Forstå hva som skaper en etnisitet

– Hvor samer kommer fra og hvor lenge de har vært her, er et spørsmål det ikke finnes noe endelig svar på. Da må man først finne svar på grunnleggende spørsmål som «når ble Norge norsk?». Noen vil kanskje si at det skjedde i 1814, andre vil mene at det skjedde da statsgrensene mot Sverige (1751) og Russland (1826) ble fastlagt.

For å kunne svare på et slikt spørsmål må vi også forstå hva som skaper en etnisitet. Er etnisitet statisk eller noe som skapes over tid og i møte med andre? Å snakke om etnisitet som noe statisk er problematisk, særlig når vi vet hvordan kulturer utvikler seg. De fleste vil være enige om at norsk kultur har endret seg radikalt de siste 100 årene. Det vi uansett kan slå fast er at det har vært en samisk eller en proto-samisk befolkning i overskuelig lang tid i det som i dag er norsk territorium, sier Ketil Zachariassen, førsteamanuensis i moderne historie med særleg ansvar for urfolks- og minoritetshistorie ved Universitetet i Tromsø.

Ifølge han er dette svært godt dokumentert i det arkeologiske materialet, men han legger til at det også finnes en skriftlig kilde som omtaler en samisk befolkning i Norge allerede på 890-tallet. Den finnes i det historiske verket Historiarum adversum paganos libri VII der handelsmannen Ottar fra Hålogaland forteller om sine reiser og sitt liv. Det ble sagt at han var den nordmannen som bodde lengst nord på denne tiden. 

Fra villreinfangst til tamrein

Gjennom tidene har de norske samene livnært seg på ulike måter, tilpasset endringene i samfunnet.

– Den samiske befolkningen har tradisjonelt vært knyttet til reindrift. Men det er først i vår moderne tid at de har drevet den tamreindriften vi forbinder dem med i dag. Tamreindriften oppstod mellom 1600- og 1800-tallet. Før denne overgangen dominerte villreinfangsten. Etter overgangen til tamreindrift drev mange med melkeproduksjon i starten. Mens kjøttproduksjon var avhengig av ganske store flokker, krevde melkeproduksjon mindre flokker med større grad av daglig oppfølging, sier Zachariassen, og fortsetter:

– I tillegg til reindriftssamene er det elvesamer, markasamer og sjøsamer som på ulikt vis kombinerte fiske, fangst, sanking og jordbruk. For å utnytte ressursene best mulig flyttet de mellom ulike boplasser gjennom året.

Det er vanskelig å gi noe konkret svar på når den samiske befolkningen gikk over fra en nomadisk livsførsel til en mer bofast. Det har skjedd til ulike tider på ulike steder. Endringen kan ses i lys av en økende befolkning og større press på boområdene samene flyttet rundt mellom.

Ti ulike samiske språkgrupper

Dagens samiske befolkning er delt inn i ti språkgrupper, som har dialektiske forskjeller. I Norge har vi tre offisielle samiske språk: Nordsamisk, som flesteparten av den samiske befolkningen i Norge snakker, lulesamisk og sørsamisk. Det finnes også egne samiske språk som blir snakket utelukkende i Sverige, Russland og Finland.

– Flere av de samiske språkene er svært truet og noen nesten utdødd, og vi vet at det også finnes samiske språk som har forsvunnet. I Norge var myndighetene og kirken først positive til at samene skulle få bruke sitt eget skriftspråk, og mange lærte å skrive og lese på sitt eget morsmål. Men utover 1800- og 1900-tallet økte gradvis assimileringspolitikken mot samene og deres kultur. Mange valgte da bort samisk, de unnlot å lære barna språket. Mens andre holdt fast på det samiske språket, men unnlot å bruke det om «ikke-samer» var til stede, sier Zachariassen. Til tross for de ulike språkene, har samene gradvis utviklet en felles identitet som urfolk.

Hvem kan kalle seg same?

– Tanken om et felles samisk «vi» kom allerede rundt det første samiske landsmøtet i 1917. Men frem til slutten av 1970-tallet var denne felles identiteten ganske vag. Etter det blir den gradvis sterkere, blant annet som et resultat av den samepolitiske mobiliseringen og av styresmaktenes anerkjennelse av samene som eget folk. Grunnlovsendringen i 1988 og opprettelsen av Sametinget i 1989 var viktig i så henseende, sier Zachariassen. Men hva skal til for å kalle seg same? Det finnes det ingen klare regler for. 

