Slektsnavns- og tilnavnsskikker fram til 1700-tallet

Fra de tidligste tider kjenner vi til at folk hadde ett navn, og ofte et tilnavn i tillegg. Tilnavn er personkarakteriserende navn, gjerne knyttet til sted eller yrkestittel. Når en familie eller slekt går over til å bruke et tilnavn om seg selv, kan det vanligvis regnes som slektsnavn. Slektsnavn (og familienavn) viser derfor til felles navn på medlemmer i en familie eller slekt. Navnene er vanligvis arvelige.

Patronym

Tilnavnet har enten blitt brukt alene eller i tillegg til det første navnet, og har paralleller i dagens kjæle- og kallenavn og forskjellige typer slektsnavn. Noen ganger er tilnavnene også brukt om ekte patronym. Patronym er som vist tidligere farens eller en av forfedrenes navn brukt etter fornavnet, oftest med en ending, som tilsvarer sønn eller datter.

Ekte patronym, også kalt primærpatronym, er dannet av farens fornavn, oftest med et tillegg (farens navn + -sønn eller -datter), og forener ofte en søskenflokk. Termen matronym viser tilsvarende til morens navn. Sekundærpatronym, eller stivnet eller arvelig patronym, er opprinnelig ekte patronym som har blitt arvelige og dermed slektsnavn, f.eks. sen-navn.

Tilnavn

Gjennom hele den nedskrevne historien kjenner vi til tilnavn. Fra sagatiden kjenner vi bl.a. tilnavn som kunne peke på avstammingen (Olav Haraldsson, sønn av Harald), på bostedet (Hårek på Tjøtta), hvor man kom fra (Harald Grenski, fra Grenland), på yrket (Sigvat Skald), på egenskaper (Olav Digre, Olav den hellige) eller på en hendelse (Asbjørn Selsbane). Slike navn ble dels brukt av dem selv, dels bare av andre, og dels bare etter døden. Et eksempel på et tilnavn som ble brukt om igjen, gjelder sønnen til Tore Hunds sønnedatter, som het Sigurd Hund. 

I sagatiden fantes det slektsbetegnelser som ikke regnes som vanlige tilnavn eller slektsnavn, som Ynglingeætta, Bjarkøyætta og Hårfagreætta.

Slektsnavn

Fram til 1500-tallet var det svært sjelden at tilnavn gikk i arv. På 1300-, 1400- og 1500-tallet kan ca. 40 tilnavn i stormannsslekter ha fungert som slektsnavn, f.eks. Darre og Bolt. Stort sett gikk disse ut av bruk etter få generasjoner.

De første tegn til en litt mer utbredt bruk av slektsnavn i Norge kom først da adelsslekter tok navn på 1600- og 1700-tallet, f.eks. etter skjoldmerket, som Skaktavl (sjakkbrett) og Galtung (villsvin i skjoldmerket; het Galte før adlingen), eller av det tidligere navnet, som Werenskiold av Wernersen. 

På 16-1700-tallet ble det vanlig at tilnavn også gikk i arv som slektsnavn i høyere sosiale lag og blant militære. Oftest var det utenlandske navn, særlig fra dansk og tysk. De ble brukt blant innvandrede embetsmenn, håndverkere og handelsmenn, men også av nordmenn som hadde vært i Danmark eller i utlandet ellers pga. utdanning eller militærtjeneste. Det kunne være stedsnavn (Astrup, Cappelen og Angell), innbyggernavn dannet av stedsnavn (Holst, Friis og Beyer), yrkesnavn (Møller, Müller, Bødtker, Fleischer, Meyer og Richter), tyske patronymer (tilsvarende sen-navn; Martens, Pavels og Irgens), egenskapsnavn (Lange og Rasch). Det ble også laget rene fantasinavn, f.eks. hentet fra plante- og dyreliv (Birch og Bøgh), fra årstidene (Høst, Sommer og Winther) og fra fargeskalaen (Brun). Enkelte navn ble oversatt til latin, f.eks. Arctander (nordmann/nordlending) og Ursin (bjørn).

På landsbygda, fram til omkring 1900

Fram til slutten av 1800-tallet var det vanlig at folk på landsbygda ikke hadde faste slektsnavn. I skrift ble det brukt personlige etternavn, som patronym eller gårdsnavn.

