble gjerne fattige grupper slått hardere ned på enn de ressurssterke. Men synet på ulike grupper har også i en del tilfeller svingt.
– Kvenene hadde for eksempel lenge høy prestisje, men etter hvert skiftet de plassering i det norske mentale bildet. Plutselig ble de sett på som en annen rase og mistenkt for å være unasjonale. Stort sett ser vi at synet på innvandrere har endret seg i takt med endringer i samfunnet. Skjer det store omstillinger i et samfunn, øker gjerne fremmedskepsisen og de «fremmede» får skylden for endringene som skjer. Så skjedde i overgangen fra jordbruks- til industrisamfunn rundt 1900, og så har skjedd i den siste generasjonens overgang fra industrisamfunn til et informasjons- og tjenestesamfunn, sier Kjeldstadli.
Artikkelen stod på trykk i medlemsbladet Slekt og Data nr 4/2017