– Tidligere var språk et viktig kriterium, i dag er selvidentifikasjonen viktigere. Skal du melde deg inn i sametingets valgmanntall, og slik kunne stemme ved sametingsvalget må du oppfylle noen kriterier. Det første er at du må oppfatte deg selv som same. Det andre kriteriet er at du, eller minst en av dine besteforeldre eller oldeforeldre, må ha/har hatt samisk som hjemmespråk, eller at du har en forelder som står/har stått i valgmanntallet, sier Zachariassen.

Kan fremdeles være vanskelig å snakke om

Mange slektsforskere blir svært glade når de kommer over samiske røtter i sitt slektstre. Men samisk opphav er fremdeles noe vanskelig i mange familiehistorier på grunn av stigmatiseringen samene opplevde i lang tid. Det første tipset som blir gitt til ferske slektsforskere, «snakk med dine eldste slektninger», vil derfor ikke i alle tilfeller føre frem om du ønsker å finne ut mer om eventuelle samiske røtter.

– Vi vet at det finnes familier med samisk opphav som har bestemt seg for å være norske og ikke snakker om sin samiske bakgrunn. Det er også en velkjent ting i Nord-Norge at samisk var det «hemmelige språket» i mange familier. Et språk besteforeldrene og foreldrene snakket, men barna ikke fikk lære. Å grave i sin egen familiehistorie kan derfor være et minefelt for noen slektsforskere som finner ut at de har samiske røtter, sier Zachariassen og tilføyer at vi må respektere våre forfedres valg selv om vi i dag kan ha vansker med å forstå hvorfor noen ønsket å skjule sin egen bakgrunn. På tiden det ble gjort kan det ha vært et rasjonelt valg.

Om slektsforskning på samer

Nuohtti: Søkeportal for samisk arkivmateriale

I den nye portalen fra 2023 kan du søke og bla i digitalt arkivmateriale, som for eksempel skriftlige dokumenter, lydopptak og historiske fotografier, fra hele Europa knyttet til samer og det samiske. Nuohtti er et samarbeid mellom Samisk arkiv, Arkivverket, Samisk arkiv, Riksarkiv i Finland og Riksarkivet i Sverige. Det er interessen for nordområdene og urfolk som har ført til at en del av den samiske kulturarven oppbevares utenfor Sápmi.

I portalen finner du arkivmateriell og fotografier som tidligere har blitt digitalisert og publisert av arkiv og museer i egne databaser. Det meste kommer fra Norden, men også andre europeiske arkiver bidrar med materiale. Eksempler på hva man kan finne er protokoll fra Lappfogdarna, dagbøker av medmisjonærer, fotografier tatt av privatpersoner og myndigheter, juridiske dokumenter, etnologiske rapporter m.m.

Nærmere beskrivelse av den nye portalen, samt søkemulighetene, kan du lese i denne saken.

Folketellingene

I flere av våre mest brukte kilder, som for eksempel folketellingene, er det registrering av den samiske befolkningen. I disse kildene står ofte samene oppført som «lapp»/«lap», eller som «fin»/finn».

Samene selv har i liten grad skrevet ned sin egen historie og tradisjoner før vår moderne tid. Derimot har de hatt en sterk muntlige fortellertradisjonen. De første samiske publikasjonene skrevet av samer selv kom først på starten av 1900-tallet.

Folketellingene har i stor grad registrert hvilken etnisitet en person har hatt, men med litt forskjellig utgangspunkt og fokusområde. Registreringene som ble gjort i folketellingene, la på mange måter grunnlaget for assimileringspolitikken som ble ført mot samene.

Hvilket kriterium som ble brukt for registrering av etnisitet har variert over tid. Språk har vært viktig, men også «rase» og selvidentifisering har vært brukt. Når en bruker folketellingene som kilder er det viktig å merke seg hvilke kriterier som ble brukt i den aktuelle tellingen. Selv om kriteriene altså varierer, og det kan være feilregistreringer, så er folketellingene i stor grad til å stole på med tanke på etnisitet. 