I de mest formelle dokumentene (f.eks. folketellinger, kirkebøker og rettsdokumenter) ble folk alt fra 1500-tallet registrert med patronymer som etter- eller tilnavn, og med gårdsnavn (sammen med preposisjon i deler av landet) som adresse eller navn på eiendom. Men i mer uoffisielle dokumenter og i skatteregnskap ble folk ofte isteden ført opp med bare fornavn og gårdsnavn uten patronym. 

En undersøkelse av etternavnsbruk i utvalgte landkommuner på Sør- og Vestlandet i 1801-folketellingen viste en forekomst på 2,2 % faste slektsnavn. Faste slektsnavn var oftest utenlandske navn brukt i høyere sosiale lag. Det samme gjaldt i byene på denne tiden. 

Gjennom flere hundre år og til et stykke utpå 1900-tallet var det vanlig med muntlig bruk av tilnavn på landsbygda de fleste steder i landet. Det kunne være former med gårdsnavnet (Bakke-Per, Nils (i) Bakken), farens fornavn framfor fornavnet (Sjur-Ola), et patronym etter fornavnet (Per Hanså, Eli Hansdåt o.lign.; helst Trøndelag og nordover), betegnelser for yrke (Per Smed) eller egenskaper (Blind-Anders). Det var først og fremst denne navnebruken folk kjente til og brukte, ikke den som ble skriftfestet. 

I byene

Bruken av faste slektsnavn begynte først i byene og helst i høyere sosiale lag. Den økte fra 1500-tallet. Slektsnavnsskikken i byene fram til rundt år 1900 kjenner vi bare gjennom noen få lokale undersøkelser.

På slutten av 1600-tallet hadde ca. ¼ av befolkningen i Bergen slektsnavn, særlig tyske slektsnavn. Mange av dem forsvant senere, og alle har sannsynligvis ikke vært overført mellom generasjoner som faste slektsnavn. Resten av befolkningen (dvs. ¾), var ført opp uten noe etternavn. 

Tidlig på 1800-tallet hadde knapt 4/10 av befolkningen i Bergen og vel ¼ i Kristiansand og Fredrikstad faste slektsnavn. Mange av navnene ble likevel ikke fast etablert for flere generasjoner. De fleste navnene i disse byene var utenlandske og helst tyske, men det var også noen få norske gårds- eller stedsnavn og sen-navn. Resten av befolkningen var enten registrert med ekte patronym, eller de var ikke ført opp med etternavn. 

I 1865 var det nær 95 % faste slektsnavn i Trondheim. 15-20 % av alle navn var arvelige sen-navn, og knapt 80 % hadde andre faste slektsnavn.  I Fredrikstad hadde vel halvparten faste slektsnavn, noenlunde likt fordelt mellom sen-navn og andre. I Tromsø var det 31 % faste slektsnavn blant kvinnene, fordelt likt på sen-navn og andre. Rundt år 1900 hadde byboerne stort sett faste slektsnavn. Mange hadde nok ekte patronym som til slutt ofte ble faste slektsnavn for menn og ugifte kvinner. Ekte patronymer forsvant vanligvis for gifte kvinner.

Sen-navn fra 1800-tallet og utover

Under den store flyttingen til byene utover 1800-tallet tok folk i bruk sen-navn som faste slektsnavn, gjerne etter deres egne patronym, altså farens navn med sen-ending. Denne faste sen-navn-bruken ser vi, som det går fram ovenfor, begynnelsen til i 1865-tellingen. Slike navn skjulte tilhørighet til bygdene og gjorde dem til byboere i navnet. Dessuten fulgte det mønsteret i Danmark.

Veksten i bruken av faste sen-navn fra 1865 og fram til 1900 i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø tilsvarte sannsynligvis nokså nær veksten i innbyggertallet. 

Sen-navn var sannsynligvis på sitt mest utbredte som faste slektsnavn rundt år 1900, bl.a. med rundt 50 % i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø. I disse byene var Olsen mest i bruk, med 4-7 %, og Hansen deretter med 2-5 %. 

Etter ca. 1900 har antakelig antallet bærere av sen-navn i de store byene vært stabilt noen steder og sunket litt andre steder. Andre navn har økt med innflyttingen. Dette gjelder særlig slektsnavn av gårds- og stedsnavn. Andelen sen-navn i Trondheim ser ut til å gått ned fra 45-50 % i 1900 til ca. 30 % i 1910.  I Bergen ser andelen ut til å være halvert mellom 1900 og 1940. 

