Om vi tar de lange linjene fra 300 år tilbake i tid og frem til samtiden har synet på og praksisen rundt navn endret seg mye. Faste etternavn har man først fått for 200 til 300 år siden, men etternavn før var ikke nødvendigvis det samme som etternavn i dag. Før kunne du for eksempel ha et etternavn i et offentlig register, men bli kalt noe annet på privaten.
Funksjonen til et navn før var å kunne plassere en person i forhold til familie og bosted, det handla mindre om slektsnavn og faste navnerekker slik vi har i dag, sier navneforsker Line Førre Grønstad ved Universitet i Bergen.
Fra hauger til arbeidsgivere
Ole Hansen kunne da stå oppført i offentlige register som Ole Hansen Haugen, fordi faren hans het Hans, og fordi han bodde på en haug. Eller Kari Pettersen, som tok navnet til arbeidsgiveren sin og brukte dette i det daglige.
Det var med andre ord noen forvirrende tider navnemessig, og verre skulle det bli når folk i større grad begynte å flytte til byene. Da så man et stadig økende behov for å få en ordning med faste etternavn i Norge. For personnummer hadde man heller ikke, det fikk man først på 1960-tallet.
Ønsket om faste etternavn kom fra Fattigvesenet, politiet og andre instanser som ville ha kontroll på folk og ville vite hvor de befant seg. Når folk flyttet til byene kunne det være vanskeligere å holde orden på alle disse Hans-ene og Kari-ene, og hvem «Kari i fjerde» egentlig var, sier Line Førre Grønstad.
Hun legger til at det gjerne var i de samfunnslagene Fattigvesenet hadde mest befatning med at etternavnmangelen var størst. For de øvre klassene hadde begynt å innføre etternavn på 1500-1600-tallet. Noen eksempler på gamle etternavn er for eksempel Eidsvollsmennene sine.
Flytting presset frem navneplikt
Den første navneloven fikk vi i 1923. Arbeidet med navneloven var basert på et økende antall rettsavgjørelser på 1880- og 1890-tallet der retten til bruk av konkrete etternavn for konkrete personer ble avgjort.
De første utkastene til navneloven rundt 1900 var basert på en navnerett, altså at kun de som tilhørte familien kunne bruke etternavnet som betegnet den familien. Den økende tilstrømmingen til byene rundt århundreskiftet var med på å presse fram en navneplikt. Nå skulle alle innbyggere i landet få etternavn, ikke bare de som tilhørte de øverste trinnene på samfunnsstigen.
Om man ikke hadde et fast etternavn fikk alle barn født etter 1923 etternavnet som faren hadde. Det kunne for eksempel være Hansen, dersom farfaren hette Hans, og faren ble kalt Hansen. Med det ble Hansen et fast navn. Helt fram til og med 1979 hadde man personer i Norge som ikke hadde offisielle etternavn, fordi de var født før navneloven ble innført. Da ble navnene som ble brukt i registrene offisielt faste etternavn ved endringen av navneloven som ble gyldig fra 1980, sier Line Førre Grønstad.
Kvinner måtte skifte
Navneloven fra 1923 førte også til at alle kvinner ble påbudt å bytte navn til ektemannens navn. Det hadde gradvis blitt vanligere og vanligere etter at de øvre klassene startet med dette på midten av 1800-tallet, men det ble ikke påbudt før nå.
Du kunne holde på ditt opprinnelige navn, men da som mellomnavn. På den andre siden fikk heller ikke menn ta navnet til kona si. Da kunne for eksempel ikke mannen ta konas familienavn om de tok over familiebedriften eller slektsgården hennes.
Noen kvinneorganisasjoner protesterte på dette, da de ikke kunne forstå at kvinner nå måtte bytte navn, når det tradisjonelt ikke hadde vært slik. Du hadde mulighet til å klage om du hadde spesielle grunner til å ikke bytte, som at du hadde en karriere basert på navnet sitt, for eksempel som skuespiller eller forfatter, men det var ikke sikkert det var bra nok. Da kunne alternativet være å bruke ugiftnavnet ditt offentlig, men ditt nye etternavn i registrene, sier Line Førre Grønstad.
Hun legger til at det trolig var få klager i alt og at de aller fleste byttet. Hun forteller videre at de fleste så på det som helt selvsagt at det var kvinnen som skulle bytte, da man hadde en idé om at en slekt skulle følge mannslinjen og navn derfor kunne knyttes direkte til denne linja.
Få metronymikon
Fra 1949 kunne kvinner søke om å få beholde etternavnet de hadde opprinnelig i etterkant av giftermålet. I 1964 ble det vedtatt at kvinner kunne beholde oppvekstnavnet sitt ved å melde fra før vielsen. Om du ikke gjorde det fikk du automatisk mannens navn. Det ble også enklere for menn å ta kona sitt etternavn fra 1964, nettopp for å kunne ta navnet til gården dersom de overtok den fra hennes familie.
Hansen, Pettersen, Monsen og lignende er navn basert på fars navn. Men finnes det også en kvinnelig versjon, metronymikon?
Det har ikke vært vanlig, men forskere mener det fantes eksempel på dette på 1200- og 1300-tallet, før det ble nesten helt borte. Ingen av sen-navnene har opphav i kvinnenavn, men tradisjonene har vært litt annerledes i den samiske befolkningen. Der har man noen etternavn basert på kvinnenavn, som Sara. I vår tid er det noen som gir barna metronymikon, som Ingersdatter, men slike oppkallingsnavn er fremdeles oftere basert på fars navn enn mors, sier Line Førre Grønstad.
Andre regler for barn utenfor ekteskap
Når det gjaldt barn utenfor ekteskap var navnereglene annerledes enn for barn født i ekteskap.
Om far ikke var inne i bildet fikk barna morfars etternavn. Dersom faren var kjent, hadde barnet etter de Castbergske barnelovene fra 1915 rett til å bruke farens eller morens etternavn.
Barn født i ekteskap hadde bare rett til farens etternavn. Faktisk var lovene forskjellige for barn født i og utenfor ekteskap fram til navneloven som kom i 1979. Fra den loven var normen at barnet skulle få etternavnet moren hadde da barnet ble født dersom ikke noe annet ble meldt inn, sier Line Førre Grønstad.
Artikkelen er skrevet av Ida B. A. Hundvebakke og er hentet fra Slekt og Data nr. 3/2016.