Slektsforskning uten gode kildehenvisninger er lite verdt, da det er en slags «navn og adresse» på kilden du har brukt.

Når du registrerer slektsdata, er det helt avgjørende at du også noterer hvor opplysningene kommer fra. Kildehenvisning gir arbeidet ditt troverdighet, gjør det mulig å etterprøve opplysningene senere – og gir andre i slekten en sjanse til å forstå og bruke materialet du har samlet.

Hvorfor kildehenvisninger?

Mange slektsgranskere blir gjerne den første tiden så fascinert over mulighetene til å grave frem sine egne røtter – generasjon for generasjon, at det kan gå litt vel fort i starten. Det blir nærmest som en samlemani – jo flere av feltene i anetavlen som kan fylles ut med navn og eventuelt noen årstall, desto bedre.

Når du plutselig må dokumentere

En vakker dag dukker det så opp et spørsmål fra noen andre i slekten om hvor man har opplysningene fra, eller kanskje en selv begynner å lure på om ett av leddene i en gren kan være feil. Da skjønner man gradvis at arbeidet skulle ha vært litt grundigere fra starten av. Kildene til de enkelte slektsopplysningene burde vært registrert, og kanskje noen resonnementer man gjorde underveis, burde ha vært skrevet ned.

Hvem skal bruke slektsdataene dine?

Det er også en annen viktig grunn til å registrere kildene man bruker: Hvis senere generasjoner i familien eller andre slektsgranskere skal ha nytte av det arbeidet du har gjort, er kildehenvisninger et absolutt «must». Uten kildehenvisninger har en slektstavle, en datafil med slektsdata, – eller en slektsbok for den del – bare en høyst begrenset verdi.

Den som «arver» en slektstavle uten kildehenvisninger, må gjøre arbeidet på nytt for å kunne stole på opplysningene. Det må likevel skytes inn at en slik kildeløs slektstavle kan med forsiktighet brukes som et slags veikart for arbeidet.

Tenk på dine barnebarn eller en ukjent slektning – vil de forstå hva du fant, og hvordan, uten at du har skrevet ned kildene?

Hvordan registrere kilder?

Det finnes flere måter å registrere kilder på, enten du bruker slektsprogram, dokument, Excel eller notatbok. Her viser vi hvordan du går frem, ved hjelp av et konkret eksempel:

Tenk deg at du har en håndskrevet slektstavle som en gammel onkel av deg satte opp i sin tid. Han var den eneste i familien som puslet med slektsgransking og du vil forsøke å ettergå de opplysningene som han har samlet.

I denne slektstavlen skal vi se litt nærmere på en kar som er ført opp slik: Mathias K. Mathiassen (1865-1955). Han var sønn av Mathias K. Nilsen og Marte Johanne Eide.

Her er det ikke bare mangel på kildehenvisninger. Det mangler også flere viktige hendelser. I slektsgransking brukes begrepet «hendelse» for øvrig om alle kirkelige handlinger, men også om verdslige begivenheter som er knyttet til bosted, utdanning, arbeid og så videre.

Det kan være naturlig å begynne arbeidet med denne slektstavlen med å se om du kan finne en kirkebok der dåpen av Mathias er ført inn. Etter litt strev finner du innføringen i klokkerboken for Domkirken i Bergen. Kirkeboken gir disse opplysningene:

«Domkirken i Bergen​. Døpt 7. september 1865: Mathias Christian. Født ved Fødselstiftelsen 26. august.​ Foreldre: Mathias Christian Nilsen, daglønner, og hustru Marthe Johanne Eide​. Faddere: Madam Elisabeth M. Jørgensen, madam Karen O. Aamodt, sergeant Erdahl, sergeant Qvamme og tambour Henrik Andersen. Merknad: Tvilling til pige no. 128.»

Dette er nesten alle opplysninger som du kan trekke ut av denne klokkerboken om det som er hovedpersonen her, nemlig Mathias Kristian Mathiassen. Dette er opplysninger som du kan registrere i ditt slektsprogram eller på andre måter, men du velger selv om du vil ta med alt eller bare det viktigste.

Minimumskrav for god kildehenvisning

Men så var det dette med kildehenvisning, som er en form for «navn og adresse» på kilden man har brukt. Et minimum av detaljer i dette tilfellet kan for eksempel være: «Domkirken i Bergen, klokkerbok (1862–1869), s. 64.» De fleste vil nok også gjerne ha med opplysninger om at dataene er hentet fra registreringen av «døpte» og at dåpen av Mathias finnes i «post 140».