Fordi vi ikke har tall for hele landet, kan vi ikke slå fast i hvilken grad de store navneendringene i byene etter århundreskiftet, skyldes at folk har sluttet å ta sen-navn, byttet navn av andre grunner eller flyttet ut av byene. Det er mest sannsynlig en kombinasjon. Dessuten skiftet bruken ofte fra dokument til dokument for samme person, enten pga. brukernes veksling eller upresise normer for registrering. Til tross for denne usikkerheten går de samme tendensene igjen for vekst og fall av sen-navn-bruken i de kildene som er undersøkt her.

En viktig kilde for navnebruk i byene er adressebøkene, som ble utgitt for mange av de store byene fra midten eller slutten av 1800-tallet og fram til midten av 1900-tallet. De inneholdt gjerne opplysninger om familiefedre og enslige over myndig alder. Av adressebøkene for de store byene kan vi se at Olsen var klart mest brukt i år 1900, og at Olsen-navnet har opplevd mest frafall etterpå.

Den første landsdekkende tellingen fra rundt 1975 viser disse forekomstene av de vanligste sen-navnene: 74 808 Hansen, 68 761 Olsen og 63 872 Johansen. Pr. 1. januar 2000 var tallene: 61 433 Hansen, 56 555 Olsen og 56 012 Johansen. 

Hvert av de to-tre vanligste sen-navnene bæres nå av 1,3 - 1,4 % av befolkningen. I de fleste fylkene ligger andelen mellom 1,0 og 1,5 %. Forskjeller mellom by og land har i stor grad jevnet seg ut, mest sannsynlig pga. flytting, men nok også fordi ikke fastboende folk på landsbygda kan ha tatt sen-navn. Fylket Sogn og Fjordane med 0,4 Olsen og de tre Nord-Norge-fylkene der de tre vanligste sen-navnene bæres av mellom 3 og 4 %, skiller seg ut.  I de sistnevnte områdene kan eldre fordeling ha holdt seg forholdsvis godt pga. lite tilflytting. 24,8 % av hele befolkningen har sen-navn nå (1999). 

Veksling mellom slektsnavn og etternavn på 1900-tallet

På bygdene rundt år 1900 ser man både overgang til bruk av gårdsnavn som slektsnavn og veksling i navnebruken for samme person.

En overgang fra skiftende patronym som etternavn til gårdsnavn som faste slektsnavn vises i de fleste typer offentlige dokumenter. En undersøkelse fra Frosta (i Nord-Trøndelag) viser at rundt ¾ ble registrert med fornavn og patronym eller bare med fornavn i 1900-folketellingen. I 1910 var dette tallet nede i ¼. Den øvrige delen av befolkningen var stort sett ført opp med gårdsnavn eller annet slektsnavn enn sen-navn i begge tellingene. I panteregisteret for samme sted er det imidlertid en større andel av gårdsnavn og en mindre andel av sen-navn, enn i folketellingene. Undersøkelser av åtte andre sørnorske kommuner i 1900-folketellingen viser en andel av slektsnavn som ikke er sen-navn varierende fra kommune til kommune med mellom 7 og 60 %. 

Opplysninger om slektsnavn i denne overgangsfasen, fra slutten av 1800-tallet og fram til 1930-åra, er svært usikre fordi folk flest og nedskriverne ikke har hatt presis oppfatning av hva som var slektsnavn. I 1910-tellingen for Frosta kommer antakelig slik uklarhet til uttrykk når over halvparten av befolkningen i én tellekrets var ført opp med patronym, mens nesten ingen hadde det i en annen krets. 

Variasjon i etternavnsbruken for samme person kom helst til uttrykk i offentlig forvaltning som veksling mellom forskjellige sen-navn (etter far og tidligere forfedre), forskjellige gårds- og bruksnavn, og forskjellige skrivevarianter av samme navn. Dette forekom også i byene. Veksling mellom gårds- eller andre stedsnavn som slektsnavn, kunne komme av flytting.