• 1845-tellingen: Det var den første tellingen som tok med etnisitet, og hadde egen rubrikk for samer og kvener.
• 1865-tellingen: Denne tellingen hadde også en egen rubrikk for dem som hadde en «blandet» bakgrunn, som viser at det historisk har vært vanskelig å skille mellom ulike etniske grupper.
• 1875-tellingen: Denne tellingen tar for seg etnisk opphav og registrer dette.
• 1886-tellingen: Denne tellingen var en ren bytelling, men på grunn av den store innvandringen på 1800- tallet var myndighetene opptatt av å få en oversikt over den etniske sammensetningen i området. Finnmark er derfor tatt med, og tellingen kartlegger nasjonalitet, språkforhold og om en person er «nomadiserende» eller ikke.
• 1891-tellingen: Denne tellingen tar for seg avstamming og språk. En person med delvis norsk avstamning og delvis kunnskaper i norsk ville blitt registrert som norsk. Å følge et livsløp gjennom folketellingene kan være interessant, fordi en person kan dukke opp med ulik etnisk status gjennom livet.
• 1900- og 1910-tellingen: Disse tellingene ligner 1891- tellingene i innhold.
• 1920-, 1930- og 1950-tellingen: Disse er ikke tilgjengelig for allmennheten, men også i disse tellingene er etnisitet tatt med. 1950-tellingen er den siste som registrerer dette, og her kunne folk selv oppgi hva de selv var. Det kunne gi store utslag. I Kvænangen gikk for eksempel tallet på samer ned fra 30 prosent til to prosent i 1950-tellingen. Dette fenomenet kan ses i lys av verdenskrigen og all forflyttingen den førte til, og behandlingen samene hadde blitt utsatt for.

Her kan du lese mer om folketellinger. 

Kirkebøkene

Det kan dukke opp registreringer som forteller at en person er same i kirkebøkene. Misjonering mot den samiske befolkningen startet på 1600- og 1700-tallet, og det ble lagt stor vekt på blant annet å få døpt og konfirmert den samiske befolkningen. Før dette hadde samene sine egne religiøse praksiser, som i noen grad fortsatte å leve videre etter kristningen. Men disse tradisjonene og ritualene finnes det få nedtegnelser knyttet til.

Skattelister og manntall

Samene har i noen tilfeller hatt egne rettigheter når det gjelder eiendom og skatt. Dette kan man finne informasjon om i arkivmateriale knyttet til skatt og manntall. Blant annet ble det ført registreringer over samer som hadde det vi kaller «finneodel», som var en særordning for kystsamer i enkelte områder i Troms og Nordland. Denne gav et fritak fra skatter og avgifter knyttet til eiendom. Ordningen forsvant i 1661. Det finnes lister over dem som hadde denne særretten, men kilden kan være veldig vanskelig å finne frem i. Både fordi dokumentene er svært gamle og fordi gårdene som er omtalt gjerne har skiftet gårdsnavn og brukere gjennom årene. Men i et gårdshistorisk perspektiv kan dette være en interessant kilde.

J.A. Friis etnografiske kart

Disse tre kartene ble laget av språkforskeren og grunnleggeren av samisk språkvitenskap Jens Andreas Friis. Kartene, som ble laget mellom 1861 og 1890, gir et overblikk over etnisk sammensetning, språkkunnskaper og boforhold i Nord-Norge før norske myndigheter startet sin assimilering av den samiske befolkningen. Kartene fra 1861 finnes digitalisert på dokpro.uio.no/omfriis.html.

Flyktning- og fangedirektoratet

Under andre verdenskrig opplevde ikke samene samme diskriminering som mange minoriteter gjorde. Det var derimot ulikt syn på samene. Norske NS-myndigheter så på samene som «uegnet menneskemateriell», mens Heinrich Himmler mente at samene tilhørte de ikke-germanske gruppene som hadde holdt sitt blod rent. Han ønsket derfor å opprette en apartheidstat i Finnmark for at den samiske befolkningen skulle beholde sine egenskaper. Under tvangsevakueringen fra Finnmark og NordTroms i 1944 ble også samene rammet. For å finne informasjon om dem som ble flyttet kan du oppsøke arkivet etter Flyktning- og fangedirektoratet. Dette finnes i Riksarkivet. Du finner en egen artikkel om dette arkivet på nettsiden vår.

Aviser

Det har blitt gitt ut flere samiske aviser gjennom tidene. Den første var Muittalægje, som kom ut mellom 1873 og 1875. Sag-ai Muittalægje kom ut mellom 1904 til 1911. Waren Sardne kom ut mellom 1910 og 1913 og 1922 og 1927. Ságat ble grunnlagt i 1956 og kommer fremdeles ut. Avisene Áššu og Min Àigi kom ut mellom 1993 og 2008. I 2008 slo de seg sammen til avisen Ávvir. Flere av disse avisene ligger tilgjengelig på Nasjonalbiblioteket.

Slektsbøker og bygdebøker

Det finnes noen nedtegnelser som samiske slekter, blant annet i Tana kommune.

KILDER:Wikipedia.no, «Samiske aviser», Forskning.no, «Himmler ville bevare samenes rene blod», Ketil Zachariassen.

Artikkelen stod på trykk i medlemsbladet Slekt og Data 1/2018