Kildehenvisninger for kirkebøker

Fordi opplysningene er hentet fra en kirkebok som finnes på Digitalarkivet, finnes det en snarvei til enda mer utfyllende kildehenvisning. På den nettsiden som figuren viser et utsnitt av, er det en rad med ikoner rett over kirkebokbilde, på høyre side av skjermen. Det er ikoner blant annet for større bilde, rotering og fullskjermsvisning.

Hvis du klikker på ikonet som kan ligne en god, gammeldags diskett, lagres en fullstendig kildehenvisning i PC-ens minne. Hvis du vil lagre dette i et tekstdokument, fotnote eller lignende, setter du markøren på riktig sted og taster «Ctrl V» for å lime inn.

I tillegg til en fullstendig referanse, får du også med en lenke til den riktige kirkeboksiden på Digitalarkivet. Dette ser slik ut: «Domkirken sokneprestembete, SAB/A-74801/H/Hab/L0012: Klokkerbok nr. B 5, 1862–1869, s. 64 Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/kb20070307640305.»

Du kan også bruke denne metoden rett i noen av slektsprogrammene, men et godt alternativ kan være å markere og kopiere den referansen som står på skjermen øverst til venstre på kilden på Digitalarkivet: «Bergen fylke, Domkirken i Bergen, Klokkerbok nr. B 5 (1862–1869), Fødte og døpte 1865, side 64.»

Hvis du holder på med et arbeidsdokument til eget bruk, er det ikke så nøye om du følger «læreboken» for kildereferanser. For eget bruk er det kanskje viktigst å ta vare på lenken til kirkeboksiden. Da skal du lagre det som Digitalarkivet kaller «brukslenke for sidevisning». Du finner dette ved å klikke på ikonet som ser ut som en to ledd i en kjetting.

Kildehenvisninger for folketellinger

La oss nå gå ett skritt til i jakten på relevante data om denne familien. Etter litt leting i folketellingen for Bergen fra 1865 finner vi en side som du ser på bildet.

Mathias er her ført som «Mathias Kristian Nilsen*». Stjernen betyr at folketellingen ikke inneholder etternavnet på Mathias, og at Nilsen er lagt inn ved digitaliseringen. Det kan altså godt være at Mathias i voksen alder, eller i andre folketellinger, brukte Mathiassen som etternavn.

Folketellingen gir oss noen andre opplysninger enn kirkeboken, blant annet alderen på guttens foreldre og dermed omtrentlig fødselsår, navn og alder på barna, samt familiens bosted på Skansemyren. Dette er i dag et boligområde rett nedenfor Fløyen.

Kildehenvisninger til folketellinger kan i prinsippet gjøres på samme måte som for kirkebøker, men i de fleste tilfeller holder vi oss til den digitaliserte versjonen på Digitalarkivet. Da kan vi forenkle dette ved å henvise til riktig folketelling. Vi må imidlertid oppgi navn på by, prestegjeld eller lignende. Hvis navnet er svært vanlig, galt skrevet eller det er andre ting som gjør at det kan være vanskelig å finne den rette personen, kan vi også legge til tellingskrets og eventuelt bosted. I dette tilfellet kan en referanse se slik ut: «Folketellingen 1865 for Bergen, tellingskrets 000, Skandsemyren.»

Et godt alternativ kan være å lagre ID-nummeret til den aktuelle personen. I forbindelse med digitaliseringen av folketellingene er alle personer tildelt ID-nummer, som finnes med liten skrift under navnet som står øverst på siden.

Faren Matias Kristian Nilsen, 39 år, har ID pf01038249030057 og sønnen Matias Kristian Nilsen*, 1 år, har ID pf01038249030062. Et brukbart alternativ til kildehenvisning i et arbeidsdokument kan være: «FT 1865 Bergen, ID pf01038249030062.»

Oppsummering av kildene

De opplysningene vi har om Mathias i de to kildene vi har studert, kan oppsummeres slik:

Mathias Kristian Mathiassen ble født ved Fødselsstiftelsen i Bergen 26. august 18651. Han var sønn av daglønner2 Mathias Kristian Nilsen1 (født cirka 18263) og Marte Johanne Eide1 (født cirka 18323). I 1865 bodde familien i Skansemyren3.

1. Bergen fylke, Domkirken, klokkerbok nr. B 5 (1862–1869), fødte og døpte 1865, side 64.
2. I folketellingen fra 1865 er han omtalt som gesell.
3. 1865 for Bergen, tellingskrets 000, Skandsemyren.