Navn etter større steder og grender var mest aktuelt når de flyttet bort fra bygda. Det var også mange som tok eller fikk etternavn etter en hovedgård, mens de hadde et uformelt daglig navn etter underbruket der de bodde. Et eksempel er en mann som sto ført opp som Flåm i folkeregisteret, men som selv brukte Melteig, etter plassen der han hadde vokst opp. Dette førte til en navnesak ved Voss Herradsrett på 1970-tallet. 

Selv om yrkesbetegnelser lenge ble brukt som ikke faste tilnavn, ser det ikke ut til å ha vært tradisjon for danning av slektsnavn etter norske yrkestitler, slik det har vært vanlig i mange andre land.

Innføringen av faste slektsnavn foregikk gradvis. Helt fram til lovendringen i 1979 fantes det folk uten faste slektsnavn. Bruk av flere navn for samme person i offentlige registre var ikke uvanlig. Manglende registrering i folkeregisteret eller kirkebøker av navn som ble brukt til daglig, kunne føre til tap av retten til navn som tidligere har vært brukt som "etternavn" i slekten. 

Vekslende skrivemåter

Skrivemåtene i gårds- og stedsnavn fulgte gjerne danskspråklige skrifttradisjoner til langt utpå 1800-tallet, som Qvam, Wiig, Dahl, Lie, Moe, Myhr, Sexe, Semb og navneledd som Løv- og -tvedt. De offisielle navnene har blitt normert til former tilpasset norsk uttale i matriklene (skattelister for jordeiendommer) og i andre offentlige dokumenter, f.eks. Vik, Dal, Mo, Sem, Lauv- og -tveit. 

Etternavn, og senere slektsnavn, fulgte eldre skriftlig navnebruk for gårds- og stedsnavn til tross for matrikkelrevisjonene og endring i norsk rettskriving (f.eks. Aa til Å). Folk fulgte i praksis helst embetsmenns (dvs. prester og lensmenn) skrivemåter. Uttale- og skriftform var nok helst oppfattet som to klart atskilte former. 

Skrivemåtene kunne også lenge veksle for samme person, både på grunn av egne og nedskrivernes kunnskap, og kanskje som følge av vekslende ønsker. Bruken av former som skilte seg ut fra norsk rettskriving, kom nok i stor grad av at det var de kjente formene. Dessuten kunne det være praktisk å ha et navn som skilte seg ut, som Eyde og andre navn som kunne ha naturlig grunnlag i en eldre skriftvariant.

Resultatet vises i dagens slektsnavn. Pr. 1. desember 1993 fantes bl.a. disse forekomstene i den norske befolkningen: 1467 Mo og 6866 Moe; 106 Dal og 11 837 Dahl; 4489 Vik, 74 Vig, 50 Viig, 25 Viik, 20 Wig, 845 Wik, 1193 Wiig og 2249 Wiik; 208 Eeg, 441 Eek, 851 Eik og 565 Ek; 3786 Tveit og 1954 Tvedt. Vi ser at trenden ikke er entydig dansk- eller norskspråklig.

Sammensatte navn er ofte nyere og har hatt en svakere dansk skrifttradisjon. Mens det fins 643 Myhr og 30 Myr, er det i det samme registeret 77 ulike sammensatte navn som begynner på Myr og bare 19 som begynner på Myhr. 

Aa ble endret til Å i 1917-rettskrivningen. Likevel fantes det 137 ulike slektsnavn i 1993 (alle typer opphav) som begynte med Å og 332 med Aa. Det var f.eks. 280 Ås og 5918 Aas. Et høyfrekvent eksempel med aa eller å inne i navnet var: 1401 Waage, 462 Vaage, 1205 Våge og 97 Wåge.

Variasjon i skrivemåten for sen-navn for samme familie har også forekommet i noen tiår ut på 1900-tallet, f.eks. Christensen og Kristensen, og Nielsen, Nilsen og Nilssen. I én utgave av en adressebok kunne det være mange flere Nielsen enn Nilsen, mens i en senere utgave er det mange flere Nilsen.

Den vekslende slektsnavnbruken som er beskrevet ovenfor, innebærer at det ofte er tilfeldig hvilke navn og hvilke former som er dokumentert skriftlig.

Navneskifte

Denne store nedgangen i bruken av sen-navn viser at folk i stor grad har ønsket seg og ønsker å bytte ut et sen-navn med et annet navn. Det er antakelig ønsket om navn som ikke var blant de vanligste, som har vært den viktigste grunnen. En argumentasjon for å bruke gårdsnavn som uttrykk for norsk navneskikk kan nok også har virket inn. En lavere andel sen-navn blant de vanligste mellomnavnene enn blant slektsnavnene, er antakelig uttrykk for at mange gjerne vil ha andre navn enn sen-navn, jf. kap. 6.

