Kirkebok (ministerialbok)

I kirkebøkene finner du informasjon om en persons dåp, konfirmasjon, giftemål og død. Og du finner informasjon om foreldrene til personen som gjør det mulig for deg å nøste deg bakover i historien. 

Presten hadde den oppgaven som folkeregistrene har i dag, og kirkebøkene skulle registrere livets ulike faser i et sokn. De første kirkebøker som ble ført i Norge er fra 1623. Men de var helt frivillig ført av presten, og det var nokså tilfeldig hva som kom med av opplysninger. Etter hvert ble det vanlig at prestene førte bøker over geistlige handlinger, men før 1814 er det ikke fulgt et bestemt, ensartet mønster på hvordan de skulle føres.

Nesten alle avleverte kirkebøker fram til omtrent 1930 er tilgjengelig på Digitalarkivet. I motsetning til folketellinger, som stort sett er søkbare, må vi i stor grad «bla» i kirkebøkene. Dette fordi de fleste bare er skannet som bilder, ikke transkriberte og søkbare. Sperrefristen for kirkebøker på 100 år gjelder døpte og konfirmerte, for døde er den 80 år.

Det er alltid spennende når man tar til med en ukjent kirkebok fra de tidligste tider. Hvordan er de ført, hvordan skrev presten og hva har han tatt med? Noen har gjort et praktarbeide og har forsøkt å føre inn opplysningene i kategorier, slik at navn, dato, sted og kirkelig handling er lett å lese. Andre skrev med liten, nesten uleselig skrift, og lot alle innføringene komme tett og fortløpende uten avsnitt. Noen ganger henviser presten i margen til den kirkelige handlingen som er utført.

Klokkerbøker (kopibøker)

Det var vanlig at alle kirkelige handlinger ble ført i to bøker. Kirkeboken (ministerialboken) ble ført av presten. Den andre ble ført av klokkeren; klokkerboken (duplikatboken/kopibok). Disse bøkene ble oppbevart atskilt og skulle være en sikkerhet for at opptegnelsen ble tatt vare på.

Hvis begge bøkene finnes, kan det lønne seg å se i begge. Det var nok meningen at klokkerbøkene skulle inneholde færre opplysninger, men erfaringene har vist at klokkerbøkene av og til har fyldigere opplysninger enn kirkebøkene og kan være vel så gode å bruke. Presten var vanligvis utenbys fra, med begrenset kjennskap til lokale forhold. Klokkeren var vanligvis bedre kjent. Hvis presten hadde skrevet feil, kunne klokkeren finne på å rette det opp. 

Enklere å lese kirkebøkene etter 1812

Først i 1812 kom det spesielle kirkebøker hvor alle kirkelige handlinger skulle føres etter et system og på en bestemt måte. Det var nå ferdigtrykte sider og rubrikker og alle handlingene skulle stå hver for seg i kirkeboken. Dette er til stor hjelp i slektsforskningen.

Det ble også skilt mellom gutter og jenter ved dåp og konfirmasjon. Enten ved at gutter ble ført på venstre side og jenter på høyre, eller at gutter fikk øverste del av siden og jenter den nederste. Flere prester valgte imidlertid å bruke opp den gamle kirkeboken før de begynte på den nye. 

I eksempelet fra merknaden i kirkeboken i bildet over, ser vi en dåpsinnførsel fra Hof i Vestfold i 1894. Her har presten skrevet inn en endring i kolonnen for navn, og tatt med mer informasjon i merknadskolonnen helt til høyre. Her kan vi lese: «Ved Justisdepartementets bevilling av 15/2-1954 tilatt forandres til Næss. Navn: Einar Torbjørn Næss. L. Rolfsen»

Gotisk skrift

Selv om kirkebøkene etter 1812 ble mer oversiktlige, er ikke til å legge skjul på at det krever tid å lete opp og nøste sammen slekten på en korrekt måte. Frem til midten av 1850 var det vanlig å skrive gotisk, og de aller fleste har problem med å tyde den gamle gotiske håndskriften i de eldre kirkebøker. 

Det kan være til stor nytte å gå et kurs i "gotisk håndskrift". Om du leser mye i en kirkebok, vil du også oppleve at prestens håndskrift blir enklere å lese. Om du fremdeles står fast kan du få god hjelp til tyding i Slektsforums tydeforum.

Historisk institutt, UiB/Statsarkivet i Bergen har laget en fin oversikt hvor du kan trykke på bokstaver og få opp gotiske skrifteksempler. Sjekk også ut Slekt og Datas webinarer om gotisk skrift.

Dette kan du finne i kirkebøkene

La oss se litt på hvilke opplysninger som du kan vente finnes i kirkebøkene: De kirkelige handlingene som er innført, er dåp, konfirmasjon, vielse og begravelse. I tillegg er det som oftest ført inn- og utflytningslister for prestegjeldet, fra 1818.

Selvsagt kreves det at du vet noe om den familien du leter etter. Vet du for eksempel når noen er født, kan du lete etter dåpen fra fødselsdagen og utover.

Dåp

I dåpsprotokollene kan du finne barnets navn, fødselsdag, dåpsdag, om det var født i eller utenfor ekteskap, foreldrenes navn, yrke, bosted, navn på faddere (ofte slektninger) og noen ganger når foreldrene var viet.

Tidligere var det viktig å døpe barnet så fort som mulig etter at det ble født. Det var også straffbart å ikke døpe barnet sitt. Hvis det var lenge til presten kunne ta seg av det, eller det oppstod andre grunner som hindret besøk i kirken, ble barnet hjemmedøpt. Det kunne hvem som helst gjøre, men det var vanlig at folk med tilknytning til kirken utførte slikt.

