Utvandringen startet i 1825

– Den første utvandringen skjer i 1825, da båten «Restauration» tar de 52 første emigrantene med over Atlanterhavet fra Stavanger. Det er ikke noen tvil om at de første emigrantene dro på grunn av konflikter med myndighetene, for det meste religiøse konflikter. Man hadde også noe protestutvandring på grunn av skattesystem, arveregler og andre ting som gjorde livet vanskelig for folk, forteller Sverre Mørkhagen, som har gitt ut tre bøker om den norske utvandringen til USA.

Visste ikke om USA

Mange spør seg hvorfor ingen har reist før. Det har en enkel forklaring.

– De visste ikke om USA. Det var ikke noe alternativ. Landet dukket opp i folks bevissthet i forbindelse med Napoleonskrigene, da 5000 norske fanger ble satt i engelske fengsler. Da disse kom tilbake hadde de lært seg litt engelsk og fått høre om USA, sier Mørkhagen.

Slange og banditter eller et nytt og bedre liv?

Det var knyttet stor spenning til hvordan det skulle gå med de 52 som reiser med «Restauration». Over hele Ryfylke gikk det rykter om hva som ville møte dem. Banditter. Farlige slanger. Det er nok av farlige ting som kunne skje. Selv sjøreisen var farefull.

Det viser seg også snart at det ikke går så bra med dem som drar. Sult og elendighet rammer, og de må gi opp kolonien de ønsket å starte sammen.

Familieutvandring fra 1836

De neste emigrantene reiser derfor først i 1836. I mellomtiden skjer det mange endringer i USA. De første emigrantene finner nytt og godt prærieland mye lenger inn i Midtvesten, og brev som omtaler det nye landet i positive ordelag begynner å komme til Norge. Da Knut Slogvik, som var med over fra den første kolonien, reiser tilbake og kan bekrefte at alt er sant, ender det opp med at man må sette opp to båter når neste emigrantpulje reiser i 1836. Siden kom det bare til å øke og øke.

– Den utvandringen som nå vokser frem, er preget av familieutvandring. Hele familier reiser. Til og med odelsfolk begynner å dra, av hensyn til de andre barna i barneflokken som ikke har odelsrett. Foreldrene ville sikre alle barna en fremtid. Fremdeles er det en del protestutvandring, men man drar også av direkte nødvendighet. Med så mange rykter og gode fremstillinger om det amerikanske samfunnet, ser man på emigrasjon som et bedre alternativ enn å bli i Norge. Mange sender også den eldste gutten i familien først, for at han kan etablere seg først og så hente over resten av familien senere, sier Mørkhagen. Han legger til at Østlandet og deler av Vestlandet er først ute når det kommer til emigrasjon.

Visse områder, som Voss og Sogn på Vestlandet, Telemark, Hallingdal og traktene nord for Drammen på Østlandet var blant de største utvandringsområdene den første tiden.

Tre utvandringspuljer

Man kan grovt sett dele opp masseutvandringen i tre ulike epoker. Den første skjer på 1860-tallet. Da er det forferdelige tilstander i Norge, med avlinger som slår feil år etter år. I tillegg har den amerikanske borgerkrigen satt en midlertidig stopp for utvandringen, noe som fører til at det bygger seg opp et trykk i den norske befolkningen. Når krigen slutter i 1865, eksploderer det derfor.

Neste bølge, som kommer på 1880-tallet, henger mye sammen med industrialiseringen i Kristiania. Denne fører til at mange unge mennesker reiser til byen for å jobbe, men etter hvert blir det fullt. Jobbene er tatt, og industrien vokser ikke like mye som før. Man må reise videre for å skape en fremtid for seg selv, og mange av emigrantene på denne tiden er derfor unge mennesker.

Siste periode, fra slutten av 1890-årene og frem til første verdenskrig, er en blanding mellom gammel og ny arbeidsutvandring – flere og flere reiser også for å få brukt yrkesutdannelsen sin. Blant annet reiser mange nyutdannede studenter fra de nye norske utdanningsinstitusjonene til USA, i mangel på jobb i Norge. En såkalt «hjerneflukt».

1000 spesidaler billetten

Å reise kostet mange penger. En billett tilsvarte fort en hel årslønn. Å reise ble i de tidligste periodene for de mest ressurssterke, mens de mest ressurssvake måtte bli igjen. For endel var det lite som skulle til for å forlate alt for å legge ut på havet, andre trengte mer overtalelse. Mange ble overtalt av agenter fra rederiene, de gikk oppover i bygdene for å selge inn USA som en god fremtid og tegne kontrakter med dem som lot seg overtale.

Splid mellom prester og utvandrere

Først mot slutten av 1860-årene ble politiet overlatt ansvaret for passutstedelse og utreiseregistrering. Tidligere var det prestene som førte flyttingene i kirkebøkene. De fungerte som lovens lange arm i mange år. Men de fleste prester var sterkt imot utvandringen. De følte at emigrantene stakk fra den felles plikten om å bygge opp landet, og mange prøvde derfor å unngå presten da de skulle reise.