I 1923 ga Justisdepartementet bevilling til 303 slektsnavn, dvs. antall saker, ikke antall personer. Tidlig på 1960-tallet var det ca. 1000 saker hvert år. Fram til og med 1964 gjaldt navneendringene særlig nye navn (nylagete eller andre navn enn de man kunne ta etter hovedreglene), stefars eller pleieforeldres navn, og navn man faktisk brukte, men som var ulikt det som var innført i folkeregisteret. Det var også mange saker om ektefeller som ønsket å beholde slektsnavnet de hadde hatt som ugift. Pga. økende skilsmissehyppighet ble det etter hvert også mer aktuelt å ta tilbake navn fra før ekteskap. 

Tidlig på 1980-tallet var det over 10 000 personer som fikk bevillinger årlig. Endring til ektefellers navn som ugifte er ikke med i tallene Antallet endringer har økt betydelig etter det, men da som hovedregel med enklere melding til folkeregistrene.

Under den voldsomme veksten i navneendringer de siste tiårene har de fleste navneendringene gjeldt kvinner og barn i forbindelse med oppløsning av ekteskap. En stor andel av de bevillingene som nå blir gitt av fylkesmennene, gjelder innvandrere som vil endre navn. De kan ha fått navn ved førstegangsregistrering, som ikke er i pakt med hjemlig tradisjon, ønskelig transkripsjonsmåte, eller som ikke er tjenlig her i landet.

I 1940-årene ble det utgitt to lister med slektsnavnsforslag, med til sammen ca. 3700 navn. I 1960 var disse "for gode navns vedkommende faktisk oppbrukt". Flertallet av forslagene finnes ikke som slektsnavn nå.

Kvinners etter- og slektsnavn

Til et stykke ut på 1800-tallet beholdt norske kvinner sine etter- eller slektsnavn hele livet. På landsbygda skiftet den muntlige bruken i noen grad etter bosted. I slike tilfeller kunne mann og kone ha samme stedsnavn som tilnavn i muntlig bruk.

På slutten av 1800-tallet ble det vanligere, særlig i byene, at kvinner tok menns slektsnavn i offisiell sammenheng. Det begynte i høyere sosiale lag. I Bergen og Kristiansand var 98 % av de gifte kvinnene registrert med oppvekstnavnet (pikenavnet) i 1801. I Fredrikstad hadde ingen kvinner tatt over mannens etternavn i 1801, mens vel halvparten av kvinnene som var gift med menn i høyeste sosialgruppe (mest kjøpmenn, embetsmenn og skippere) og knapt 1/6 blant arbeidere, hadde mannens etternavn i 1865. 

I tiden rundt gjennomføringen av 1923-loven hadde det stort sett etablert seg praksis med at kvinnene tok mannens slektsnavn over store deler av landet, men minst på landsbygda.

Fornavn

Fornavn som ble brukt i sagatiden, tilsvarte ofte ett eller to kjente ord i språket, som navnene hadde som opphav (Sigfrid; seier + vakker). Men man regner med at sammenhengen mellom navnet og navnets betydning ble mindre viktig alt for tusen år siden.

Mange av sagatidens fornavn er i bruk i dag, dels i andre former (Øyvind/Even, Sigfrid/Sigrid/Siri). Mange kjente navn fra Nytestamentet og helgener ble tatt i bruk i hundreårene før reformasjonen, også med norske former, f.eks. Johannes/Jon, Peter/Per, Maria/Mari, Nikolaus/Nils og Katarina/Kari.

Kirkelige navn fortrengte eldre norske navn. Fra 1800-tallet har gjenopptaking av saganavn i opprinnelig form fortrengt varianter av saganavn og kirkelige navn.