Vær kildekritisk

Ingen kilder er uten feil. En slektsgransker fortalte meg en gang at han ville sjekke hva som sto i kirkeboken ved bestefarens dåp. Han ble ganske overrasket over at fødselsdagen var angitt til 3. juni. Familien hadde i alle år feiret hans fødselsdag den 13. juni.

En annen hadde funnet at dødsdatoen på en oldemor slett ikke stemte med det som sto på gravsteinen. Det er derfor en god regel at man prøver å finne to uavhengige kilder til hver viktig opplysning. Når jeg presiserer at kildene må være uavhengige, er det fordi noen kilder er eller kan være direkte avskrift av andre. For eksempel er den fødselsdatoen vi finner ved konfirmasjonen ofte en avskrift av kirkebokens registrering ved dåpen.

Når dette er sagt, må det legges til at kirkebøkene er temmelig sikre kilder når det gjelder fødsels- og dødsdatoer. Og enda sikrere når det gjelder vielsesdatoer.

Hvordan vurdere og prioritere kilder?

Det blir selvsagt viktigere å ha flere uavhengige kilder til én opplysning når man ikke finner noen primærkilde til opplysningene. Hvis man for eksempel etter iherdig leting etter en fødselsdato ikke finner dåpen i kirkebøkene, må en eventuelt klare seg med det som står i kirkebøkene ved andre kirkelige handlinger eller i folketellingene.

Vær da forberedt på at du kanskje må nøye deg med fødselsår. Det var først i 1910 man begynte å registrere fødselsdatoen til alle innbyggerne. Da denne ble tilgjengelig i 2010, var det mange som straks sjekket hva de kunne finne om sin nærmeste familie. Da viste det seg at det var uventet mange feil i disse fødselsdatoene.

Før eller senere vil du oppleve at det er uoverensstemmelse mellom to kilder. Det kan for eksempel være at en person er oppgitt med en alder på 60 år i folketellingen fra 1865, altså født rundt 1805, og en alder på 69 år ved begravelsen i 1870, altså født cirka 1801. Da må du foreta en vurdering av kildene og eventuelt velge den kilden du stoler mest på.

En bedre løsning kan imidlertid være å skrive «født cirka 1803». I begge tilfellene er det viktig å skrive ned en kort merknad om denne uoverensstemmelsen og eventuelt hvordan du har resonnert. I slektsprogrammene er det egne merknadsfelt som blant annet kan brukes til slike opplysninger.

Bilder, dokumenter og metadata

Avslutningsvis vil jeg minne om at slektsgransking ikke bare er navn og hendelser. Når man først har begynt å samle opplysninger om anene, vil en ofte komme over fotografier eller andre bilder av en del av personene man har arbeidet med.

Jeg synes det hører med til faget å ha gode systemer for digitalisering og arkivering av familiebilder. Det kan dreie seg om portretter, gruppebilder, bilder av hus og steder. Noen bilder er direkte relatert til en enkelt person, mens andre er knyttet til flere personer eller en hel slektsgren.

Hvis bildene lagres på en PC, må man huske at det er helt nødvendig å sikre seg at de opplysningene man har om personer, steder og tidspunkt da bildene ble tatt og så videre, blir knyttet til det enkelte bildet på en sikker måte. Det finnes både bildeprogrammer for PC og skybaserte løsninger.

Slektsprogrammene har også løsninger for bilder, men en kan få noen utfordringer hvis man skal skifte slektsprogram. Det kan derfor være en god løsning at selve bildefilene er lagret i et eget system på PC-en og at slektsprogrammene benytter seg av lenker til de enkelte filene.

Det som er sagt om bilder gjelder langt på vei også andre ting som har med slekten å gjøre. Jeg tenker da på kopi av dåpsattester og andre dokumenter, gamle brev, nedskrevne intervjuer med eldre i familien, lydopptak og så videre.

Å samle slike ting som gjelder egne aner, kan være en givende del av slektsgranskingen. Kanskje har du en gammel sølvskje som din oldemor eide eller en stol som din bestefar snekret? Ta bilder av disse tingene og skriv ned det du vet om dem. Hvis ikke du gjør det vil kanskje senere generasjoner ikke vite noe om tingenes historie.

Mer om hvordan du tar vare på gamle bilder kan du lese om på denne siden.

• Artikkelen er basert på en nettforelesning som ble holdt på et tidligere studium om slektsfag.
• Skjermdumpene er hentet fra Arkivverket.