Etternavn

For å ta etternavnet først: I skriftlige kilder kan du komme over mange forskjeller typer etternavn. Navn som for eksempel Nilsen, Haugen og Møller kalles for henholdsvis patronym, gårdsnavn og yrkesnavn. Ellers finnes det slektsnavn med mange andre typer opphav, som Ancher, Sverdrup, Beyer og Bruun.

Det er særlig navnetypene patronym og gårdsnavn som dominerer og har dominert i Norge. I dag har rundt 20 prosent patronym som etternavn, mens nær 60 prosent bruker et gårdsnavn. La oss gå litt i dybden:

Patronym

Patronym vil si et etternavn som er basert på fars fornavn, eller -sen/-son/-sønn-navn om du vil. Det var ditt eget personlige tilleggsnavn, og forente ofte en søskenflokk. Om Kristian Olsen fikk en sønn som ble døpt Ole, ville guttens navn bli Ole Kristiansen.

En datter som fikk navnet Anna, ville fått navnet Anna Kristiansdatter eller -dotter. Etter at navneloven ble vedtatt av Stortinget i 1923, skulle derimot alle innbyggere i Norge ha et fast etternavn eller slektsnavn. Dersom dette faste navnet skulle være et patronym, måtte det være farens ekte eller eventuelt et stivnet patronym. Da ville det bli Anna Olsen etter farens patronym.

Det kan også skilles mellom ekte og stivnede patronymer. Et ekte patronym innebærer første del av fars fornavn – og navnet skiftes med hver generasjon. Et stivnet patronym er opprinnelig ekte patronym, oppkalt etter en forfar, som har blitt arvelige og dermed slektsnavn, for eksempel et sen-navn. Dette var en konsekvens av navneloven, men hadde kommet mye i bruk i byene fra slutten av 1800-tallet. Familien tok da gjerne familiefarens ekte patronym og brukte det som fast slektsnavn videre. Olsen kan for eksempel gå igjen videre i slekten, uavhengig av hva fedrene heter.

Matronym er derimot etternavn dannet av morens fornavn. Etternavn som Estridsson og Annesdatter er eksempler på dette. Matronym er, og har vært, veldig uvanlig i Norge. Unntaket er i den samiske kulturen, der man av og til finner dette. I likhet med innføringen av slektsnavn, fastslo også navneloven at kvinner som hovedregel skulle ta mannens etternavn når de giftet seg.

Kvinner kjent for tidligere etternavn gjennom karriere, som blant annet lege eller kunstner, kunne få beholde etternavnet. Det gjaldt i praksis ikke ekte patronym med datter-ending. Denne retten for kvinner ble utvidet gjennom 1930- og 1940-årene etter hvert som kvinner kom mer ut i yrkeslivet. En endring av ekteskapsloven i 1949 ga kvinner rett til å beholde etternavnet med ektemannens samtykke.

Gårdsnavn

Et stort flertall av nordmenn i tidligere tider levde av jordbruk, fiske og fangst. De som eide jord eller var knyttet til jordbruk på annen måte, tok ofte navn etter hvor de bodde. Som oftest gjaldt dette gårdsnavnet, og kunne bli ansett som det vi i dag mener med adresse.

Om for eksempel Ole Kristiansen bodde på gården Huseby, ville hele navnet være Ole Kristiansen Huseby. Når folk flyttet, endret gjerne denne delen av navnet seg. Da kunne Ole Kristiansen Huseby kanskje ta navnet Ole Kristiansen Haugen. Etter hvert stivnet også denne typen navn når folk flyttet til byer, slik at man beholdt navnet selv om en ikke lenger bodde på gården eller plassen navnet viste til. Blant kjente personer med typiske bostedsnavn finner vi blant annet Ivar Aasen og Johan Falkberget.

Navneforsker Olav Veka har i Store norske leksikon skrevet om et eksempel angående de bofaste, som ikke flyttet vekk: «Bonden Tormod Kittelsen på gården Helland tok ikke farsnavnet Kittelsen som etternavn, men grenda Helland, og husmennene valgte enten Helland etter hovedgården eller navnet på husmannsplassen, som Bakken, Brenden, Kåsa, Sveen eller Trøen.»