Særlig fra slutten av 1800-tallet og framover har vi fått mye nytt navnetilfang, særlig fra svensk, dansk, tysk, fransk og engelsk. Fra midten av 1800-tallet fikk vi noe bruk av slektsnavn som fornavn. Selv om man sjelden har klart å påvise den konkrete inspirasjonskilden, kan det se ut til at prester, jordeiere, handelsmenn og statsministre kan ha vært inspirasjonskilder, f.eks. Monrad, Anker, Selmer og Sverdrup. Det kan se ut til at handelsslekter som Heitman, Bernhof og Heggelund, gjestgiverslekt som Pareli/Parelius, og eiendomsbesittere som Angel har inspirert langs kysten i nordlige Nordland og sørlige Troms, men at navnegiverne ikke ser ut til å tilhøre nærmiljøet. Etter internasjonalt mønster ble det vanlig å lage jentenavn av guttenavn, og omvendt i noe mindre grad, f.eks. Petrina, Petra, Karenus og Agdar.

Oppkalling etter norske slektsnavn, idoloppkalling, avtok ganske raskt etter innføringen av 1923-loven. 

Fra slutten av 1900-tallet har også navn fra innvandrerkulturer utenfor den vestlige verden, kommet i bruk. I 1999 var Mohammad, inkl. varianter, på 8.-plass blant nyfødte gutter i Oslo.

Mellomnavn

Opphavet til mellomnavn finner vi i ønsket om å gi ekstra navn i tillegg til vanlige fornavn og slektsnavn. De hadde status som en egen type fornavn fram til navneloven 1964, se nedenfor pkt. 4.1.2.3. Skikken kan se ut til å ha kommet parallelt med bruken av ekstra fornavn i høyere sosiale lag på 16-1700-tallet. Mellomnavn var helst slektsnavn fra tidligere slektsledd på begge sider, eller fra andre man ville ære.

I Bergen og Kristiansand er det registrert en begrenset bruk i høyere sosiale lag i 1801, helst av utenlandsk opphav, og mest sannsynlig hentet fra slekten. Bergenske slektsbøker viser stor variasjon i samme søskenflokk på 17- og 1800-tallet. Dette kan tyde på at man gikk ut over den nære slekten. 

I Fredrikstad i 1801 var også omfanget svært begrenset, likt fordelt mellom patronymer og andre slektsnavn. Patronymene forekom helst i mellomsjiktet (håndverkere, funksjonærer) og var for det meste etterfulgt av et norsk stedsnavn. Andre slektsnavn som mellomnavn viste stor variasjon i samme søskenflokk, på samme måte som vanlige fornavn. Bare unntaksvis kom mellomnavnene fra morens slektsnavn. Navnene kom i mange familier til å gå i arv etter bestemte mønster I 1865 var mønsteret i Fredrikstad det samme, men med litt økt bruk. 

Også fra andre kilder kjenner vi til at mellomnavn kunne hentes fra familien, fra venner (ofte fadderoppkalling) og kjente personer (idoloppkalling). I andre halvdel av 1800-tallet og fram til 1923-loven fantes det eksempler på at kjente personers eller slektningers slektsnavn ble tatt i bruk som mellomnavn, og dels brukt som fornavn til daglig, som f.eks. for Nordahl Rolfsen (Johan Nordahl Brun Rolfsen) og Nordahl Grieg (Johan Nordahl Brun Grieg). Dessuten kom mellomnavn i en del tilfeller til å bli første del av doble slektsnavn på 1700-, 1800- og tidlig på 1900-tallet.

Utviklingen av mellomnavn i dag er beskrevet i kap. 6. Termen mellomnavn kom i bruk på 1900-tallet, og kom altså inn i loven i 1964. Tidligere var den i bruk i lovkommentarene til bl.a. Lundh og Arnholm. 

Nasjonale minoriteter

Samer og kvener

Kvener (finske innvandrere i Nord-Norge) og samer har hatt tradisjon med slektsnavn på egne språk i mange hundre år. Fra slutten av 1800-tallet har mange tatt i bruk norskspråklige slektsnavn. Påtvunget navneskifte som følge av offentlig lovgivning eller andre påbud har i liten grad latt seg dokumentere. Flere vitnemål tyder på at situasjonen likevel har vært opplevd slik. Folk har sannsynligvis helst skiftet navn pga. sosialt press og for å oppnå bedre behandling hos myndighetene, særlig fra midten av 1800-tallet. Norske navneformer er også ført inn i kirkebøkene dels av kirkelig sedvane, og kanskje uten bærernes kunnskap. Det kunne være skrivemåter tilpasset norsk uttale, oversettelser, norske plassnavn eller sen-navn med grunnlag i fedrenes navn. 