En vanlig grunn til at barnet ble hjemmedøpt var at det var sykelig og dermed stod i fare for å dø tidlig. Likevel var det først når dåpen ble stadfestet i kirken at den ble ført inn i kirkeboka.

Dissenterparagrafen

Utpå 1800-tallet kom den såkalte «dissenterparagrafen»: Barna skulle føres i kirkeboka selv om foreldre og barn sto utenfor statskirken. Tidligere var det ikke mulig å stå utenfor statskirken, og det var straffbart å droppe søndagsgudstjenesten.

Kan se om foreldrene var gifte eller ikke

Presten førte også opp om foreldrene var gifte eller ikke. Noen prester var nøyere på dette enn andre. Vi kan se det ved å lese hvor uthevet det er skrevet, eller hvor stort nummer det er gjort av såkalte «uekte»barn, altså barn som ble født utenfor ekteskap. Hvis foreldrene til barnet som skulle døpes ikke var gift ble morens navn ført opp først og deretter farens navn. Var foreldrene gift, ble farens navn ført opp først.

Kirkebøkene kan vise videre til straffesaker

Om foreldrene ikke er gifte kan du finne anmerkning på om noen av foreldrene hadde «uekte» barn fra før. Hvis det står «hans andre og hennes første leiermål», betyr det at han allerede er far til et barn utenfor ekteskap og at dette er hennes første.

Du kan også finne notat som ser ut som et saksnummer (for eksempel 166/56). Det var straffbart å få barn utenfor ekteskap, men det ble ikke nødvendigvis straffet i alle tilfeller. Et slikt saksnummer kan bety at det finnes en straffesak i arkivet med dette nummeret. En slik straffesak må du på Statsarkivet for å finne.

Konfirmasjon

Konfirmasjon ble innført i 1736. Det var vanlig, slik som i dag, at barna ble konfirmert i 15 års-alderen. Ved konfirmasjonen ble det notert dato, samt konfirmantens fulle navn, fødselsdato og bosted. Foreldrenes navn og hvor konfirmanten ble døpt ble også skrevet ned. Lenge var det i tillegg en plikt for presten å sjekke om konfirmanten var vaksinert mot kopper, og føre inn datoen for dette.

Rekkefølgen på konfirmasjonslistene er den samme som rekkefølgen på konfirmantene stod på kirkegulvet. Denne plasseringen ble bestemt av hvor flink konfirmanten var. De flinkeste sto fremst og står øverst på konfirmasjonslistene. Merk likevel at rekkefølgen kunne bli justert etter hvilke gaver presten fikk av konfirmanten.

Hvis du leter etter en person i konfirmasjonslistene og ikke finner vedkommende, kan det være lurt å sjekke om personen er død før han eller hun nådde konfirmasjonsalder. Dette kan du finne ut ved å sjekke oversikten over begravde i kirkebøkene.

Vielse

Under vielsen står brudgommen og brudens navn oppført. Det samme gjør deres bosted, alder, som oftest fødested, brudgommen/brudens fars navn og stilling og forlovere.

Begravelse

Når en person døde ble både dødsdato og begravelsesdato registrert i tillegg til avdødes fulle navn og alder. Det er i tillegg vanlig at presten har notert fødselsdato, men ikke alltid. Enkelte perioder ble det ført inn hva dødsårsaken var. Ved barns død står farens navn, yrke og bosted, i tillegg til barnets navn og alder.

Kan se gjenlevende slektninger

Ofte ble også «tittel» på avdøde registrert, det kan være «enke» eller «enkemann», og da forstår vi at ektefellen er død tidligere. Når den første i et ekteskap begraves, er det vanlig at presten fører opp navnet på gjenlevende. Vi finner i tillegg bosted og vanligvis også fødested.

Dødsårsak ble notert

Det var lenge vanlig at presten noterte dødsårsak. Det er ikke alltid årsaken er medisinsk formulert, den kan også noen ganger være notert utifra prestens oppfatninger.

Her finner du en oversikt over latinske sykdomsnavn- og dødsårsaker, oversatt til svensk. 

Innflyttings- og utflyttingslistene

Her er det ført opp navn, alder, hvor de kommer fra, hvor de skal reise. Gjelder det hele familier, ble alle i familien ført opp med navn og alder. Dessverre syntes ofte presten at dette ikke var av interesse for statskirken da det ikke var en kirkelig handling. Listene er derfor svært ufullstendige. Men er du heldig, kan du finne den du leter etter der.

Hvordan knytte sammen familier ved hjelp av våre kirkebøker?

Det gjøres ved systematisk å lete opp familiemedlemmene:

• Vet du når noen er gift, leter du etter barn fra vielsesdagen og framover.
• Finner du ett barn, går du i alle fall 9 måneder fram før du begynner å lete etter søsken osv.
• Finner du et barn født, og det står at det er født i ekteskap, men ikke vet når foreldrene giftet seg, leter du etter vielsen bakover fra barnets fødselsdag.

Det er bare ved en nøyaktig gransking en kan være sikker på at vi finner hele familien. Men vi har stor nytte av å bruke bygdebøker, folketellinger og skifter. Dette hjelper oss å få oversikt over familiene. Deretter går vi til kirkebøkene for å hente de nøyaktige datoene osv. Vi bruker også disse offentlige protokollene til å kontrollere opplysningene i bygdebøkene.

Hvis ikke fødselsåret i bygdeboka stemmer med fødselsåret i kirkeboka, kan det skyldes at foreldrene fikk et barn som døde og så et nytt av samme kjønn. Da fikk gjerne det siste barnet samme navn som den døde søsteren eller broren.

En siste huskeregel er å alltid ta vare på kildeinformasjonen og den permanente lenken for de ulike opplysningene i kirkebøkene.  

Kilde: Norunn Klettum