Ulike utreisehavner

I den tidlige emigrasjonen reiste man med seilskuter. På denne tiden har man mange ulike havner å reise fra, og man reiser direkte til USA. Skien er en stor utvandringshavn til å begynne med, fordi utvandringen kom tidlig i gang fra Telemark. Stavanger selvsagt. Og Bergen. Da dampskipene kom, overtar Kristiania som den viktigste utreisehavnen i landet.

Tok omveien til USA fra 1849

Hvilke ankomsthavner som har blitt brukt, har også endret seg gjennom årene. Det påvirker også i hvilke arkiver man skal lete for å finne en emigrant.

– Helt i starten reiste man til New York. I 1849 blir den engelske navigasjonsakten opphevet, noe som gjør at det ikke lenger er ulovlig for utenlandske rederier å frakte passasjerer og gods mellom engelske havner. Skipperne ser dermed en mulighet til å frakte gods fra Canada på tilbaketuren, som de kan distribuere i England. Dermed begynner man å dra til Quebec, for å kunne ta med tømmer tilbake. Dette gjør man helt frem til 1870-1875, da det er ute med seilskutene i passasjertrafikk. Da begynner man å reise til New York igjen. Utenlandske, særlig engelske dampskipsrederier vant konkurransen om passasjerseiling over Atlanterhavet, og de fleste av dem seilte til New York. For norske utvandrere var den viktigste utfordreren det danske rederiet TingvallaLinien/DFDS, som også seilte til New York.

Varierende hvor tilgjengelig arkivene er

Mange vil automatisk tenke på Ellis Island når de hører ordene New York og immigrasjon. Men Ellis Island ble opprettet først rundt 1900. Fra 1850-tallet og frem til dette fungerer Castle Garden ved Battery Park på Manhattan som mottaksstasjon i New York. Hit kom over 15 millioner passasjerer frem til stasjonen ble lagt ned rundt 1900.

– Det finnes arkiver fra Castle Garden, men det er en litt komplisert sak. For da Ellis Island ble opprustet, ble det erklært som nasjonalt monument og helfinansiert av den amerikanske staten. De betalte også for digitaliseringen av arkivmaterialet. Castle Garden ble aldri erklært som nasjonalt monument, og ble isteden tatt over av en privat stiftelse som fort rant tom for penger. De har klart å digitalisere mange av arkivene sine, men tre land gjenstår. Norge er ett av dem. Jeg har derfor prøvd å få norske myndigheter til å betale for de dokumentene som omhandler norske immigranter, slik Tyskland tidligere har gjort. Om man skal finne folk som kom til Quebec, er det enda vanskeligere. De var ganske slappe med registreringen det første tiåret, fordi de visste at de som kom, bare skulle videre til USA, sier Mørkhagen.

Mange ble svindlet da de kom i land

Uansett hvor du ankom, ble du stort sett møtt av det samme. Hjelpere som tilbød sine tjenester, som å skaffe togbilletter for reisen videre eller et sted å bo. Noen mer useriøse enn andre. Historier om dem som mistet alt de eide allerede på kaia, er mange. Om dette ikke ble skjebnen, gikk veien videre. Stort sett innover prærien. De aller fleste emigranter kjente nemlig allerede noen i USA. Disse kunne de støtte seg på og få hjelp fra. Men likevel ble det nye livet tøft. For det var få sosiale goder som ventet. Men en var det.

– Da amerikanske myndigheter kjøpte store deler av USA fra Frankrike i 1803, begynte de å sette ut militærposter over hele landet for å for kontroll. Men disse var dyre, og det var også vanskelig å beskytte seg mot indianere. For å få hevd over landet skjønte myndighetene derfor at de måtte få folk til å bosette seg der. De inviterte til innvandring og kunne tilby billig jord. I 1861 får man en ny lov, Homestead Act, som lar dem som kommer få nesten gratis jord. Hver nybygger får 640 mål jord hver. Til sammenligning er en vanlig gård i Norge på omkring 100 mål dyrket mark, de aller største på 200-300 mål. De som kom var for en stor del fattigfolk, så de visste å vurdere størrelsen på det de fikk, sier Mørkhagen.

At emigrantene kom til noen de kjente, var et gode både for dem som kom og de som hadde vært i landet en stund. At norsk-amerikanerne i starten også levde litt som i en hermetikkboks, er noe de fleste vet. Men Mørkhagen mener det bare var naturlig.

– Når man kommer til en ny kultur og et nytt land, blir du usikker og det går utover identitetsfølelsen. Du vil gjerne spørre deg om hvem du er. Om du blander deg med andre blir det enda mindre igjen av din kulturelle identitet, og derfor er det så viktig at du har noen av dine egne rundt deg. Vi vil ta vare på det som er viktigst for vår selvoppfattelse og egenverdi, sier han.