Stikkprøver i de samiske kjerneområdene Karasjok og Kautokeino i 1900-tellingen viser at under 10 % var registrert bare med sen-navn. De fleste var registrert med et samisk slektsnavn, oftest i tillegg til et sen-navn.

Det forekommer at folk nå ønsker å ta tilbake samiske og kvenske (finske) slektsnavn. Disse kan være i bruk i andre slektsgrener eller familier, men samtidig ha vært ute av offisiell bruk i flere generasjoner blant egne forfedre. 

Samer ble ført opp med norske fornavn i kirkebøker fra 16-1700-tallet. Gamle samiske navn gikk ut av offisiell bruk. Trass i dette ble samiske varianter av kirkelige og andre norske navn brukt muntlig. Fra 1970-årene har mange gitt barn offisielle samiske fornavn.

Skogfinner

Skogfinnene, dvs. finske innvandrere på Østlandet fra 1600-tallet, ble registrert med sine finske fornavn, som gjerne var varianter av kjente kirkelige navn. I tillegg ble de gjerne registrert med sen-navn, dvs. patronym etter farens fornavn. I tillegg kunne de, særlig i de eldste kildene, bli oppført med sine finske slektsnavn. Slektsnavnene var gått ut av offisiell bruk på 1800-tallet, og skogfinnene brukte patronym og norske (ev. finskinspirerte) gårdsnavn etter norsk skikk. De føyde seg inn i vanlig norsk slektsnavnsmønster.

De siste to-tre tiårene har finske fornavn blitt tatt i bruk for noen få nyfødte, særlig Heikki (m.) og Erkki (m.). Finske former har tradisjon som muntlig form selv om personene offisielt har hatt norske former. 

De to-tre siste tiårene har noen også ønsket å ta i bruk gamle finske slektsnavn (storslektsnavn), både som mellom- og slektsnavn. Ofte må det søkes flere hundre år tilbake i skriftlige kilder, og man kan ikke regne med at alle brukte navn er dokumentert skriftlig. Dette blir nå dokumentert gjennom igangværende prosjekt med slekts- og slektsnavnsforsking, helst av slektshistoriske grunner. I noen grad finnes muntlig tradisjon fortsatt, blant annet gjennom kallenavn (tilnavn), som Viinikka-Per eller Viinikkan. Dette tilsvarer en muntlig navneskikk som er beskrevet for landet for øvrig, men med finsk innhold. Dessuten finnes navn med finsk opphav som er i bruk nå, f.eks. slektsnavnet Hytjanstorp fra det finske slektsnavnet Hyttiainen, og Peistorpet av Piesala og Piesainen. 

Romanifolket (taterne/de reisende)

Romanifolket kom til Norden omkring 1500-tallet. De har offisielt hatt vanlige norske for- og slektsnavn gjennom hele 1900-tallet, gjerne sen-navn- og stedsnavntypen. Seg i mellom bruker de ofte storslektsnavn, som i enkelte tilfeller også blir brukt uoffisielt som mellomnavn i offentlige opptredener. Navn på barn, særlig slektsnavn, ble endret da de ble overført til fosterhjem i første halvdel av 1900-tallet. 

Rom (sigøynere)

Rom (sigøynere) har trolig felles opphav med romanifolket. Den norske rom-gruppa kom til Norden fra midten av 1800-tallet. Eldre storslektnavn er i bruk, men noen har også etter eget ønske endret til et vanlig norsk slektsnavn. 

Rettslig utvikling

Før navneloven av 1923

Navneforholdene var et område som ikke ble ansett regulert av rettsreglene. Fra 1814 ble det riktignok gitt navnebevillinger av Kongen, men det var uklart hvilken rettsvirkning slik bevilling hadde. Guttorm Hallager ga i 1895 ut boka " Om personnavne efter norsk og fremed Ret". Der konkluderte han at det ikke var noen privat navnerett i Norge. Året etter falt det imidlertid en høyesterettsdom som slo fast navneretten. Det var Aars-dommen, inntatt i Rt. 1896 s. 530. Etter råd fra en i familien Aars, tok en mann fra gården Årsrud etternavn Aars. Han hadde båret navnet i 40 år. Høyesterett fradømte han retten til å bære navnet. Dommen slo altså fast at det eksisterte en privat navnerett. I de følgende år kom det en rekke navnesaker for domstolene. Det ble slått fast at ikke alle slektsnavn nøt godt av det privatrettslige navnevern. Dette var forbeholdt navn som kjennetegnet medlemmene av en sluttet slektskrets.