Slekts- og yrkesnavn

Slektsnavn er navn som går i arv fra generasjon til generasjon fra langt tilbake i tid. Skikken kom til landet fra Danmark, som igjen fulgte tysk navneskikk, og direkte fra Tyskland og flere land. Slike navn fikk økende utbredelse i Norge utover på 1600-tallet, spesielt i byene og blant prester og andre mer velstående familier. Men det finnes flere eksempler på slike arvelige etternavn også blant mer vanlige familier.

Adels- og godseierslekter, samt danske presteslekter, har hatt slektsnavn fra middelalderen. Bruk av slike navn i dag er mest sannsynlig ny bruk av gamle navn. Slektsnavn med dekning tilbake til 16- og 1700-tallet kan for eksempel være Ancher, Wedel Jarlsberg, Astrup og Sverdrup.

I mange land i Europa er det dessuten vanlig med yrkesnavn, som Müller (møller) i Tyskland og Smith (smed) i Storbritannia. Dette var kjente yrker også i Norge, men hverken på landsbygda eller i bymiljøet slo dette ordentlig an som en navnekultur.

Fornavn og oppkallingsregler

Hvordan var reglene når det gjaldt fornavn? Oppkallingsregler er et kjent og viktig hjelpemiddel for slektsforskeren. Dette gjelder både for å finne gode kandidater når du vil snevre inn søket etter mulige aner innad i bygda, og kanskje enda mer for å søke spor utenfor bygda når et uvanlig navn plutselig dukker opp på slektsgården.

Selv om navnelikhet alene ikke duger som bevis på slektskap, var det likevel så strenge regler for oppkalling at det skulle gode grunner til for å avvike fra disse reglene.

På bygda

I bondesamfunnet var hovedregelen at man ble oppkalt etter besteforeldrene. Eldstesønn ble oppkalt etter farfar og nesteldstesønn etter morfar, mens eldstedatter ble oppkalt etter farmor og nesteldstedatter etter mormor. Var alle besteforeldrenes navn brukt, gikk man over til oldeforeldrene. Skikken førte ofte til at flere søsken i samme søskenflokk fikk samme fornavn. Het begge bestefedrene Ola, skulle jo begge kalles opp. Selv om dette var hovedregelen, ble likevel ikke skikken alltid gjennomført.

Oppkallingsreglene sørget for at slektens fornavn ble værende på gården. Kirkebøkene avslører at det nesten alltid innimellom de barna som vokste opp, også manglet navn fra beste- eller oldeforeldrene, men at barn med slike navn døde som unge.

Det kunne også forekomme særregler, som kom inn der hvor det ellers ville blitt uorden i rekkefølgen eller hvis tidlige dødsfall skapte særlige behov for å reise navnet på nytt. Først og fremst skulle tidligere ektefelle oppkalles. Dersom det var odelsmannen som var død, skulle hans navn brukes før den nye ektemannens far kunne kalles opp. Døde faren før guttebarnet ble født eller døpt, fikk dette barnet farens fornavn. Det samme gjaldt hvis det var moren som var død. Også pikebarn kunne i slike tilfeller få navn som var avledet av farens fornavn, samt guttebarn av morens fornavn.

Denne oppkallingsskikken var vanlig på bygda frem til slutten av 1800-tallet. Senere ble forbokstavoppkalling og nye navnetrender mer vanlig, selv om den gamle oppkallingsskikken forekom også da.

I byene

I byene var oppkallingen sosialt bestemt. Handelsborgerskap og embetsfolk hadde mye oppkalling fra 16-1700- tallet, som en ofte kan se i slektregister. Det var ganske vanlig med to eller flere navn før etternavnet. Det siste før etternavnet tilsvarte ofte mellomnavn i dag, og var da etternavn fra tidligere slekt. Navn nummer to kunne enten være fra tidligere etternavn, eller ofte et fornavn fra tidligere slekt.

Bruken av mellomnavn ble sterkt begrenset med navneloven fra 1923, for å unngå at etternavn kunne bli blandet med fornavn. I de samme sosiale lagene har nok oppkalling med fornavn for mange også holdt seg godt ut over 1900-tallet, i alle fall som andre fornavn.

For folk som flyttet fra landet til byene, som gjelder de fleste byboerne, kan det se ut til at oppkallingsskikkene for ganske mange gikk ut av bruk allerede fra et par-tre tiår før 1900, men ulikt fra by til by. Halvparten av ti på topp-navn for begge kjønn i Oslo i perioden 1875–99 var nordiske navn som kom i bruk på nytt i andre halvdelen av 1800-tallet. Det viser at det må ha vært et betydelig brudd med fullnavnsoppkalling blant dem som hadde flyttet fra landet.

Med dette omfanget må også første og andre barn ofte ha fått slike nye navn. Foreldre førte ikke videre navn som var blitt umoderne med nye trender. De ville ofte neppe markere tilknytningen til landsbygdene. Nye trender var nordiske navn og navn fra utlandet.

Barn utenfor ekteskap

Ved fødsel utenfor ekteskap kunne oppkallingsregler variere. Om barnefaren vedkjente seg farskapet, var det ikke uvanlig at et guttebarn fikk hans navn. For pikebarn ble det normalt kalt opp etter en i morens familie.

Barn født utenfor ekteskap kalte derimot ikke opp sine fedre når de selv fikk barn. De sjeldnere avvikene kunne gjelde dersom et ektepar hadde fått gården i gave fra barnløse slektninger eller dersom forrige generasjon forgjeves hadde forsøkt å kalle opp en bestemt person.

Slektssøk på etternavn og fornavn

På leting etter patronymer

Når du leter etter slekt i kilder, er den åpenbare fordelen for de som har patronym, at en raskt kan snevre inn mulighetene for hvem som var far til hvem. Samtidig er det også noen ulemper som det er viktig å være klar over. Dette gjelder på den tiden, fra rundt 1870–1925, da en gikk bort fra ekte patronym og over til et arvelig slektsnavn. Særlig i byene begynte en tidligere med dette, mens det tok lengre tid på bygda.

En person kan derfor stå med et arvelig slektsnavn i folketellingen for 1910, men med et ekte patronym i kirkeboken. Av den grunn må en derfor ofte søke både etter fars etternavn, uavhengig om det er et patronym eller om det allerede hadde blitt et slektsnavn, og etter et patronym som en da må lage selv. En norsk statsminister var ført opp som Einar Olsen med sin fars stivnede patronym i 1900- og 1910-folketellingene i Oslo, og endret senere til Einar Gerhardsen, som var ekte patronym etter sin fars fornavn.

Noen navn endres ofte i overkant mye når det lages patronym. Med patronymet Olsen eller Olsson kan farens navn være Ola, Ole, Olav, Olaf eller Oluf. Mange steder holdt seg til Olsen, mens andre plasser ble det brukt Olufsen eller Olavsen. Det kunne være ulike versjoner av farens navn, da skrivemåten kunne variere. Letes det etter noen som er sønn av en Olav, er det av den grunn viktig å huske på at sønner og døtre kan heter Olavsen/Olavsdatter, Olafsen/Olafsdatter og Olsen/ Olsdatter. Dessuten ble -sen ofte brukt i ekte patronym for døtre fra sent på 1800-tallet.

Patronymbruken kunne være vanskeligere for barn født utenfor ekteskap. Ble det oppgitt en far ved dåpen, var det hans navn som ofte ble brukt. Det var også mulighet for at en senere tok patronym etter en stefar dersom moren ble gift, eller at det viste seg at det var en annen far slik at man skiftet patronym.

Ste- og pleiebarn fikk dessuten ofte patronym etter en ste- eller pleiefar. Om det ikke var bevisst, kunne årsaken være at den som førte folketellingen selv, lagde et patronym ut ifra den som presenterte seg som far.