Navneloven av 1923

Det ble i 1902 fremsatt en Odelstingsproposisjon (nr. 17 for 1901-02) med forslag til lov om slektsnavn. Imidlertid ble det ikke gjort mer med saken før i 1922, da det ble satt fram en ny proposisjon (nr. 12 for 1922). Denne proposisjonen ble tatt under behandling og førte til lov om personnavn 9. februar 1923. Et hovedpunkt for navneloven 1923 var å få innført en ordning med faste slektsnavn, men loven var formulert forsiktig. Den påla ingen direkte å ta seg slike navn, men ga visse regler som skulle hjelpe folk å skaffe seg dette. Det ble derfor gitt praktisk viktige regler om å kunne ta slektsnavn uten bevilling og om navnehevd. Loven ga også regler om navnebevilling. Dersom navnet hørte til de mindre utbredte, kunne bevilling bare gis med samtykke av samtlige bærere. Her bygget altså loven på det navnevernet domstolene hadde etablert. Det ble imidlertid også gitt regler om at rettsbeskyttete slektsnavn i visse tilfelle kunne tas ved bevilling dersom søkeren hadde en bestemt tilknytning til navnet. Det var også regler som innskrenket bevillingsadgangen slik at navneutviklingen kunne ledes på en forsvarlig måte.

Loven bestemte at alle personer født etter 1. juli 1923 automatisk fikk slektsnavn ved fødselen. Navnet ble i første rekke bestemt av avstamningen. Hvis barnet var født i ekteskap, fikk det farens navn. Hvis barnet var født utenfor ekteskap, kunne det velges mellom farens og morens navn. Adoptivbarn fikk adoptantens slektsnavn. Det kunne også bestemmes at barnet skulle beholde sitt eget slektsnavn eller bruke begge navnene i forening.

Hustruen fikk ved ekteskapet automatisk mannens navn. Hun kunne ta sitt slektsnavn som ugift foran slektsnavnet ervervet i ekteskap, på tilsvarende måte som mellomnavn i dag. Bare dersom "særlige grunner talte for dette", kunne kvinnen beholde slektsnavnet som ugift uten å ta mannens slektsnavn. Kvinnen måtte da være godt kjent under sitt opprinnelige slektsnavn, f.eks. som forretningsdrivende eller kunstner. Ved lovendring i 1949 ble det gitt generell adgang for hustruer til å beholde slektsnavnet som ugift. Da kunne enhver kvinne søke departementet om å få beholde slektsnavnet som ugift, men søknaden kunne først innvilges etter at ekteskapet var inngått. Ektemannen måtte også godkjenne at hun tok sitt slektsnavn som ugift.

Det var forbudt og straffbart å forandre navn for seg eller sine navn uten tillatelse fra offentlige myndigheter, jf. dagens § 337 i straffeloven. Det var også mulig å gå til søksmål dersom noen mente at navneretten til vedkommende var krenket. Det samme gjaldt når navnet var gitt ved bevilling. I så fall gjaldt en tidsfrist på 3 år for å reise sak.

Loven hadde også regler om fornavn, og la bl.a. ned forbud mot å bruke som fornavn navn som etter sin opprinnelse var et slektsnavn. Det kunne heller ikke velges fornavn som kunne bli til en byrde for barnet.

Uttrykket mellomnavn forekom ikke i lovens terminologi. Loven godtok likevel at barn kunne bruke mors pikenavn eller fars fornavn med ending som markerte slektskapet, foran slektsnavnet. Samme adgang hadde en gift kvinne mht. sitt pikenavn. Navnene ble imidlertid betegnet som fornavn.

Kilde:

Utredningen er gjort av Justis- og politidepartement i 1999 i forbindelse med behovet for revisjon av lov 29. mai 1964 nr. 1 om personnavn. Utredningen er gjengitt i sin helhet med tillatelse fra Justisdepartementet. Amanuensis Ivar Utne, Nordisk institutt, Universitetet i Bergen var navnefaglig medlem. Her finner du hele utredningen: NOU 2001: 1 Lov om personnavn — Tradisjon, liberalisering og forenkling.