Geografiske gårdsnavn

Der et patronym som etternavn, ikke forteller så mye om forfedrene dine og stedene der de bodde, da det kun sier hva navnet til forfaren het, er situasjonen annerledes med et gårdsnavn. Det kan avsløre flere ting.

For det første sier det hvor etternavnet geografisk kommer fra, enten landsdel eller bygd. For mange var navnet på gården de bodde på et enkelt valg som et fast slektsnavn, da navneloven kom i 1923, altså et godt og innarbeidet navn som allerede eksisterte på stedet. Mange av gårdsetternavnene kommer også bare fra én bestemt gård eller sted. Finner du flere personer med et slikt sjeldent etternavn i kildene, kan det kanskje tyde på at de var i slekt med hverandre. Det kan selvsagt også være snakk om to ulike gårdsbruk.

Ved å søke på nettet kan du med andre ord raskt og enkelt finne den geografiske opprinnelsen, altså hvor navnet kommer fra. Det er viktig å huske på at frem til 1900-tallet hadde norske etternavn dansk skrivemåte. Med navneloven fra 1923 ble det krav om at nye faste etternavn skulle være lik de offisielle skrivemåtene på gårdene de var hentet fra. Offisielle skrivemåter for gårder var særlig blitt endret til norske stavemåter med matrikkelen, som er skattelistene for jordeiendom, fra tidlig på 1900-tallet.

Siden folk på gårder stort sett først tok faste etternavn med den nye navneloven, måtte de ha fornorskede former. De som hadde flyttet til byene før loven eller utvandret, eller bønder som hadde tatt seg fast etternavn fra før, beholdt oftest den danske skrivemåten. Det er derfor det finnes mange navnevarianter fra samme sted, som Wiig og Vik.

Det kan også være at etternavnet som ble valgt i sin tid, ble skrevet på en litt annen måte enn det gårdsnavnet som var mest kjent i skrift eller tale. Da var det slik at gården var mest kjent med et annet navn lokalt enn det etternavnet tilsa. Dette var oftest fordi det ikke var faste måter å stave navn på, og dessuten ble selve gårdsnavnet sagt og skrevet på dialekt, mens det tillagte etternavnet var mer tilpasset en eldre dansk skrivemåte eller det norske skriftspråket. For å søke etter gårder kan du blant annet bruke Norgeskart.no eller Gardskart.nibio.no.

Det bør også nevnes at det på 1940-tallet ble gitt ut to bøker av forfatteren Astrid Moss, som ga forslag til et stort antall nye slektsnavn. Dette var oppkonstruerte gårdsnavn som hørtes ut som gårdsnavn, men som ikke kommer fra et bestemt sted. Mange familier kikket i bøkene og plukket seg ut etternavn. Disse navnene har dermed ikke geografiske røtter.

Fornavn-variasjoner

En av utfordringene med fornavn i de skriftlige kildene har sammenheng med at navn kunne opptre i forskjellige former. Et navn som Brita kunne for eksempel bli skrevet Brite av én prest, mens en annen skrev Berte og en tredje skrev Birgitte. Du kan også oppleve at en og samme prest selv brukte forskjellige skrivemåter på samme navn, til og med i samme dokument.

Dette kunne komme av at man ikke var så opptatt av eller bevisst på hvordan navnet deres skulle staves, særlig om en går drøyt hundre år tilbake i tid. Det kan også selvsagt handle om feil eller misforståelser fra prestens side.

Når du søker i kildene, kan det også ha blitt skrevet feil i forbindelse med transkriberingsarbeidet i etterkant (gjelder også feilskrevne etternavn), slik at navnene blir søkbare. Forfedrene selv kunne også endre navnet sitt gjennom livet, særlig etternavnet. Det anbefales derfor alltid å søke med flere ulike navnekombinasjoner når du leter i kildene etter dine slektninger.

---

Kilder:

• Artikler på Slekt og Datas nettside.
• Lokalhistoriewiki. «Navneskikker». 2022.
• Stoff og kommentarer fra navneforsker Ivar Utne.
• Veka, O. «Etternamn». SNL. 2019.